Svengali

Jeg heter Paul Dean, men alle kaller meg Dixie.

Jeg har kommet til London for å være manager for verdens beste nye band.

Hele livet

har jeg drømt om å gå i fotsporene til rock 'n' rolls store svengalier.

Som Brian Epstein som fant Beatles

eller Malcolm McLaren som hadde Pistols

eller legenden Alan McGee.

Og nå var det min tur.

Vet du hva? Om natta ligger jeg og forestiller meg at folk sier navnet mitt.

- Dixie! - Beklager.

Dette er Shell. Hun er jenta mi.

- Dagdrømmer du? - Beklager. Ja.

Se. London Eye.

Og der er Big Ben.

- Kan vi prøve senere? - Vet det.

- Hva? London Eye? - Ja.

Nei. Vi må se bandet så snart vi kan.

Det som skjedde,

for et par uker siden i Wales,

var at jeg så etter band på Internett, og der var de.

The Premature Congratulations. Vet du hva?

- Shell. Sett deg opp. - Hva?

- Michelle var like spent som meg. - Hva?

Så neste morgen var jeg i musikkskuret mitt

og pakket mine sjeldneste plater og var klar til å dra.

Herregud!

Shell prøvde å hjelpe...

Ja.

Jeg må på jobb.

Så huket jeg henne og sa: "Baby, du blir med meg til London."

Det vanskeligste var å si det til faren min.

Jeg må gå. Det er min siste runde for dagen.

Det er som åttitallet på nytt.

Folk flytter for å jobbe.

Ikke snakk stygt om 80-tallet, pappa. Det kom en del god musikk fra 80-tallet.

Greit nok. De ga oss en skikkelig avskjed.

De hadde gode DJ-er. De samlet til og med inn litt penger.

Dixie, vi samlet inn litt penger. Dette er til deg og Shell.

Det trengte du ikke å gjøre, pappa.

Dere får bare bruke dem når dere gifter dere.

Når jeg får platekontrakt,

gifter jeg meg med Michelle på dagen.

Du har sagt det nå!

Jeg skal si noen ord.

Folk elsker talene mine.

Dixie.

Senere dro vi med nattbussen...

Ha det!

...til storbyen.

London. Du må bare elske det.

Det er verdens rock 'n' roll-hovedstad.

Alle som er noe, er her.

Og bestevennen min fra da jeg var barn, Horsey,

han er sjef for et plateselskap nå.

Nå skal du høre.

Når han hører bandet mitt, gir han dem kontrakt.

For om det er én ting jeg kan, er det musikk.

Akkurat.

Nå må jeg bare overtale bandet til å la meg være manager.

Dere er det beste nye bandet jeg har hørt.

Og tro meg, jeg har hørt alle.

Gi meg seks måneder,

så lover jeg å skaffe dere platekontrakt.

Vi kan ta hverandre i hånda på det.

Så dere kan trekke dere når dere vil, hva?

Bare gi oss noen øyeblikk.

- Greit... - Jeg forstår hva han sier...

- Vi vet ikke hvor han er fra. - Jeg tror...

- Bare gi dem ølene. - Nei. Han er fra Wales.

Jeg har øl.

- Da, så. Ja. - Ja.

Pen.

- Skål, kompis. - Skål.

Ja.

Her.

- Flott. - Fint, kompis.

- Kan jeg få en? - Selvsagt.

Gutter, dere vil forandre verden. Stol på meg.

- Kom igjen, kompis. - Takk.

Skål!

Hva heter du nå igjen, sjef?

Var de ikke flinke?

De var fantastiske.

Fantastiske? Fantastiske.

Og utrolige.

Han overrasket oss, gjorde han ikke?

Er det dette?

Ja, Shell. Han overrasket oss først.

Ja, han overrasket oss veldig.

Det er meningen at du skal si "hvem?"

Det er meningen at du skal si "hvem?"

- Kom igjen. Si det. - Hvem?

Silkesvarten.

Jeg banker på døra nå.

Hei. Dixie, Michelle. Vi vil se leiligheten.

1170 pund i måneden, på forskudd.

Hun sa 1000 på telefonen.

Det er greit. Vi tar den.

- Kan vi se den først? - Det går bra.

Det er greit. Ikke vær redd.

Det er 1000 i den bunken. Det er litt ekstra.

Har du 20 pund?

Det er alt jeg har igjen.

Vi bare tar den nå.

Kan vi få se leiligheten?

Greit nok.

Se! Dobbelmadrass.

Jeg kan ikke sove på den.

- Hva er det? - Ikke lukt på den.

Det er majones. Litt størknet. Hvit og størknet.

- Vil du se? Kom igjen. - Kutt ut.

- Vil du ha senga? Legg deg der. - Slipp meg.

Jeg elsker deg! Jeg går rett til Horsey for å snakke om bandet.

- Vi sees etterpå. Ha det. - Greit. Lykke til.

Hei. Horsey, det er meg. Dixie.

Hvordan går det?

Når du får beskjeden, gi meg en lyd. Jeg har flyttet til London.

Jeg er manager for et band. De er fantastiske.

Så gi meg en lyd, så snakkes vi, greit? Ha det!

Hei, Horse, det er meg, Dixie.

Jeg er nede i sentrum.

Nord for Nash by... Oxford, faktisk.

London by.

Hei, Horse. Det er meg igjen.

Jeg tror det er noe galt med telefonsvareren din.

Jeg legger igjen beskjed for å si at jeg ringer kontoret. Greit?

Jeg kommer bare og besøker deg.

Se til å sette på tekannen.

Så tar vi en kopp te eller noe.

Greit? Vi sees snart.

Kan jeg hjelpe deg?

Hei. Ja, jeg ser etter Horsey.

Han er en av sjefene her nå, tror jeg.

- Unnskyld, hvem? - Horsey.

Har du en avtale?

Ja. Jeg heter Dixie. D-I-X-I-E.

- Hva heter du? - Alice.

Alice? Hvordan står det til i Eventyrland?

Stor katt og alt det der. Jeg er fra Wales.

Horsey. Som horse med Y på slutten.

- Mener du Mr. Horse? - Ja.

Brian Horse.

Brian. Er det det de kaller ham i London? Stilig.

Kan du ringe ham og si at jeg er her? Dixie.

Han kommer ut om to minutter.

Seriøst. Si han skylder meg en femmer. Da ler han.

Greit, kompis? Hør på det.

Kanskje om du bare sa det til Horsey?

- Stikk. Greit? - Bare si at Dixie er her.

- Da kommer han ned. - Stikk, kompis!

Det blir verst for deg.

Du kommer til å måtte telle binders i en uke.

Nei. Hør på meg. Cowell har lusket rundt.

De blir astronomiske etter stemmeskiftet.

- Horse? -Det sier jeg deg.

Hør her. Nei, seriøst...

Horsey? Horsey.

Kan jeg ringe deg opp igjen?

Hei! Hvordan går det, gutt?

- Hva gjør du her? - Jeg har flyttet.

Jeg har lagt igjen beskjeder til deg.

Hva? Bor du her oppe nå?

Jeg bor i London. For godt.

- Med Shell? - Ja, selvsagt.

Så hvordan går det, Horsey?

Ingen kaller meg Horsey lenger.

Akkurat. Se på deg.

Jeg er stolt av deg. Plateselskap og alt det der.

Skjønner du? Og vi har vært venner lenge.

Vi var barndomsvenner. Vi hadde de beste bandene i Sør-Wales.

Skjønner du? Og hør her. Jeg fant et bra band.

- Flott. Hva heter de? - The Premature Congratulations.

- Aldri hørt om dem. - Ingen hadde hørt om Beatles...

Si at du bruker den ironisk.

Jeg har det travelt, Dix. Jeg må gå.

- Ta en øl med meg. - Jeg drikker ikke lenger, Dix.

En kopp te, da? Horse, det er meg.

To minutter. Bli med meg.

Det er alt jeg trenger.

Kom igjen. Vi er på London-tid nå.

Jeg må bare spille denne, så kan vi...

Herregud! Dix! Det er en kassett!

Jeg vet det. Retrovinkling. Folk elsker det.

Polaroidkameraer gjør stort comeback også.

De hører ikke på kassetter lenger. De har ikke engang kassettspiller.

Det blir som Oasis og Pistols. Ingen mediatrening.

- Vi slipper dem fri... - Herregud!

Se på klokken. Jeg må gå.

- Jeg blir med deg. - Flott, Dix.

Husker du the Four Year Old Virgin?

Fra Llanelli.

- De var Brummies. - Nei.

Jeg var manager for dem.

Frontfiguren var manisk depressiv.

- Akkurat. - Prøvde ofte å ta selvmord.

Under et tog, kastet seg i havet, prøvde å sette fyr på seg selv.

Han var sprø. Jeg sa: "Samme hva du gjør, vent til du er berømt."

"Du venter til du er berømt med å ta selvmord.

-"Og da blir du enda mer berømt." - Ja.

Her skal jeg inn.