Wham!

WHAM! BIOGRAFIEN…

Hei. Du har nettopp sett en typisk morgen i Wham!s liv,

men ting har ikke…

Kan vi ta det igjen?

WHAM! BIOGRAFIEN…

Hei. Du har nettopp sett en typisk morgen i Wham!s liv.

Men det har ikke alltid vært sånn.

Dette er Bushey Meads School, vi møttes her da vi var tolv i 1975.

I dag har vi en meget spesiell gjest.

Mr. Ted Halliwell, min gamle rektor.

-Ted, hvordan går det? -Aldri hatt det bedre.

Bra. Ted, trodde du at det ville ende opp slik?

-Vel… -Takk, Ted. Over til George.

Da jeg var sammen med Andrew, var vi fast bestemt på å ha det gøy.

Wham! var et brorskap.

Det var lekent.

Et menneskelig, uforutsigbart kaos.

Alt var pop.

Og Wham! skulle aldri bli voksne.

Det var som en drøm, vi var ungdommer.

Men på den tiden sa alle:

"Hvordan kan disse to idiotene bli så store stjerner?

Hvordan skjer det?"

George, kan du fortelle oss hvordan du og Andrew traff hverandre?

Vi møttes i Nord-London da jeg var elleve og Andrew var tolv.

Jeg traff Andrew første skoledag på min nye skole.

GEORGES STEMME

Klasseforstanderen vår kom inn med en ny gutt.

ANDREWS STEMME

-Han hadde skikkelig store briller. -Jeg var veldig keitete.

Jeg var en litt fyldig gutt som så litt rar ut.

-Veldig krøllete hår. -Og ganske sjenert.

Læreren vår introduserte ham som Georgios Panayiotou.

Georgios Kyriacos Panayiotou.

"Hvem skal passe på den nye gutten?"

Andrew rakte opp hånden.

Jeg tror virkelig at det var noe skjebnebestemt ved det.

Alt kunne ha blitt helt annerledes om jeg satt med noen andre den dagen.

For meg var han Yog. Det var kallenavnet jeg ga ham.

Det oppsto et bånd mellom oss.

Yog og jeg så ting på samme måte. Musikalsk sett var vi ett med hverandre.

Vi brukte mange timer på å lage sketsjer og egne humorradioprogrammer.

…skrev sanger og startet et band da vi var 16 år gamle.

Vi var The Executive.

The Executive.

Ett, to, tre, fire, fem, seks, sju, åtte!

DEMO / BANDØVING

Det var ska, og vi var skikkelig dårlige!

Ikke ille for 16-åringer.

Ok, tullinger, en tredje gang!

Ja, vi fem dekket omtrent alt vi trengte musikalsk.

Kom tilbake!

Det brant ut etter et år, folk møtte ikke opp på konserter og øvinger.

Det brant ikke ut. Det imploderte, jeg og Yog sto igjen.

-Det skulle være oss to. -Vi fortsatte å skrive sanger sammen.

Vi gikk ut for å danse i West End i London.

Vi pleide å dra på en klubb, Beat Route.

Vi danset i grupper og hadde det gøy.

Andy begynte å rope "wham, bam" og sånt.

Jeg begynte å rappe, "Wham, bam, I am the man".

Vi tenkte det var et bra bandnavn.

Wham!. Det satte seg.

Det var bare én ting jeg ville gjøre.

Være i et band med Yog.

Andrew og jeg hadde allerede utviklet et talent for å skrive låter.

Vi laget en demo for 20 pund i Andrews stue.

Vi hadde festet mikrofonen til en kost og hadde et firespors Portastudio,

det kom på slutten av 70-tallet.

Vi var 17 eller 18.

Låtene handlet om miljøet rundt oss.

Demonstrasjoner i hele landet.

Astronomisk økning i arbeidsledighet blant 16- til 18-åringer.

Vi blandet rap med disko, og så la vi til pop.

Sosiale kommentarer til disko.

Vi skrev sangen "Wham Rap!" rundt den rappen jeg kom på i en klubb.

Vi fortsatte å skrive låter.

Yog og jeg ble inspirert av klubbene.

"Club Tropicana" var om Beat Route.

Vi hadde bare et vers og et refreng.

Yog kom hjem til meg en kveld,

jeg hadde jobbet med en akkordprogresjon jeg likte.

Utrolig nok sa han:

"Jeg har en melodi som passer perfekt til dette."

Vi hadde tenkt på de samme akkordene.

FØRSTE DEMO AV "CARELESS WHISPER"

Vi gjorde den ferdig sammen, vi satt hjemme eller på bussen,

la til litt hver dag.

Jeg husker da den var ferdig.

En dag da vi skulket skolen, sa jeg: "Jeg vet ikke hvem som gjør det,

jeg vet ikke om jeg kan synge den, men den låta vil toppe hitlisten."

Selve demoen var fire minutter lang.

Det var nok for meg. Jeg var selvsikker.

Selv om det var én låt, og deler av to andre.

Vi gikk til flere plateselskaper.

To 18 år gamle gutter.

Hvor arrogant er det? Vi bare sto der og insisterte på at vi hadde en avtale.

Responsen var veldig skuffende.

En fyr kastet demoen tilbake over bordet: "Fin stemme, men skriv noen hitlåter."

Alle avslo "Careless Whisper". Alle avslo "Club Tropicana".

Jeg husker at magen vred seg, jeg husker den synkende følelsen.

Jeg var helt sønderknust.

Det var nedslående,

men jeg kjente en fyr som het Mark Dean, han bodde i nærheten av foreldrene mine.

Han jobbet i musikkindustrien.

Jeg tror han oppdaget Soft Cell og ABC.

Andy ringte moren min hele tiden: "Kan du høre på en demo?"

Det ville jeg ikke. Jeg unngikk dem.

"Å nei, ikke enda et naboband."

Andrew la demoen i Marks postkasse.

Det var ikke musikk på demoen. Det var bare vokal og litt gitar.

Men det var bra, det var fantastisk.

Han sa: "Jeg vil tilby en platekontrakt."

Vi signerte den på en sliten kafé.

Pur glede.

Moren min startet en utklippsbok.

BOK 1- BOK 2- BOK 3

Hun satte sammen en fantastisk samling.

Utklipp, anmeldelser, hitlisteplasseringer.

Hun gikk ordentlig inn for det.

Utklippsbok nummer én.

"Andrew og Yog signerte platekontrakt med Innervision. Wham!"

Og det var det. Vi levde ut drømmen.

Det var helt magisk å leve ut fantasiene våre.

Det var som en drøm, og det var med kompisen min.

Wham! er egentlig bare Andrew og meg.

Men vi ville innlemme to jenter, en av dem er Andrews kjæreste.

Shirlie, Yog og jeg pleide å gå ut for å danse.

Vi ville presentere musikken på den måten.

En er profesjonell.

Dee C Lee ble med.

Jentene var inspirert av The Human League. Andrew og jeg elsket Human League.

George elsket Human League. Jeg likte dem. Jentene var ikke inspirert av dem.

Vi brukte det vi hadde, jeg hadde en kjæreste,

vi hadde danserutiner. Det var det vi hadde.

Vår første singel gikk i trykken.

Hei, George Michael fra Wham! her.

Håper dere liker singelen. "Wham Rap! (Enjoy what you do)".

Responsen var utrolig.

Sounds beskrev oss som "sosialt bevisst funk".

Den så ut til å bli en hit.

UKENS SINGEL

Den første singelen ble kreditert Andrew Ridgeley og G Panos.

-Panos var en forkortelse av Panayiotou. -Behovet for et scenenavn oppsto.

George Michael.

George er den engelske versjonen av det greske navnet Georgios.

Michael er fornavnet til en av våre gode venners fedre.

Det hjalp til med å forme en persona.

Vi mente at det ville bli en hit.

Men den nådde ikke engang topp 100.

Det var en katastrofe.

Plateselskapet mente at vi måtte bygge opp en fanskare.

De foreslo at vi skulle spille på småklubber i hele landet.

-Vi var på D-listen. -Ja, vi var D-liste materiale.

Vi så de samme stakkarene på hvert eneste sted vi var.

Mimekunstnere og andre

som var på samme klubb som oss i forrige uke.

George!

Ja, George skal rappe litt.

BOLTS NIGHTCLUB NORD-LONDON

Selv om det var flaut,

og du ble angrepet av fulle folk, forberedte det oss, om du skjønner?

Nå kjører vi på!

Noen av dere her foran, jeg ber dere synge med på noe av dette.

Vi var under press for å komme på listene, så skrev George "Young Guns".

Hvis den ikke ble en hit, ble vi droppet.

Hva faen er det?

"Young Guns" kom på 72. plass.

"Wham Rap!" hadde floppet.

Hvis denne ikke ble en hit, ble det ikke flere plater,

den havnet på 42. plass. Den kom ikke inn på topp 40.

Det var den verste uken i mitt liv.

Herregud? Det var en fæl følelse.

Hele uken tenkte jeg: "Jeg er ikke god på dette."

Noe jeg hadde vært sikker på siden jeg var barn, var helt feil.

Så kom mirakeltelefonen ut av det blå.

Vi fikk en telefon fra Top of the Pops, de spurte om vi kunne komme.

En annen artist hadde avlyst.

Det var det mest sette musikkprogrammet.

Jeg hadde aldri sett noe større enn Top of the Pops.

Å delta på Top of the Pops var den hellige gral.

Kvelden før bodde vi på et lite hotell.

George trakk det korteste strået når det gjaldt seng.

Det var en barneseng.

Han hadde en ubehagelig, søvnløs natt, føttene hans stakk ut av sengen.

"WHAM!" FØRSTE OPPTREDEN PÅ TOP OF THE POPS 4.11.82

Tre, to, én…

Vi går på scenen, ser på hverandre og tenker:

"Det er nå det skjer. Kom igjen."

Det ser forferdelig ut når du ser det nå.

Men måten vi fremsto på ble ansett som ganske nyskapende.

Vi hadde knapt klær. Vi delte to antrekk.

Det er en viss energi i den dårlige stilen, ikke sant?

Det var ganske amatøraktig, men vi så originale ut.

Vi så annerledes ut.

Det er en morsom koreografi.

Den fungerte på en rar måte. Alle husket den på den tiden.

Vi øvde den inn hjemme hos mamma.

Ingen koreograf ville latt det passere.

Fantastisk! Bra jobbet, Wham!

Men det var det øyeblikket som endret alt.