Prvních 200 řádků.
Bare én skapning har skapt seg
et liv i alle jordas habitater.
Den skapningen er mennesket.
Over hele verden klarer vi
å overleve på de villeste stedene.
Langt fra storbyens lys.
Ansikt til ansikt med naturen.
Dette er menneskets planet.
Ørkener er de varmeste
og tørreste stedene på jorda.
De dekker en tredel av landjorda.
I noen av dem regner det aldri.
Vi kan overleve i to måneder
uten mat,-
men bare noen få dager uten vann.
I mors liv tilbringer vi ni måneder
omgitt av væske.
Men så fordrives vi fra
vår behagelige vannverden.
For hvert barn
som fødes i ørkenen,-
er det starten på
en livslang jakt på vann.
Likevel lever 300 millioner
mennesker i denne brutale verdenen.
Dette er
deres makeløse fortellinger.
Sahara er jordas største ørken.
Den er like stor som hele USA,-
og fra dens ufruktbare indre
oppstår jordas verste sandstormer.
Rasende vind pisker opp milliarder
av sandkorn til kompakte murer.
De kan nå 5000 m opp i lufta,-
ti ganger høyere enn
Empire State Building.
De dekker områder på størrelse
med Storbritannia.
I Mali kjemper 16 år gamle Mamadou
seg gjennom en slik storm.
Han er gjeter og har lett
etter vann til kyrne i tre dager.
Kyrne er livet mitt.
Uten dem går familien min under.
Hvis jeg ikke finner vann,
dør kyrne.
Et stort ansvar hviler på
hans unge skuldre.
Alene må han tåle ørkenens raseri
i påvente av en større utfordring.
Han konkurrerer mot jordas største
landdyr. Afrikanske elefanter.
Flokken har også
desperat behov for vann-
fordi det er tørketid i Mali.
Det er 40 grader, og de fleste
vannhullene har tørket ut.
Innen 80 km er det nå bare
én vannkilde:
Banzenasjøen.
Hit er både Mamadou
og elefantene på vei.
Jeg må rekke fram til sjøen
før elefantene.
Hvis de når dit først,
drikker de alt vannet.
I denne farten
når Mamadou sjøen neste morgen,-
men bare 50 km bak ham kommer
ørkenens største nomader.
Flokkens matriarker følger
et indre mentalt kart-
over alle vannhull på et område
på titusenvis av kvadratkilometer.
De spiser fra akasietrær
for å samle krefter,-
men de må gå både dag og natt.
Mamadou har ikke annet valg
enn å slå leir.
Å møte elefanter i mørket
kan være livsfare.
Mamadous frokost består av
kyrnes siste dråper melk.
Takket være den
blir han ikke dehydrert.
Så må han komme seg avgårde.
Elefantflokken har tatt innpå
i løpet av natta.
Endelig ser Mamadou målet.
Gleden blir kortlevd.
Elefantflokken er ved sjøen-
og blokkerer adgangen til vannet.
Mamadou vet at elefantene kan
angripe, så han holder avstand.
En spent våpenhvile råder
mens han legger en plan.
Plutselig gjør
en elefant utfall mot kyrne.
Mamadou slår tilbake, men med
pinner som våpen er det rått parti.
Med sitt mot har Mamadou klart
å flytte over 50 elefanter.
Heldigvis er
slike konflikter sjeldne.
Tørsten gjør elefantene sinte.
Det samme gjelder jo oss.
Til slutt når Mamadou og kveget
det livsviktige vannet.
Elefantene flytter til
en annen del av sjøen.
Der kan også de slukke tørsten.
Og til og med leke.
Det tar to måneder før regnet
igjen fyller vannhullene,-
så Mamadous bekymringer
er ikke over.
I en annen del av ørkenen fører
vannmangel til uante muligheter.
Hundrevis av kilometer unna,
langs Bandiagaraplatået,-
har 40 graders hete tørrlagt
elvene i Dogonriket.
Alt som er igjen, er pytter
breddfulle av innestengt fisk.
Det er en gyllen anledning til
å ha en ørkenfiskfestival.
Tusenvis av deltakere kommer
til Antogosjøen.
Dialo er en av dem.
Han har kommet hit i 30 år.
For ham er fisket en æressak.
Alle her håper å fange fisk,
så konkurransen er hard.
Jeg håper også på det,
men ingenting er sikkert.
Lykkes jeg, betyr det mye for meg.
Resten av året
er det forbudt å fiske her.
Slik beskyttes
en viktig matreserve-
godt inn i tørketiden.
I dag får man sjansen til å fange
et symbolsk siste måltid.
Breddene fylles fort med folk.
Atmosfæren er spent.
Dialo har funnet et fint sted.
Nå kan han bare vente.
Fisket har sine uskrevne regler.
Seremonimesteren ber en bønn
mot onde ånder.
Teinen antas å beskytte ordene
når han snakker.
Dialo har ventet på dette i ett år.
Det blir fort kaos.
Alle prøver febrilsk
å få tak i fisk.
Dialo har fanget én, men her
er det ikke tid til å være høflig.
Her står jeg.
Etter et kvarter er sjøen tom
for fisk, og kaoset avtar.
Dialo har lyktes, men er utmattet.
Hjemme blir fangsten
et siste festmåltid for familien-
slik at de overlever
tørketidens siste dager.
Å fange fisk gir en lykkefølelse-
for en selv og familien.
I Sahara må man kunne
orientere seg for å finne vann.
Disse toubu-kvinnene krysser
Saharas enorme sandhav-
på vei mot
en kvadratmeterstor kilde.
Livet avhenger av at de finner den.
De rir gjennom Ténéré -
et goldt ingenmannsland.
Her er ørkenen formløs,
glovarm og forrædersk.
Foni kan finne vann
uten kart og kompass.
Jeg har reist hit siden jeg var
barn. Ingenting er mer krevende.
Hun har med seg
sin ti år gamle datter Shede.
Kilden ligger tre dagsmarsjer unna.
Ferden er
deres livs største prøvelse.
To personer døde
fordi de ikke fant kilden.
Vi ber Gud beskytte oss.
Den farlige reisen tas
for å skaffe mat.
De må reise 240 km
bare for å nå markedet.
Der kan de bytte kameler mot
forsyninger for et halvt år.
Karavanen utgjøres av
kvinner og barn-
fordi kvinnene
No comments yet. Be the first to leave one.