Gimme Danger

Hvis jeg slår her, kjører vi alle tre kameraene. Ok? Er vi klare?

Det er den 9. juni, og vi er på et hemmelig sted.

Vi forhører Jim Osterberg...

...om The Stooges, verdenshistoriens største rockeband.

Det som forbløffer meg, er at de ikke er som andre i showbusiness.

Når de blir presentert, kan de stille seg og stemme i 10-15 min.-

-før de engang spiller sin første låt.

Ungdommene later ikke til å bry seg om det. De hører når de stemmer,-

-og når de tester høyttalere, og nå later det til å skje noe.

Vi går til scenen for å høre på Iggy and The Stooges!

Der forsvinner Iggy i folkemassen. Vi hører ham ikke lenger.

Waller er der nede et sted.

Jeg vet ikke hvor, men vi finner ham.

1973, etter tre banebrytende album, begynte The Stooges å kollapse.

Kritikere kalte musikken bisarr, gal, smakløs, voldsom, dekadent,-

-uopplyst, amatørmessig, fantasiløs og barnslig.

The Stooges er et av historiens mest innflytelsesrike band.

I 1973 var de dritt...

Det var tøft. Vi famlet rundt,-

-og til slutt ville plateselskapet ikke ha noe med oss å gjøre.

Vi hadde agenter og ulike managere-

-som prøvde å skape orden i det virvaret som utgjorde vår karriere,-

men de sluttet skrekkslagne.

Vi ravet rundt i USA og spilte så godt vi kunne.

Vi ble stadig skitnere, stadig magrere og mer utslitte.

Vi følte oss stadig verre og sank raskere ned i dårlige spillejobber.

Enkelte likte oss fremdeles. Iblant kunne jeg synge, iblant ikke.

Iblant kom vi i tide, iblant ikke.

Folk ble forbannet, vanligvis på meg, hvor vi enn var.

Det gikk raskt utfor med bandet på den tiden.

Vi dro ut og spilte, men alle mulige ting skjedde.

En gang spilte Steve MacKay trommer. Det var helt vilt.

Steve sa at han kunne spille trommer, men det kunne han ikke.

Vi trengte pengene, så han fikk spille.

Jaså, den gamle historien? Iggy sa hvilken låt vi skulle spille,-

-og jeg begynte å slå inn, men da tok han trommestikkene-

-og slo tempoet på stortromma, og så kunne jeg spille i riktig tempo.

Han gjorde det med hver låt. De kastet flasker og skrek:

Kom igjen, Iggy, vi vil se deg spy!

De køddet med ham.

Takk, du som kastet en glassflaske på meg. Jeg døde nesten.

Du bommet. Prøv igjen neste uke.

Før spillejobben på Michigan Palace, kom det jeg kaller "dødsmarsjen".

De hadde bestilt oss inn på en liten klubb utenfor Detroit-

-som het Rock'n'Roll Farm. Det var en mc-bar.

Iggy var ute blant publikum og provoserte folk som bare han kan,-

-men da han kom fram til en fyr, slo denne fyren ham bare ned.

Pang!

Jeg vet ikke hvor mange av dere som så oss i 1967, da vi begynte,-

-men det er ikke alltid enkelt å være Stooges.

Etter den spillejobben trengte ingen å si noe. Alle hadde fått nok.

Vi kunne ikke leve av det, folk kastet ting på oss,-

-og alle hadde bare gått lei. Brødrene flyttet hjem til Detroit.

Jim sa aldri at det var over. Jeg måtte finne ut det selv.

Jeg sov på gulvet og innså at det var over. Jeg var faktisk hjemløs.

Jeg solgte trommesettet mitt-

-og kjøpte en enkelbillett tilbake til Detroit.

Jeg gikk hjem til mor og sa: "Mor, jeg er blakk og sulten"...

Da Stooges tok slutt, var det egentlig ingen overraskelse.

Sirkelen var sluttet da de dro hjem til mor igjen.

Da brødrene mine kom hjem, følte jeg meg lettet og glad.

De var i sikkerhet. Det var det viktigste.

De kom hjem, og de var fremdeles i live.

Jeg dro hjem til mine foreldres husvogn. Jeg var 24.

Gruppa endte som en flakkende flamme som dør ut.

Da jeg var rundt 5 år, fikk vi tv, og jeg så på "Howdy Doody".

Buffalo Bob var som Timothy Leary for unger som så på tv.

Hvordan har du det på formiddagen? Ikke så bra, hva?

Da bør du ta Ovaltine!

Jeg husker hvordan barnepublikummet lød...

De hadde figurer som klovnen Clarabelle.

Clarabelle kunne gjøre alt. Jeg ble helt fascinert av det.

Men den største var Soupy Sales.

Det het "Lunsj med Soupy". Barn kunne skrive til ham,-

-men man skulle bare skrive 25 ord eller mindre.

-Hvor har du lært å synge sånn? -I mine taletimer. Akkurat.

Det ble sittende, og da jeg begynte å skrive låter for gruppa vår,-

-tenkte jeg at det var bra å prøve å skrive 25 ord eller mindre.

Jeg følte meg ikke som Bob Dylan: "Bla, bla, bla"...

Jeg tenkte at hvis jeg fattet meg i korthet, kunne ikke noe bli galt.

"The Long Long Trailer"

Jeg så filmen med foreldrene mine.

Det var kult at vi hadde samme husvogn.

Enkelte deler av belysningen og innredningen var innebygd.

Jeg hadde et lite soverom som var kanskje 1,5 ganger 2,75 meter.

Det var plass til en liten seng og et lite skrivebord.

Trommene måtte stå i stua.

Hele helgen og hver kveld etter skoletid fylte trommesettet rommet.

Jeg hadde mye energi. Jeg spilte i flere timer...

Hele stedet ristet.

De klaget aldri, men etter å ha hatt det sånn i omtrent et år,-

ga de meg det største soverommet.

Det var kjempebra, men nå innser jeg-

at det var det beste av to onder.

De flyttet inn en normalstor seng i det lille rommet.

Ikke noe skrivebord, bare plass til senga.

Jeg hadde en seng og trommesettet mitt oppe i det store soverommet.

Jeg var heldig...

...som fikk bo veldig enkelt, veldig nær foreldrene mine.

Jeg ble kjent med foreldrene mine. Det er en stor skatt.

Jeg husker at jeg kastet byggelekene mine som liten,-

-og laget en tromme av kassa og spilte med trebitene.

Da jeg gikk i fjerde, var vi på studiebesøk i Fords bilfabrikk,-

-og de hadde en maskin der en stor metallbit slo på en plate.

Hver gang den slo ned, ble det en enorm lyd.

Jeg likte det.

På videregående hadde jeg bandet The Iguanas. Vi spilte heltid-

på en klubb som het The Pony-Tail.

Jeg prøvde stadig å finne på måter å få mer oppmerksomhet,-

-så jeg kom på at jeg skulle ha verdens høyeste trommepodium.

Jeg var fem meter oppe i lufta.

Helt alene. Resten av bandet sto og mumlet.

En taper i musikkbransjen som het Chuck, sa:

"Dere er gode. Får jeg bli deres manager, skaffer jeg spillejobber".

Vi leide en paviljong en kveld for å ha en egen konsert.

Det kom veldig mange. Det var en stor suksess.

Til gulvet begynte å gi etter.

Ingen ble skadet, men vi ødela hele paviljongen.

Så gjorde vi ikke mer reklame for oss selv.

Jeg var med i Iguanas på videre- gående og et semester på college.

Så sluttet jeg og begynte å se etter en jobb.

The Prime Movers var en gjeng eldre gutter som hadde sluttet på skolen.

De kunne all slags bluesmusikk.

Butterfields band kom til byen, og vi prøvde å få kontakt-

for å se om de hadde jobb til oss.

Jeg spurte Jerome Arnold, som spilte bass, om han hadde noen tips.

Han sa: "Spill som om du mener det".

Jeg begynte å bli ganske god, og der et sted mistet jeg troen på gruppa.

Jeg kjente den ikke egentlig igjen,-

-så jeg bestemte meg for å dra dit der ekte mennesker gjorde ekte ting.

Annerledes, ikke som det hvite USA.

Jeg spilte med noen fyrer og fikk ti dollar noen ganger-

-på uviktige spillejobber med Johnny Young og Big Walter Horton...

...da de skulle spille for hvite mennesker.

Det var kult, og jeg lærte mye.

Det var mer avslappet. De likte å more seg,-

og musikken var veldig definert.

Jeg så folk som hadde beholdt barnsligheten, selv om de var voksne.

En dag da jeg røkte en stor joint, innså jeg at jeg ikke var svart.

Jeg ville gjerne gjøre for vår generasjon,-

-det de gode svarte musikerne som jeg elsket, gjorde for sin.

Til slutt ble jeg lei av å se på folks rumper hele tiden.

Det er trommisens forbannelse.

De to beste rumpene jeg spilte bak var Abdul Fakir i The Four Tops...

Han var den som forente de andres dansetrinn, som en stor fugl.

Den andre var Mary Weiss fra Shangri-Las.

En fantastisk kropp og et nydelig ansikt, som en drøm.

Jeg ville ikke spille trommer mer, så jeg dro hjem til Ann Arbor.

Jeg trengte skyss, så jeg ringte Ron,-

-og Scott Richardson hadde bil. Jeg overtalte Ron til å jobbe med meg.

Ron Asheton var musiker, en av de få som hadde lengre hår enn jeg.

Iblant spilte han bass i et band som het The Chosen Few.

Han likte virkelig å vise seg.

Jeg traff hans bror Scott senere da jeg jobbet i en platebutikk.

På den andre sida av gata lå en drugstore som het Marshall's.

Scott og noen kamerater pleide å henge der.

En ung tøffing og kameratene hans.

Scott så ut som Elvis. En kjekk, sporty, innbundet, stille gutt.

Scott sluttet skolen etter niende. Jeg tror at han slo noen.

Han begynte straks å mase på meg for å lære ham å spille trommer.

Jeg spurte ting som: "Slår du dobbeltslag på triolene"?

Jeg fant på ting å spørre om, bare for å få snakke med ham.

Jeg lærte ham fire, fem rytmer, fra Stax, Volt og Bo Diddley.

Jeg heter Scotty Asheton. Jeg er åtte og et halvt.

Jeg heter Ron Asheton. Jeg er ni år gammel.

De mistet faren sin da Ron var fjorten.

Han var jagerpilot under krigen og hadde blitt værende i det militære.

-Vi hadde det felles. -...to, en... Hopp!

Far var veteran fra 2. verdenskrig. Han kjøpte alltid ting-

-som dolker eller medaljer, og vi begynte å samle sammen.

Vi fant en delt interesse.

Det hadde ingenting med politikk å gjøre, eller hva det sto for.

Men det er litt sprøtt å kjøpe nazigreier til sin 8 år gamle sønn.

Jeg heter Kathy Asheton, og jeg går i andre klasse.

Det var alt.

Jeg sto på verandaen vår og så en gutt komme slentrende forbi.

Han hadde langt hår, og jeg ba Scotty om å spørre hvem han var.

Han plystret til Dave Alexander, som det viste seg å være.

Scotty traff ham, og så traff Ronny ham,-

og de ble dratt til hverandre-

-takket være sin felles interesse for britisk musikk.

Ron droppet det siste året på skolen, Dave solgte motorsykkelen,-

-og de fløy til England og så The Who spille på The Marquee.

-De ble der til pengene tok slutt. -Det var min aha-opplevelse.

Da jeg kom hjem, prøvde jeg å gå tilbake til skolen,-

-men jeg passet ikke inn. Det var ikke mange som oss, i Ann Arbor.

Studieveilederen min foreslo at jeg skulle ta fri fra skolen et år.

Jeg tenkte: "Ok, men jeg kommer ikke tilbake".

-Neste år kan du sikte enda høyere. -Takk, frøken Evans.

Sikte enda høyere...

De hadde et band som het The Dirty Shames,-

-men det var bare noe de sa når de traff folk på fester:

"Bandet vårt heter Dirty Shames".

En stund minnet Stooges om dem. Vi hadde bestemt at vi hadde et band,-

-og vi fortalte om det, men vi hadde ikke begynt å spille ennå.

En gang dro vi til New York,-

-og der traff vi noen pene tenårings- jenter, som var yngre enn oss,-

-som sa at de hadde et band, så vi kjørte til Princeton i New Jersey-

-for å se dem spille i sine foreldres kjeller. De bodde hjemme.

Men de var veldig gode. De var mye bedre enn oss.