Prvních 200 řádků.
Bare en skapning har klart å slå
seg ned på alle steder på jorden.
Den skapningen er oss.
Vi bruker vår oppfinnsomhet
til å overleve på ville steder,-
langt vekk fra byens lys,
midt i naturen.
Dette er den menneskelige planeten.
Øverst på vår planet ligger et av
de mest avsidesliggende stedene:
Arktis.
På vinteren fryser området til is
og er mørkt i flere måneder.
Det er ingen trær
og ingen planter å spise her.
Vi mennesker ble ikke skapt
for slike fiendtlige landskap.
Likevel bor det
fire millioner mennesker her.
Overlevelsen avhenger av kunnskap
om verdens mest fiendtlige miljø.
Det er starten
på et nytt år i Arktis.
Etter måneder med mørke, kommer
solen til det frosne området.
For inuittene i Saattut på Grønland
betyr det starten på jaktsesongen.
Innbyggerne får nok dagslys
og flere muligheter.
De kan ta seg
langt vekk fra byen.
De reiser langs hundrevis av mil
med is til sine jaktmarker.
Takk, det kommer jeg til å trenge.
I dag må Amos Jensen og sønnen
Karl-Frederik mate hundene sine.
Hundene deres er viktige.
På denne årstiden er hundespann
deres eneste transportmåte.
Hundene mine er viktige for meg.
En jegers overlevelse avhenger
av at hundene får godt med mat.
Jaktturen kan ta tid.
Så far og sønn trenger
noen goder hjemmefra.
Eller kanskje
til og med selve hjemmet?
For å finne næringsrik hundemat-
må Amos og Karl-Frederik
reise mange kilometer over isen.
De er ute etter et arktisk
en håkjerring.
Isen må bare være fem centimeter
tykk for å tåle vekten deres.
Denne isen er en meter tykk
og tåler en jumbojet.
Amos vet at håkjerringer
liker hvalkjøtt.
Han vet også at de bor
i de dypeste vannene.
Mennene og hundene
må vente på at noe skal nappe.
De stakkars hundene trenger mat.
Jeg håper virkelig
vi får noe i morgen.
Temperaturen synker
til 35 minusgrader.
Hundenes tykke pels
holder dem varme.
Uten hytta si ville Amos
og Karl-Frederik fryst ihjel.
Det er på tide å se
om hundene får spise i dag.
Vi har noe!
Han kjenner fiskelinen vibrere
og vet at de har noe på kroken.
Den er stor.
Men han vet ikke om det er en hai
før de får den opp.
Den er så dypt nede at de må trekke
linen i hundremeterlengder.
De drar fangsten opp
utrolige 800 meter.
Det er nesten dobbelt så langt
som Empire State Building.
Så tungt!
Får jeg se...
Den er stor!
De har fanget håkjerringen
de hadde håpet på.
Jeg har aldri sett en så stor hai!
Se på finnene!
For en hai.
Håkjerringen er
den eneste arktiske haien.
Det er et av de største rovdyrene
i disse havene.
Forskere har funnet rein
og til og med isbjørn i den.
Vi får ikke en gang finnen
ut av hullet.
Haien har tvunnet fiskelinen
rundt halefinnen.
Slik pleier man ikke fange hai,
men en fangst er en fangst.
Den får ikke plass i hullet.
Nei, vi må gjøre det større.
Vær forsiktig, tennene er skarpe.
Amos og Karl
klarer ikke å løfte haien alene.
De får hjelp av hundene.
Haien er fire meter lang
og veier over et halvt tonn.
Det er den største
de noensinne har fanget.
Men den er bare nok
for de 20 hundene i to uker.
Hundene må ha godt med mat for at
grønlenderne skal jakte og fiske.
Jeg kan ikke forestille meg å
ikke se hundene mine daglig.
De betyr så mye for meg.
De er min arv til mine barn.
I Arktis er båndet mellom
mann og hund veldig viktig.
Vi hadde nok ikke kunnet bosatt
oss her uten våre beste venner.
Året går videre og det gjør
også kampen for overlevelse.
Det er mars, men Nordishavet
er fortsatt dekket av is.
Et område fire ganger
så stort som USA er dekket av is.
Isen kopler sammen
Europa og Russland,-
og Russland og Nord-Amerika.
Her i det kanadiske Arktis-
har folk en unik innsikt
i hva som finnes under isen.
I Kangiqsujuaq i nordøstlige Canada
vokter Lukasi Nappaaluk strømmen.
I morgen skaper vårjevndøgnet
årets mest ekstreme tidevann.
Det medfører en fantastisk
mulighet til et måltid.
Ingenting kan vokse i inuittenes
land. Vi kan ikke dyrke noe.
Men vi inuitter vet noe...
Nippfloen åpner en dør til
en hage av sjømat under isen.
Man må bare vite hvor den er.
Lukasi og vennene foretrekker
snøscooter fremfor hundespann.
De tar ikke med
tak over hodet heller.
Alt de trenger for å beskytte seg
mot været finnes under dem.
De eldste fortalte viktigheten
av å kunne bygge igloer.
Om man er ute og jakter-
og ikke kan bygge en,
så fryser man ihjel.
Selv om det er 45 minusgrader ute-
kan kroppsvarme varme opp
en iglo til 16 plussgrader.
Det er 60 grader
varmere enn utendørs.
De yngre generasjonene
har glemt hvordan man gjør dette,-
men jeg håper kunnskapen
vil komme tilbake.
De trives i igloen. Nå må
Lukasi og vennene vente.
Før de kan jakte
må noe utrolig skje.
Tidevannet under isen
er på vei ut...
Og ut.
Den flytende isen
synker utrolige 12 meter.
Den avdekker havbunnen, og
forhåpentlig det de er ute etter.
Lukasi og vennene tar seg
under isen så raskt som mulig.
De har en halv time på seg
før tidevannet kommer tilbake.
Det mest skremmende vi gjør
er å ta oss under isen.
Verden under er ustabil.
De enorme isblokkene
støttes ikke av vannet nå.
De kan kollapse når som helst.
Dette er det eneste stedet i verden
der tidevannet er ekstremt nok-
til at folk tør å ta seg ned
under havisen.
I et kammer som nylig har ligget
under vann finner de det de vil ha:
Muslinger.
Så mange de kunne ha håpet på.
No comments yet. Be the first to leave one.