City Slickers

City Slickers (1991)

PAMPLONA, SPANIA

- Hvem sin idé var dette? - De tar innpå oss.

Han er ute etter meg.

Phil!

Herregud!

Ed!

Løp, Mitch!

Bli, okse.

Slutt å følge etter meg.

Vær så snill.

Vet han hva han gjør? For jeg kan ikke snakke med ham.

Slapp av. Han gjør en nydelig jobb.

Sir. El doktor. Hallo.

Ikke sy sammen noe som er ment å være åpent.

- Tar du bilder, Phil? - Dette er et Kodak-øyeblikk. Smil.

Bra. Blend ham med blitzen.

Phil, la mannen få beholde det han har igjen av verdighet.

- "Verdighet." Dette er din feil, Ed. - Min feil?

- Du er en machogalning. Vi er sauer. - Vi er ikke sauer.

- Vi gjør alt det dumme han ber oss om. - Jeg tvang ikke deg til å løpe.

Nei, det var et 900kg tungt, stormende dyr som sprutet oksesnørr over hele Spania.

Det var det som fikk meg til å løpe. Du fikk meg til å stå foran det.

Kom igjen. Gruppebilde.

Jeg venter en stor "Hva var det jeg sa" fra Barbara.

Kanskje hun ikke legger merke til det.

- Vil du ha en pute? Det er en lang flytur. - Nei, takk.

Kom igjen, det er ikke så ille. Jeg ser ut som moren din.

Her kommer herr okse.

Kim, vil du sitte i gang- eller vindusetet?

- Jeg tar det du vil. - Spiller ingen rolle for meg.

Bra, ta vinduet. Jeg vil snakke med Mitch.

- Er straks tilbake. - Savne meg.

Innrøm det. Du hadde det gøy.

Nei. Dykking er gøy. Det er normalt. Folk gjør det.

Baseball-leir, til Phil kastet opp på Willie Mays, var fabelaktig.

- Jeg var nervøs. Han var forbildet mitt. - Jeg glemmer aldri Willies ansikt.

"Det er lunsj på meg."

- Phil. Jeg står. - Ja, kjære.

Gleder meg til å forlate dette landet.

Kanskje det bare er meg, men eventyrene våre har i det siste blitt... idiotiske.

Hva kalte du dem?

"Desperate forsøk på å klamre seg til ungdommen."

- Det er tull. - Har du merket

at jo eldre du blir, desto yngre blir kjærestene dine?

Snart går du ut med sæd.

- Jeg er tilbake. - OK. Jeg har én ting til å si.

- Fallskjermhopping. - Ed!

Man bruker mindre fallskjerm, men faller dobbelt så fort.

Flott! Når de finner kroppen din, kan de begrave den i en pastilleske.

- Phil sa han ville bli med. - Phil ønsker å dø.

Hvis du var gift med det der, ville du også ønsket å dø.

Han later som han sover, så han ikke må snakke med henne.

Det er et par små hopp fra et fly.

Og så hva? Vi drar på safari, bare at dyrene har våpen og jakter på oss?

- Glem det. - Det er aldri nok for deg, Ed.

- Jeg leser. - Når blir det nok?

ETT AR SENERE

Hei, mamma.

Det er 8. september, 1952.

Vi kjører hjem fra din tante Marsha. Vannet mitt går.

Faren din kjører over midtrabatten på Sawmill River-veien

og råkjører til sykehuset...

klokken 05. 16 kom du ut.

Gratulerer med dagen, kjære.

- Her er faren din. - Hallo, gutt. Gratulerer med dagen.

- Hei, pappa, hvordan går det? - Jeg mister følelsen i venstre bein.

- Her er moren din. - Ikke bekymre deg. Det går bra.

Sa, hva skal du gjøre nå, bursdagsgutten?

Ligge her i tre og en halv time til, og så gå på jobb.

- Er Barbara der? - Nei, hun trekker på gaten.

Hun spiser frokost med halliken. Hun kommer hjem rundt 07.30.

- Hei, mamma. - Gi gutten min et kyss.

Tenk at babyen min er 39 år gammel.

Hadet, mamma.

Å, hadet. Engelen, bursdagsgutten.

Gratulerer med dagen.

Hun sa i det minste alderen min i år.

Vanligvis bruker hun måneder, som om jeg fremdeles er et spedbarn.

"Hvordan går det med Mitch?" "Bra. Han er 468 måneder gammel i dag."

Jeg ser ett år eldre ut. Synes du jeg ser ett år eldre ut?

Klokken 05.15 ser alle ett år eldre ut.

Vet du hva jeg fant i går?

Hår i øret mitt.

Jeg mister hår der jeg vil ha det, og får det der jeg ikke vil ha det.

Jeg fant fire, store, fete på ryggen. Jeg begynner å se ut som Fluen.

Det holder. Jeg avlyser bursdagsselskapet ditt.

- Hvorfor? - For bursdagene gjør deg deprimert.

Nei.

På 30-årsdagen din, sa du at du ikke kunne se.

På 34-årsdagen din, glemte du navnet mitt i en time.

I fjor, da jeg spurte deg hva du ønsket deg,

sa du en CAT-skann.

- Jeg hadde hodepine. - I år, la oss bare overse den.

- Jeg vil treffe vennene mine. - Greit.

Men jeg vil ikke at folk skal komme og tro de er med i en Bergman-film.

"Har du møtt min mann, herr død?"

- Jeg skal være snill. - Ja?

For jeg trenger deg ikke noe verre enn du har vært.

- Vent. Hva mener du med det? - Ingenting.

"Ingenting."

Herlig.

Har du et øyeblikk?

Hei. Jeg har ikke mye tid. Jeg har yrkesdag på Dannys skole.

Det tar bare et øyeblikk.

Hva er det?

- Så? - Så.

Så, den er idiotisk. Irriterende.

- Den får folk til å bytte stasjon. - Jeg lagde den ikke.

Du kjøpte den. Du satte den på luften tre ganger om kvelden i kjøretid.

Folk er utsatt for ulykker.

Du pleide å gå ut og skaffe reklame.

Du var pågående. Du var kreativ.

Kom noe dårlig inn, fikset du på det.

Du skrev det om. Du jobbet med det.

Vi pleide å gjøre narr av folk som kjøpte den slags dritt.

Hva skjer med deg?

Har du noensinne nådd et punkt i livet hvor du tenker

"Dette er det beste jeg skal se ut, det beste jeg skal føle meg,

det beste jeg skal gjøre, og det er ikke så bra"?

- Gratulerer med dagen. - Takk.

Jeg er stasjonssjef.

Jeg er ansvarlig... for kvaliteten på arbeidet her på stasjonen,

så inntil videre skal jeg personlig godkjenne alle nye innlegg.

Kan jeg ikke gjøre en handel uten å sjekke med deg først?

Bare til du er tilbake på rett kjøl.

Så vi gjør en jobb på 60. og 3.,

stor rivningsjobb.

Vi har sperret av området så ingen idiot kan gå inn

og få en kule mellom øynene.

Plutselig kommer en kvinne med store, mørke briller og Bloomingdale-poser,

og hun går gjennom sperringen.

Jeg ropte til henne "Hei, du kan ikke gå der, dumme merr!"

Plutselig brister et damprør,

og en enorm, fordømt kran lander på beina hennes,

og hun skriker "Beina mine!"

Og jeg sier "For faen, beina dine. Du har en 900kg tung kran på dem."

Vet dere at man kan få superkrefter i en krisesituasjon?

Jeg rakte ned og løftet kranen,

og Ernesto kunne trekke henne ut fra under kranen,

og legene kunne redde beina hennes.

Så moralen er... ikke gå der dere ikke har lov

for det er kanskje ingen der med superkrefter som kan redde dere.

Og ikke bruk narkotika. Det er alt.

Takk, Mr Morelli. Det var... veldig beskrivende.

Daniel, vil du introdusere faren din, og fortelle oss hva han gjør?

Pappaen min heter Mitch og han er...

han er ubåtkaptein.

Danny.

Han jobber for WBLM radio.

Som Danny sa, jobber jeg for WBLM radio.

- Er du disc jockey? - Nei, jeg er ikke disc jockey.

Dere vet reklamene på radio?

Lager du alle de reklamene?

Nei. Andre folk lager reklamene.

Jeg selger tid til dem på stasjonen, som reklamene kan sendes i.

Så du bestemmer hvilke reklamer som skal brukes og når.

Det stemmer. Nei, det stemmer ikke. Det pleide å stemme.

Nå må jeg visst sjekke med stasjonssjefen hvis jeg vil pusse nesen.

Det øyeblikket han tok vekk autoriteten min, skulle jeg sluttet.

Mr Robbins?

Hva?

Sett pris på denne tiden, unger.

Dette er den beste tiden i livet, når dere ennå har valgmuligheter.

Det går så fort.

Når man er tenåring, tror man at man kan gjøre alt, og det gjør man.

20-årene er tåkete. I 30-årene starter man familie, tjener litt penger

og tenker "Hva skjedde med 20-årene?"

I 40-årene får man mage, og en hake til. Musikken blir for høy.

En ekskjæreste fra gymnaset blir bestemor.

I 50-årene har man en operasjon. Man sier "prosedyre", men det er operasjon.

I 60-årene har man en større operasjon. Musikken er fremdeles for høy,

men man kan ikke høre den allikevel.

I 70-årene flytter du og kona til Fort Lauderdale.

Dere spiser middag klokken to,

lunsj rundt klokken ti, frokost kvelden før.

Dere bruker det meste av tiden til å lete etter den beste yoghurten

og mumle "Hvorfor ringer ikke barna?"

I 80-årene har man et slag. Man pludrer med den jamaicanske sykepleieren

som kona ikke utstår, men som du kaller "mamma".

Spørsmål?

Danny var flau over å fortelle klassen hva jeg jobber med.

De er ni. De synes det er spennende med fyren som gir dem veksel på arkaden.

Du har bare en av de jobbene som det er vanskelig å...

Tro at en voksen mann gjør uten å gå fra sans og samling.

Hva er jobben min? Jeg selger reklametid på radio.

I bunn og grunn selger jeg luft.

Faren min var i det minste møbelstopper. Han lagde en sofa - noe håndgripelig.

Hva kan jeg vise til? Hvor er jobben min? Den er luft. Jeg selger luft.

Så hva sier du? Vil du slutte?

Hvordan kan jeg slutte? Jeg er fanget.

- Er du fanget? - Ja. Du vil sende Holly

- på kunstskole. - Hun har talent.

Hun var i ett skuespill, og hun falt av scenen.

Det er ikke talent, det er tyngdekraft. Og skolen koster penger.

Hadet.

- Hvor skal du? - Jeg sover over hos Gwen.

Igjen? Betaler du leie der?

- Pappa. - Vi skal ha bursdagsselskap.

- Vil ikke være sammen med dine venner. - Jeg sa at det var greit.