The Grand Tour

I

Hallo, og velkommen til The Grand Tour,

som denne gangen ikke presenteres fra toppen av en vulkan

eller bunnen av havet.

Nei. Vi er i Berwick-upon-Tweed, den nordligste byen i England.

Og vårt oppdrag er å krysse grensa

og kjøre gjennom hele Skottland til De ytre Hebridene.

Dette kan bli en av de vakreste kjøreturene vi har gjennomført.

Og på veien skal vi prøve å besvare et viktig spørsmål.

Ja. Det er dette. I Europa hører vi på amerikansk musikk,

vi kjøper amerikanske klær, vi drikker amerikansk øl,

vi går med amerikanske solbriller.

Men amerikanske biler har aldri slått an.

Hvorfor ikke?

For å finne ut det har hver av oss kjøpt en amerikansk bil.

Og dette er den jeg valgte,

en 5,8 meter lang Lincoln Continental Mark V.

Husker dere Jock Ewing fra Dallas?

Han hadde en slik.

Fat Frank Cannon, TV-detektiven, hadde noe lignende,

Mark IV, i praksis den samme.

Og det betyr

at jeg i oppveksten så en Lincoln på TV hver uke

og snudde meg mot faren min og sa: "Kan vi kjøpe en Ford Cortina?"

Hvorfor ville jeg ikke ha den?

Hvorfor ville ikke han?

Hallo.

Det er en Buick Riviera.

Å ja!

Med selvåpnende bagasjedør.

-Skal jeg lukke den? -Når skjedde det?

-Nå, idet du stoppet. -Den skal være slik.

Dette er den legendariske Buick Riviera fra 1971, Boattail.

Hva?

Nei, jeg er bare forbløffet.

Saken er at vi sa: "Hvorfor slo ikke amerikanske biler an i Europa?"

Slo denne an i Amerika?

Det er saken. Riviera var Buicks svar på Ford Thunderbird.

Fra 1963 lagde de Rivieraer. Det gikk bra.

Solgte ganske mange, ikke så mange som Thunderbird.

Så i 1971 sa de: "La oss lage noe oppsiktsvekkende,

"virkelig nytt, skikkelig outrert."

Og de lagde denne. Og alle hatet den.

Bokstavelig talt!

Reklamen deres sa: "Kan ikke sammenlignes med noe annet."

Og amerikanere sa: "Bra."

Men Jock Ewing, Fat Frank Cannon, den oser av celebritet.

Clint Eastwood.

-Sier du det? -Jeff Bridges.

-Sier du det? -Ja.

-Hadde begge denne? -Bruce Willis.

Bruce... Seriøst?

-Så Frank og Jock? -Ja.

-Bruce, Clint og Jeff? -Ja. Ja!

Og vi løp fortsatt rundt i Europa og sa: "Skal vi ha en Allegro eller..."

Vi hadde en Allegro Estate, når denne eksisterte!

Hva tror du May kjøpte? La meg omformulere.

Hva slags Cadillac har May kjøpt?

Omsider...

...etter seks meter med venting...

...fikk vi svaret.

Bilen ankommer nå plattformene fire, fem, seks, åtte, ni og ti.

May?

-Ja? -Vi gjettet at det ble en Cadillac.

Ikke bare en Cadillac. Dette er en Cadillac Coupe DeVille.

-Er det? -Cadillacenes Cadillac.

Når jeg kjører denne, føler jeg meg som Elvis Presley.

Død på et toalett?

Herregud, hvor mye burgunder kan man få i én bil?

Det er som et amerikansk motellrom.

De må ha tømt alle burgundergruvene i hele verden.

-"Hvilken farge skal setene være?" -"Burgunder."

"Dashbordet?" -"Burgunder."

-"God idé," -Men bryteren,

knappen i enden av cruise control-spaken...

-Burgunder. -...er burgunder. Ja.

Jeg håpet dere ikke så det.

Har den falt av?

Jeg må innrømme at jeg er litt toskete.

Jeg kjørte hit

og la merke til i speilet noe skrot som fløy nedover veien.

Jeg tenkte: "Så bemerkelsesverdig.

"Skrotet har samme burgunderfarge som bilen min."

Men uten at jeg tenkte: "Jeg lurer på om det kom fra den."

Vi bør spille Top Trumps.

-Motor? -Ja?

6,6 liters V8.

-Det er søtt! -6,6...

-Det er ikke søtt. -Er det det som starter motoren?

-Hvor stor er motoren i din? -7,5.

-7,5 liter? -7,5 liters V8.

-Kom igjen. -8,2.

Åtte?

8,2 liter. Det er den største V8 plassert i en vanlig bil.

-8,2 liter. -Greit.

Åpenbart mer effektivt. Hvor mange hestekrefter?

Min?

Hundre og nitti.

-Hestekrefter betyr ikke noe. -Hvor mange?

-181. -Er det alt?

Ja. Fra 6,6 liter. Jeg vet ikke hvordan de gjorde det.

Min sju og en halv liters V8-klump utviklet 250 hestekrefter.

-To hundre og femti? -Ja.

-Så en romferge. -Hvorfor...

THE GRAND TOUR SKOTTLAND

Ivrige etter å begynne vår viktige oppdagelsesreise

startet vi Lincolnen til 10 000 pund,

Buicken til 17 000 pund

og Burgunderfjellet...

...og satte av sted.

Da skjer det.

Den skotske grensen.

Vi kjører inn i McSkottland.

Dette er en hjemkomst for denne bilen, for Mr. Buick, fra Buick, var skotte.

Du skal hjem!

Jeremy Clarkson,

er du klar over at bilen din ser ut til å snakke mens den går?

Nei, jeg er ikke klar over det.

Støtdemperen foran er 30 km foran der jeg sitter.

Vi dundret av gårde, forbløffet over hva vi hadde gått glipp av i barndommen.

Jeg mener å huske at i 1970

var oppvarming ekstrautstyr i en Austin.

Mens denne har elektrisk justerbare seter,

elektriske vinduer, lys i sidevinduet, cruise control...

Stjerneskipet Enterprise hadde ikke cruise control.

Se på dette, automatisk klimakontroll.

Du kan sette den på økonomiinnstilling eller auto, eller bi-nivå.

Bi-nivå. Vi hadde ikke engang visst hva det betydde.

Hvis noen hadde vist meg et vindu som beveget seg

ved hjelp av elektrisitet på 1970-tallet,

ville jeg besvimt.

Se lysene mine.

Jeg har garasjedører til frontlysene mine.

Hvordan hadde barndommen min vært

hvis jeg hadde sust omkring bak i en slik

istedenfor en Ford Anglia med hull i gulvet?

Pappa hadde vært helten min,

jeg hadde hatt en positiv innstilling.

Ja.

Idet vi nærmet oss utkanten av Edinburgh,

ble vi beæret med den tradisjonelle lokale velkomsten.

McRegner nå. Det er forutsigbart.

Hvor lenge har vi vært i Skottland? Tjue minutter?

Skotsk politi kan ikke si: "Nå har vi tatt deg, solstråle",

for ingen ville visst hva det betydde.

Nyhetene er ikke bra.

Vi bestemte oss for å dra til bysenteret...

...for å se hvordan bilene taklet de bratte og trange brosteinsgatene.

Vent nå litt.

Herregud!

Dette går ikke.

Problemet med differensialen min forårsaket snart et nytt problem.

Det er meg. Jeg koker over.

Gutter, jeg koker over.

Hei sann. Det er som John i Mongolia.

Etter at jeg omsider hadde erobret bakken,

fylte Hammond på litt dyrebart skotsk vann.

Og undrende på hvordan Frank Cannon noen gang løste noe,

fortsatte vi reisen gjennom bysenteret.

Gud bedre. Ser dere hva som er foran oss?

Jepp.

Riktig.

Det er litt trangt der, Clarkson.

-Hvordan... -Elsker bilen.

Hvor nær er jeg den veggen?

Omtrent så nært.

Jeg skal innrømme at bilen min er litt for stor for Edinburgh.

Jeg tror vi kan skylde på Edinburgh, snarere enn bilene.

Utelukket.

Hva om vi midlertidig flytter den søppelkonteineren?

Så hvis jeg rygger nå...

Du kan svinge og skyve...

Min koker!

-Ja. -Kjære vene.

Å nei.

Den synger dødssangen.

Hjelp!

Trekk unna.

Mens Hammond dro for å saumfare Skottland etter mer vann,

presset jeg meg forbi

og dro for å skaffe noe godt å drikke til oss.

Det som har skjedd her, er at døra hindrer døra i å åpne.

Hvordan skjedde det? Hvorfor gjør den det mot meg?

Hvordan kom Frank Cannon seg inn? Jeg kommer ikke inn.

Elegant.

Vakkert.

-Jeg blokkerte ikke trappa. -Den var lenger den veien.

-Var den? -Lenger bak.

-Den andre var foran denne. -Bare sett den den veien.

Hvordan skal jeg...

Jeg klarer ikke.

Hele enden har løsnet.

Etter å ha slått fast at amerikanske biler har litt problemer i bysentre,

dro vi tilbake til en trefelts motorvei.

Kul bru med tåke. Se på det!

Og snart ankom vi stedet for vår andre test...

...Skottlands Nürburgring.

Det er Brickyard, det er Monza,

det fryktinngytende Knockhill.

Ideen er veldig enkel.