The Age of Innocence

USKYLDENS TID

New York City i 1870-årene

Vel...

Jeg trodde ikke Mingotts ville våget det.

Vise henne frem slik. Ved siden av May Welland!

Besynderlig!

Hun har jo hatt et "besynderlig" liv.

Tar De henne med på Beauforts ball?

Da blir det neppe snakket om stort annet.

God aften, Mrs. Welland. - May!

Newland!

Du kjenner min niese, grevinne Olenska?

Grevinne.

Jeg håper du har fortalt grevinnen det.

At vi er forlovet.

Jeg vil at alle skal vite det.

La meg kunngjøre det på ballet i kveld.

Hvis du kan overtale mamma.

Hvorfor endre det som er bestemt?

Fortell det selv. Hun husker deg.

Jeg husker at vi lekte sammen.

Jeg husker alle her- i nikkers og mamelukker.

Du var fæl!

Du kysset meg bak en dør en gang.

Men det var Vandie, som aldri så min vei, jeg var forelsket i.

Ja, du har vært lenge borte.

Århundrer!

Så lenge at jeg tror jeg er død og begravet og dette er himmelen.

Det måtte skje, som det gjorde i de dager, -

som det pleide.

Mrs. Julius Beaufort ankom uledsaget av sin mann -

rett før "Juvel-arien", -

- og, igjen som vanlig, reiste seg ved slutten av 3. akt og forsvant.

New York visste da at en halv time senere -

begynte Beauforts årlige operaball.

Vogner ventet utenfor under hele forestillingen.

Det var kjent i New York, men aldri innrømmet, -

- at amerikanere har mer hastverk med å forlate -

enn å oppsøke forlystelse.

Beauforts hus var et av de få i New York som hadde ballsal.

Dette rommet, innestengt i mørke 364 dager i året,-

- skulle kompensere for sorgfylte forhold i familiens fortid.

Regina Beaufort kom fra en gammel familie i Sør-Carolina.

Men mannen, Julius, som gikk for å være engelsk, -

- var utsvevende, spydig og av mystisk opphav.

Giftermålet sikret ham sosial posisjon om ikke akkurat respekt.

Newland Archer gikk ikke innom klubben, slike unge menn pleide, -

men dro rett til Beaufort.

Han ønsket at kunngjørelsen av forlovelsen -

- skulle trekke sladderen vekk fra grevinnen, -

- og vise hans hengivehet for May og hele hennes familie.

Beaufort-huset var planlagt med stor dristighet.

Ingen trang korridor til ballsalen.

Man spaserte høytidelig opp en "allé" flankert av salonger.

Men det var kun ved å legge veien gjennom det røde rommet, -

man fikk se "Vår på ny", -

- det omdiskuterte nakenbildet av Bouguerau, -

- som Beaufort var freidig nok til å stille ut.

Archer likte slike utfordringer av konvensjoner.

Han var kritisk til konformitet privat.

Men offentlig forsvarte han familie og tradisjon.

Deres verden balanserte så fint-

- at dens harmoni kunne knuses av en hvisken.

Archer moret seg egentlig litt over sine likemenns nennsomme hykleri.

Lawrence Lefferts, f. eks., var New Yorks fremste autoritet på form.

Hans vurdering av dansesko ble aldri trukket i tvil.

Når det gjaldt hemmelige stevnemøter -

var han en sann mester.

Gamle Mr. Sillerton Jackson var like stor autoritet på familie -

som Lawrence Lefferts var på form.

Den dystre historie om grevinne Olenskas europeiske ekteskap -

- var en skatt han var snar til å grave opp.

Han hadde alltid på seg en oversikt over alle skandaler -

- og mysterier som hadde ulmet under overflaten -

de siste femti årene!

Julius Beauforts hemmelighet var måten han gjorde ting på.

Han kunne ankomme diskré som gjest i sitt eget selskap.

Og gå tidlig til en mer beskjeden, -

- men velgjørende adresse på østkanten.

Beaufort var dristig i sin forretningsvirksomhet.

Men i personlige forhold var han totalt fryktløs.

Archers forlovede hadde intet med disse intrigene å gjøre.

May Welland representerte alt det beste i deres verden.

Alt han æret i livet. Og hun forankret ham i det.

Jeg har fortalt alle mine venner, slik du ønsket.

Det skulle bare ikke vært på et ball.

Det verste er at jeg vil kysse deg.

Men det kan jeg ikke.

Newland!

Fortalte du det til Ellen?

Nei, jeg fikk ingen anledning.

Hun er min kusine, Newland!

Hun har vært så lenge borte. Og hun er så følsom...

Jeg skal fortelle det. Men hvor er hun?

Hun bestemte seg for å bli hjemme i siste øyeblikk.

I siste øyeblikk?

Hun var redd kjolen ikke var smart nok.

Alle syntes den var så nydelig, men hun reiste hjem med tante.

Meget vakker!

Meget sjenerøst!

I min tid var en kamé i perler tilstrekkelig.

Men det er vel hånden som eksponerer ringen?

Den nye innfatningen viser stenen så skjønt.

Men virker litt enkel for eldre øyne.

Ikke mine, vel? Jeg liker alt nytt.

Mine hender er pleiet hos den store Roché i Paris.

Noe for May. Få se, barn!

Hånden virker så herdet.

Disse moderne beskjeftigelsene sprer leddene.

Men huden er hvit. Når blir bryllupet?

Så snart som mulig, hvis bare De kunne støtte meg.

De må bli bedre kjent med hverandre.

Alle i New York har alltid kjent hverandre.

Ikke vent til det slutter å bruse.

La dem gifte seg før faste.

Jeg kan få lungbetennelse, og jeg vil holde bryllupsfrokosten.

Selv om hun ikke hadde vært Mays bestemor, -

- ville hun likevel vært den første de avla forlovelsesvisitt.

Hun var ikke bare denne verdens matriark, -

hun var dens "enke-keiserinne".

Halve New York var i slekt med henne.

Og resten kjente hun via giftermål eller omtale.

Selv om rødbrun sandsten var det vanlige, -

- bodde hun staselig i et stort hus av lys kremfarget sten, -

- i en utilgjengelig villmark ved Central Park.

Den tunge kroppen hadde lenge gjort det umulig å gå i trapper.

Så hun etablerte seg med sin typiske selvstendighet i 1. etasje.

Fra stuen var det et uventet innsyn til henne soveværelse.

Besøkende lot seg bestyrte og fascinere av dette arrangement.

Det vekket minner om scener fra franske romaner.

Det var slik kvinner med elskere levde i de onde, gamle dager.

Hadde hun ønsket seg en elsker, ville hun fått det.

Nå nøyde hun seg med den lidenskap som søkte hennes dør.

Og fremskynde unionen mellom Newland Archer -

og barnebarnet May.

Med dem ville to av New Yorks fornemste familier bli forenet.

- Ellen! - Mine damer. Archer!

Beaufort! Hvilken sjelden ære!

Unødig sjelden, vil jeg si.

Jeg traff grevinnen på Madison Square-

og jeg fikk følge henne hjem.

Du vet selvsagt om May og meg.

Jeg skulle visst fortalt det på operaen.

Så hyggelig!

Man forteller ikke slikt til den første og beste.

Forsiktig, så ikke ringen hekter seg fast i ermet.

Far vel!

Kom og besøk meg en dag!

Ellen skulle ikke spasere på 5. Avenue med Julius Beaufort.

Dagen etter hennes hjemkomst!

Skamløs opptreden!

Selv hans kone må vite om Annie Ring.

Sillerton Jackson nøt sine besøk hos familien Archer -

ut over selve middagen.

Newland Archers mor og søsteren Janey var begge sky -

og deltok lite i selskapslivet.

Men de holdt seg informert via sin ungkarsvenn.

Det er visse nyanser Beaufort ikke får med seg.

Han er jo så vulgær!

Men han kan økonomi. Forretningsstanden stoler på ham.

Bestefar Newland pleide alltid si til mor:

"Ikke presenter denne Beaufort for pikene."

Han har iallfall hatt fordelen av å omgås gentlemenn...

Archers og Mingotts -

- var to av de mest solide grenene på New Yorks familietre.

Mingotts omfavnet Mays tradisjonsbundethet-

- og tolererte Ellens ukonvensjonelle stil.

Men Archers familie holdt fast ved det gamle.

Hans mor og søster var totalt avhengige av ham.

Han ville alltid være, forsikret Mrs. Archer, -

deres "sterke, høyre hånd".

Var vår nye kusine også på ballet?

Mingotts støtter henne - tar henne med i operaen.

Jeg beundrer deres korpsånd.

Men hva har min sønns forlovelse-

- med denne kvinnens bevegelser å gjøre?

Hun gikk nå iallfall ikke på ballet.

Hun viste såpass anstendighet.

Bruker hun hatt eller kyse om ettermiddagen?

Kjolen i operaen var så ordinær.

Hun utviste godt skjønn da hun sløyfet ballet.

May sa at grevinnen syntes kjolen ikke var smart nok.

Stakkars Ellen! Hun ble så eksentrisk oppdratt.

Hva kan man vente seg-

- av en pike som kler seg i svart atlask på sitt debut-ball!

At hun beholdt navnet Ellen da hun giftet seg!

Jeg ville valgt Elaine.

Hvorfor det?

Jeg vet ikke...

Det virke mer...

... polsk.

Iallfall mer iørefallende, og det kan hun neppe ønske.

Hvorfor ikke det?

Hun giftet seg håpløst, men var det hennes skyld?

Skal hun da luske omkring som i vanære?

Hun har levd et ulykkelig liv, men blir vel ikke derved en paria?

Det er sikkert også Mingotts oppfatning.

Jeg trenger ikke noe stikkord fra dem.

Jeg hører hun er på utkikk etter hus. Hun blir boende her.

Jeg hører hun har tenkt å la seg skille.