The Hippopotamus

T. S. Elliot sa at formålet med litteratur

er å forvandle blod til blekk.

Det har jeg forsøkt.

Jeg utga fem diktsamlinger på åtte år,

og blødde som om jeg var bløder.

Men så en dag størknet blodet.

Med tiden ble såret til et arr.

Og nå kan jeg knapt merke smerten.

Alle blodårene har tørket inn.

Jeg forvandler ikke lenger blod til blekk.

Nå for tiden forvandler jeg whisky til journalistikk.

Jeg har ikke skrevet et dikt siden 1987.

MATTHEW LAKE TEATER

Edle patrisiere, dere som gir meg støtte,

forsvar min rettferdige sak og grip til våpen!

Og landsmenn, dere som følger meg så trofast...

...om Bassianus, Cæsars sønn, fant nåde i Roms øyne!

Følg da denne vei fram...

For noe piss.

- Hysj! - Forsvarer De slik dritt?

For rettferdighet!

Måtehold!

Og edel dyd!

O prinser, som med venners hjelp...

- ...ærgjerrig... - Å, for helvete..!

Hold Deres meninger for Dem selv!

Da blir det vanskelig å skrive kritikker.

Vit at folket i Rom, for hvem vi tribuner står som talsmenn...

- ...har... - ... "med felles stemme!"

Med felles stemme i valget av ny keiser...

- ...utpekt Andronikos... - Nå er det nok.

...som tar navnet Pius...

Kom deg ned fra scenen og finn en ny representant!

- Inngår dette i stykket? - Tvert imot. Jeg avbryter det.

Hvem har ansvar for dette teatralske vrøvlet?

- Hvor er Matthew Lake? - Kast ham ut!

Ikke se på meg. Instruktøren bør kastes ut,

dyppes i tjære og rulles i fjær for å utgyte så tyntflytende bæsj

- ...over et betalende publikum. - Kan du gjenta det?

Tynt...

flytende...

...bæsj.

Vil du høre replikken igjen?

Har ikke mistet grepet.

Få vekk labbene, for helvete!

Jeg har ikke sett maken til dritt på scenen siden musikalen "Coprophilia".

Slipp meg! Dere burde skamme dere.

Vi skal nok takle dette, men først skal du på avvenning.

Jeg har styring på drikkingen.

Ted, jeg vil bare hjelpe deg.

- Vi må bare få dette under kontroll. - Under kontroll...

De brune buksenes krigsrop.

- Du vet jeg ser opp til deg. - Visste jeg ikke.

Jeg vet at klokere folk enn deg har sagt du kan smykke deg med meg.

Du kan føle deg suksessrik fordi jeg skriver for deg.

Jeg vet at du vet at jeg kan vandre inn i enhver redaksjon

og tenne lys i øynene på de forpulte analfabetene i ledelsen.

Og jeg vet du valgte kultur fordi du ikke fikk nyheter.

Og du vil sensurere meg? Det er du som senker nivået

med din ulne underkastelse og dyrking av gudene for publikums anerkjennelse.

Du har sikkert aldri tatt en runk uten fokusgruppe,

din seksuelt slappe, provinsielle nerd.

Ta den fregnete rumpa di med deg på ferie og la et mannfolk redigere avisen.

Du var kanskje britisk poesis håp en gang i en fjern fortid,

men når skrev du noe sist?

Når sist gjorde du noe som helst?

Jeg trenger deg like mye som jeg trenger en fordømt fyllepenn.

Er du ferdig?

Nei.

Kom deg ut. Du har sparken.

Greit.

Faktum er at vi alle føler oss undervurdert.

Å få sparken bekrefter vår følelse av

å ikke være fullt ut verdsatt i en ufølsom verden.

Paradoksalt nok forbedrer dette vårt selvbilde

fordi det beviser at vi hadde rett.

Selv om det vi fikk rett i er at alle ser oss som en ubrukelig hudfold.

Med masse tid ledig ville jeg kanskje få anledning til

å igjen skape de litterære godbitene jeg var blitt kjent for.

Det var usannsynlig at et dikt ville bli unnfanget under så fredelige forhold.

Men man må jo prøve.

Så jeg skrev en liste, slik jeg ofte gjør, over ord som humøret mitt tillot.

Uhørt... Havrerot.

Motstands-aksjon.

Sjeldne ord kan irritere publikum, men de forstår ikke en dikters lodd.

En maler har oljefarger, akrylmaling og pastellkritt...

Terpentin, akvareller, lerret, pensler og børster.

En musiker har utstyr av tre, messing, stål og grafitt.

Men dikteren... Ja, den stakkars dikteren...

Stakkars ynkelige dikter.

Roddy?

Jeg kan ikke gi deg mer på krita, mr Wallace.

Helvete.

Jeg betaler.

En av det engelske språks vakreste setninger.

- Måtte De lenge leve, frøken. - Likeså.

Du er Ted Wallace, ikke sant? Du husker meg nok ikke.

- Vi har vel ikke gjort det, har vi? - Jeg heter Jane Swann.

Jane Swann? En Berkshire-svane?

Tenk tilbake på en døpefont, en baby og en ung dikterspire.

- Jane Burrell. Rebeccas datter. - Fy flaksende flate!

Jeg har ikke sett deg siden din mor kastet meg ut.

Jeg var veldig stolt av deg. To av diktene inngikk i pensum.

Du skulle ha skrevet. Så kunne jeg ha bablet om skolereformen.

Jeg håpet å finne deg her.

- Hvor småkjendiser ennå får seg noe. - Du er ingen småkjendis!

- Vennene mine elsker anmeldelsene dine. - Det toget har nok gått.

- Er det sant? - Du har foran deg en arbeidsløs mann.

- Det er supert! - Er det?

Vil du bli med meg hjem?

Så hjertens gjerne.

Janes leilighet levde opp til mine villeste forventninger.

Med sitt utvalg av klisjeer man ellers kun finner i filmstjernehjem.

Alle overflater var fylt med et villniss av krystallflakonger,

ulike fallossymboler og et rikt utvalg av ymse gudefigurer.

Liker du det?

Det er ikke ordet.

Noen ting er veldig spesielle. På sofaen ligger et morkakelaken.

I drosjen hadde Jane nevnt at hun hadde en jobb til meg.

Jeg vegret meg og ba om å bli satt av, men hun ba sjåføren kjøre videre

og forsikret meg om at jeg ville elske henne nye idé,

som hun skummelt nok omtalte som "prosjektet".

Så, hva gjør vi her?

Jeg har et tilbud.

Det ville jo nesten være incest.

Legen sier jeg har tre måneder igjen å leve.

Leukemi.

Fanken.

Er du redd?

Ikke nå lenger.

Det er modig.

Det er en dyster tid og en dyster verden, og vi vil alle følge deg etter hvert.

Tror du på mirakler?

Som å løye vinden og stoppe hungersnød?

Gi meg en sigg.

Det har hendt meg noe vidunderlig og mystisk.

Og du skal undersøke det.

Jeg vet ikke hva du har i tankene, men jeg driver ikke med granskende journalistikk.

Sikker på det? Ikke interessert?

Det er ikke pent å si det, men det aner meg du ikke er vel bevart.

Du er tilgitt. Men litt synd, for du kjenner de involverte.

Min onkel Michael.

- Michael Logan? - Og du får rikelig betalt.

25000 nå og resten senere, eller i mitt testamente.

- Men du sa... - Legen sa at jeg skal dø.

Jeg tror ikke jeg skal det.

Det skjedde noe ved Swafford Hall.

Du skal finne ut sannheten.

Hva om sannheten er at det ikke kan kureres?

Da dør jeg av leukemi.

- 25000 pund. - 100000 totalt.

Det fins sikkert tusenvis av journalister som ville gjort det for en tiendedel.

Du er den eneste Swafford vil ta imot. Som gudfar til sønnen i huset.

Siden din mor og jeg skilte lag, har jeg ikke vært særlig velkommen på Swa...

En gudsønn er en gudsønn.

Skriv til David. Få ham til å invitere deg.

Og la høre fra deg.

Jeg kunne vært ute av huset og innkassert sjekken på ti minutter.

Jane var tydeligvis skjør, men sjekken var krysset og reell nok.

Jeg kunne alltids slite litt for Janes vrangforestillinger...

Men hva hadde hun forestilt seg?

Jeg misunte bonden som bare skulle finne nåla i høystakken.

Min oppgave var mer diffus.

En usunn miks av å famle i blinde og være helt på viddene.

Mitt siste besøk på Swafford hadde vært morsomt nok,

men ikke spesielt preget av mirakler.

- Flott du kom og hentet meg. - Davey ville bli med,

men jeg tenkte du ville like toseteren.

Jeg har bygd den selv.

David sier du skriver dikt.

Ryktet vil ha det til det.

Få høre et.

- Høre et? - Et dikt.

Jeg traff en ung mann kalt Simon...

...som syntes rim var helt bånn

Han så intet gavn i at hans eget navn...

...kun lot seg pare med 'hold on'.

- Genialt! - Et limerick er alt jeg får til 100 km/t.

Swafford Hall.

Familien Logans hjem siden 1984, da den bereiste magnaten Michael Logan

ga etter for kjærligheten og giftet seg inn i den pengelense britiske adelen.

Etter innsats som Margaret Thatchers grå eminense på 80-tallet,

gjenoppsto Michael som Lord Logan av Swafford,

og har siden med stor suksess styrt eiendommen som godseier

uten å nedlate seg til å leie ut til brylluper eller hotellvirksomhet,

eller, Gud forby, gjøre den om til safaripark.

Onkel Edward! Onkel Edward!

- Onkel Edward! - Davey.

- Onkel Edward! - Her er jeg!

Hei, onkel Edward!

Bare si Ted.

Kom, onkel Ted. Vi har så mye å prate om!

Podmore, ikke sant?

Velkommen tilbake til Swafford, mr Wallace.

Jeg kan vise onkel Ted huset.

Som du vil.

...og etter middag kan jeg vise deg østfløyen.

- Er whisky bra? - Så absolutt.

Men først et bad.

Eventuelt etterfulgt av en lur.