The Gatekeepers

Shin Bet er Israels etterretningstjeneste

mot terrorisme og spionasje.

Siden seksdagerskrigen i 1967 har

Shin Bet virket på Vestbredden og i Gaza.

Shin Bets sjef er blant de få som deltar

i alle avgjørelser om nasjonal sikkerhet.

Tidligere sjefer er de eneste personer

fra organisasjonen som er allment kjent.

De er aldri tidligere blitt intervjuet

om arbeidet de bedrev.

Som sjef for Shin Bet skjønner man fort

at politikere foretrekker binære muligheter.

De liker dårlig tre eller fire muligheter.

De vil høre "0" eller "1".

"Ja" eller "nei".

Som øverste leder opplever jeg ofte

situasjoner med mange gråtoner.

La oss si at du er ute etter en terrorist.

Du kan ta ham,

men det er én eller to personer til i bilen.

Du er ikke sikker på om de tilhører

terrorgruppen hans eller ikke.

Hva gjør du?

Åpner du ild eller ikke?

Tiden er knapp.

Slike situasjoner varer i sekunder,

i minutter på det meste.

Folk venter på en avgjørelse.

Og med avgjørelse mener de vanligvis

"å handle". Det er en avgjørelse.

"Nei" virker lettere,

men er ofte vanskeligere.

Av og til er det en "super-ren" operasjon.

Ingen ble skadd bortsett fra terroristene.

Selv da hjemsøker det deg. Om natten,

om dagen, mens du barberer deg.

Vi har alle slike øyeblikk.

På ferie...

Du sier "ok".

"Jeg tok en avgjørelse,

og X antall mennesker ble drept."

"De var helt sikkert i gang med

å forberede et stort angrep."

Ingen rundt dem ble skadd.

Det var så "sterilt" som det var mulig.

Likevel sier du:

"Det var noe uvirkelig ved det."

Det som er uvirkelig, er makten du har.

Å ta tre mennesker, terrorister.

Å ta livet av dem på et øyeblikk.

Israels voktere

Seksdagerskrigen i Midtøsten

gir gjenklang langs en annen front.

Israel kunngjør at seieren annullerer -

tidligere våpenstillstandsavtaler

og grenser mot nabolandene.

Seieren kom hurtig, og den var total.

Israels flyvåpen, infanteri, artilleri

og stridsvogner feide over Sinaihalvøya -

helt til Suezkanalen, over Vestbredden

til Jordan og nordover inn i Syria.

Over én million palestinere kom under

israelsk styre på Vestbredden og i Gaza.

For israelerne var det størst å erobre

oldtidsstedene i Judea og Samaria.

Og Gamlebyen i Jerusalem.

Ved Vestmuren svor forsvarsminister

Moshe Dayan aldri å oppgi Jerusalem.

Hvor gammel var du

under seksdagerskrigen?

Jeg var 11 år.

Jeg husker at jeg tenkte: "Hva er krig?"

Jeg vet ikke om jeg egentlig forsto det,

men jeg husker følelsen av frykt.

For situasjonen var spent.

Yuval Diskin

Leder for Shin Bet fra 2005 til 2011

Aller best husker jeg en bok

som jeg leste mye i.

"Hvis Israel hadde tapt krigen".

Den beskrev et svært så ubehagelig utfall.

At vi tapte krigen,

og at araberne erobret Israel.

Den gjorde sterkt inntrykk på meg.

Jeg tenkte mye på det som gutt.

Ingen strategi, kun taktikk

Under seksdagerskrigen

tjenestegjorde jeg i generalstaben.

Araberne overga seg,

og plutselig sto vi der uten fiende.

Man føler seg som en hund i et veddeløp

som leter etter haren.

Haren går under jorden,

og hunden finner den ikke.

Sånn var det for oss.

Så jobbet vi på Vestbredden

og i Gaza med anti-terrorvirksomhet -

uten egentlig å vite hva terrorisme var.

Avraham Shalom

Leder for Shin Bet fra 1980 til 1986

Vi hadde folketelling for å finne ut

hvor mange som bodde i flyktningleirene.

Det var viktig.

Vi brukte informasjonen i mange år.

Men de kalte inn reserven

og trente dem opp i hui og hast.

Hvor raskt?

"Dere banker på en dør."

De spør: "Hvem er det?"

Dere svarer: Jesh. "Soldater."

Eish bedku?"Hva vil dere?"

Jinna nekhsiku. "Vi skal telle dere."

Hvor mange ord er det? Ti, kanskje.

Avi Dichter

Leder for Shin Bet fra 2000 til 2005

Reservistene banker på døra.

"Hvem er det?"

Soldatene svarer jesh, som de har lært.

Eish bedku?"Hva vil dere?"

Jinna nekhsiku. Men de uttalte det feil.

I stedet for å si nekhsiku med ustemt "h",

sa de det med stemt "h".

Hva så?

Jinna nehsiku betyr "vi skal telle dere".

Jinna nekhsiku med stemt "h" betyr:

"Vi skal kastrere dere."

Vi tok intensivkurs i muntlig og skriftlig

arabisk. Vi leste artikler og skrifter.

Alle som tok Shin Bets arabisk-kurs,

lærte seg arabisk ordentlig.

Man hører det som sies mellom linjene.

Man leser beskjeder fra agenter.

Yaacov Peri

Leder for Shin Bet fra 1988 til 1994

Shin Bet var ute etter folk å snakke med

for å finne ut hva som drev palestinerne.

For første gang tenkte visse jøder tanken

om en egen, palestinsk stat.

Det likte jeg. Jeg besøkte steder med folk

som hadde med palestinere å gjøre.

Vi visste ikke hva vi ville oppnå.

Vi fikk ingen retningslinjer.

Når en ikke får

retningslinjer fra politikerne, -

er det... akkurat som med haren.

Man søker.

Jeg begynte som koordinator

i området i og omkring Nablus.

Det var et vakkert område.

Fullt av oliventrær.

Jeg likte å gå ut av bilen og spasere

i felten: flyktningleirer, smale bakgater.

Besøke hjem, sitte på kafeer, prate...

Jeg likte virkelig å omgås folk.

Ut fra det eksotiske møtet med

landskapet med oliventrær og bønder-

så jeg kjernen i det palestinske

problemet. Jeg jobbet i flyktningleirer.

Plutselig skjønner man hva flyktninger er.

Når man ser det, sier man: "Vent, jeg er

ingen observatør som tar bilder og drar."

"Jeg er en aktiv deltaker."

Først bryr man seg bare om rollen

som sikkerhetsagent. Det er lettest.

Det ble erklært portforbud i Hebron.

Én israelsk soldat ble drept og én såret.

De var på patrulje

da det ble løsnet skudd.

Den ene ble såret, den andre løp etter

skytteren og ble seinere funnet drept.

Det økte gradvis. For å si det kynisk:

Heldigvis for oss økte terroren.

Hvorfor sier jeg det?

For nå hadde vi en jobb å gjøre.

Vi sluttet å bry oss om en palestinsk stat.

Forstår du det?

Selvfølgelig.

Da vi sluttet å bry oss om en palestinsk

stat og begynte å jobbe mot terroren, -

fikk vi plutselig en masse arbeid

i Gaza og på Vestbredden.

Og i utlandet også.

Vi glemte alt om den palestinske saken.

Kastet du en stein i Nablus,

traff du enten en katt eller en terrorist.

Noen netter

pågrep vi hundrevis av mennesker.

Vi kunne gå inn i en landsby-

og samle alle menn på torget,

kanskje ved moskeen eller i skolegården.

Så brukte vi "identitetsteknikker".

Terrorister som tilsto,

ble plassert i et kjøretøy.

Vinduene var tildekket,

og de fikk bind for øynene.

Vi plasserte dem der, og innbyggerne

passerte kjøretøyet og fortalte oss:

"Han er terrorist som er trent opp i Syria."

"Han er terrorist

som er kommet hjem fra Jordan."