Mary J. Blige's My Life

Kom dere på beina. Kom igjen nå.

Mottakeren av Lifetime Achievement Award 2019...

Nominert til 31 Grammyer...

Dobbel Oscar-nominert i morges.

Hun er en global superstjerne, som har vunnet ni Grammy-priser

og solgt over 50 millioner album.

Stjerne på Hollywood Walk of Fame.

Hun skapte en ny nasjonalsang for kvinner.

Den ubestridte dronningen av hiphop og R&B: Mary J. Blige.

Greit. Perfekt.

Det føles bra å være på dette punktet i karrieren.

Jeg har gjort så mye med musikk, TV, filantropi...

Haken litt mer opp. Bra.

Vend ansiktet rundt for meg.

Jeg har gjort stort sett alt som jeg alltid har ønsket å gjøre.

Bra! Hold der, Mary.

Men suksess kommer når du er vellykket på innsiden.

I lang tid var jeg ikke klar over suksessen min

fordi jeg var et vrak på innsiden.

For da jeg vokste opp, i det nabolaget vi bodde i,

var det: "Du skal ikke drømme. Du skal ikke håpe."

Så min misjon har vært

å faktisk hjelpe kvinner med å tro på seg selv, og hjelpe

meg selv med å tro på meg selv og leve ut ting, og la folk,

spesielt kvinner, se hvordan jeg lyktes.

Jeg har 13 album, men mitt andre album,

My Life, er det viktigste fordi det var mye i meg,

og det var mye galt, og mye jeg måtte få ut.

My Life-albumet var nok mitt mørkeste album

på en av de mørkeste tidene i livet.

Jeg har hatt mange mørke tider siden da,

men dette var som et vendepunkt.

Dette var en avgjørelse jeg måtte ta. Enten leve eller dø.

Mesteparten av tiden var jeg deprimert og ville ikke leve.

Fordi jeg ikke elsket meg selv.

Jeg visste ikke at så mange følte det samme.

Hvordan går det, vennen? Bra. Hvordan har du det?

Dette albumet var svært viktig for dem.

De minner meg på

at jeg er ikke den eneste som går gjennom sånt.

Du er inspirasjonen min. Tusen takk.

Ingen årsak.

Tusen takk for all denne kjærligheten.

Dere vet hvor ekte det er.

Livet mitt er ekte.

Og dette gjør meg emosjonell. Tusen takk.

Sårbarheten hennes og motet til å dele...

Jeg vil at døtrene mine skal se det.

De må se at de kan uttrykke seg selv.

Hennes image, hennes historie, hvordan hun forteller den,

så rå, så sårbar,

så tøff og uredd for å være den hun er.

Hun gjorde det ok for folk å si: "Det er greit å være meg."

Og jeg har alltid ønsket å se kvinner gjøre det bedre, være sterkere,

være vakre, tro på seg selv.

Det har gått 25 år siden jeg gav ut My Life-albumet,

og jeg begynte å snakke med fansen min.

Jeg elsker deg, Mary!

Og det er et sted der jeg overlevde.

Så det er veldig viktig å være her for å fortelle den historien.

Mitt liv, mitt liv, mitt liv, mitt liv I solskinnet...

My Life-reisen startet med Everybody Loves the Sunshine av Roy Ayers.

Jeg vet ikke hva det var med den platen, men noe med den

bare åpnet opp alt i meg.

Alle elsker solskinnet...

Det var den første musikken i barndommen som satte seg fast,

for den fikk meg til å glemme at vi bodde der vi bodde.

Den låten gjorde meg gal.

Mitt liv, mitt liv, mitt liv, mitt liv I solskinnet...

Det er noe med "i solskinnet..."

"Mitt liv i solskinnet" fikk meg til å ville...

Den platen fikk meg til å... Beklager.

Den plata fikk meg til å føle... Som om jeg kunne få noe.

Men jeg fikk ikke tak i det. Men jeg kunne oppnå noe.

Mitt liv i solskinnet var noe jeg ville ha.

SE HVA JEG HAR SETT

Det var her vi var første gang jeg hørte den sangen.

Denne lille jenta er hun som hørte den sangen.

MARYS NEVØ

Det var det pappa hørte på. Ja.

For pappa handlet livet om musikk.

MARYS SØSTER

Han passet på at vi hørte

all slags musikk han elsket og likte.

-Begge to, ham og mamma. -Faren min hadde Grateful Dead-album.

Vi gikk gjennom musikken hans, og det var all slags greier der.

Det kunne være heavy funk, rock and roll.

Jeg var helt: "Heavy funk og rock and roll? Hva er dette?"

Det var det pappa hørte på, ja.

Det var det som formet deg til det du gjør i dag,

påvirkningene fra fortiden og røttene dine.

-Ja. -Ja.

-Dette var Hastings. -Jøss.

Jeg var fire, og LaTonya var fem.

Vi flyttet til Schlobohm da vi var sju.

Foreldrene mine hadde skilt seg.

Og faren min var som en venn.

Jeg var virkelig glad i ham.

Og da han var borte, var det veldig trist for meg.

Vi flyttet til et voldelig miljø, og det var tøft for min mor,

som alenemor å prøve å oppdra to jenter.

-Mamma. Min mamma. -Se på min vakre mor.

Selv med kjærligheten måtte mamma, min søster og jeg

slåss med ungene i nabolaget fra første stund.

Jeg vet ikke hvordan hun klarte det i det miljøet.

Hun var sykepleier. Hun ville ta vare på familien.

Hun sang. Min mor pleide å synge hjemme,

og danse og alt.

Så det er der Mary har alle sine små danser fra.

Hun spilte The Staple Singers og Gladys Knight eller Aretha Franklin,

og gikk rundt i huset å sang Clean Up Woman.

En ryddedame er en dame som

Får all den kjærligheten Vi jenter etterlater...

Hun hørtes akkurat ut som dem. Hun var så vakker for meg.

Jeg har alltid villet være henne. Jeg ville se ut som henne.

Jeg ville synge slik hun gjorde.

Jeg brukte å synge foran speilet med børsten,

og prøve å etterligne alle moren min hørte på.

Men jeg løp ikke rundt og sa til alle at jeg ville bli sanger.

Jeg sang bare høyt. Bare sang.

Men jeg drømte ikke stort eller tenkte noen gang at:

"Ok, jeg skal bli en stjerne."

For vårt miljø fortalte oss ikke det.

Vårt miljø fortalte oss at dette var det.

Jeg var den lille jenta som så

på artister og ting i reklamefilmer,

TV-programmer og filmer, og ønsket at jeg hadde visse ting.

Men i det nabolaget

ville noen bli sjalu eller sint på deg for å ha noe.

For å ha et smil, for å ha en drøm.

Hvis jeg noen gang drømte,

så drømte jeg ikke lenger, spesielt da vi ble tenåringer.

Det ble bare verre.

Så jeg sa: "Jeg vil ikke la disse menneskene se meg smile.

"De kommer aldri til å se meg smile." Jeg smilte aldri da jeg var tenåring.

Jeg tror ikke folk forstår at for familiene som bor i slummen,

er det som et fengsel.

Det er som et fengsel, i et fengsel, i et fengsel.

Det er folk som skader folk, skader hverandre.

Folk lider.

Og mennene var så fryktelige mot oss kvinner.

Jeg husker at jeg hørte at kvinner ble banket.

Moren min var en av de kvinnene. Så jeg husker smerten hennes.

Jeg bar hennes smerte. Jeg bar naboens smerte.

Jeg bar smerten fra folk i hele nærmiljøet.

Og jeg bar min egen smerte.

Jeg ba deg ikke om å komme Jeg ba deg ikke om å bli dårlig behandlet

Jeg ba deg ikke om å bli krenket Jeg ba deg ikke om å bli låst inne

Jeg ba ikke om å ikke bli elsket

Pappa, pappa, pappa, hvorfor?

Hvorfor forlot du oss?

Å vokse opp i et slikt miljø,

det var så mange ting som kunne skje med en liten jente.

Du vender deg til alt som kan herde deg mot å føle deg trist,

mot å føle deg deprimert, mot å føle hat,

mot å føle så mye selvhat.

Du tyr til rusmisbruk, til alt som gjør at du føler deg bra.

Det gjorde vi. Vi drakk, vi dro til bryggen.

Vennene mine Mushy og Pidgey, vi gikk til bryggen

og drakk bort smerten.

For jeg forstår ikke hvorfor vi bor her.

Hvordan endte vi opp her? Vi skal ikke være her.

Moren min skal egentlig ikke slite. Hun skal ikke være alene.

Det er ikke meningen at hun skal være kvinne i dette miljøet,

og gå igjennom dette helvete.

Syngingen var min flukt.

Syngingen fikk meg til å glemme at vi slet så mye.

Det fikk meg til å glemme hva jeg gikk gjennom.

Selv som liten jente var jeg usikker.

Og jeg var alltid trist, men sang fikk meg til å føle meg fri.

Det var det jeg hadde. Det var det jeg holdt fast ved.

Jeg måtte se deg

Jeg har aldri løpt så fort før

Jeg stormet inn kapelldøren

Du ventet helt alene

Du snudde deg og hørte meg si

Gratulerer...

Hun var aldri redd for å synge.

Jeg husker at hun pleide å synge ute... Hun var aldri sjenert.

Du har alltid vært den riktige for meg

Og noen ganger på kjøpesenteret hadde de denne studiogreien.

Du kunne lage en egen kassett.

De hadde et lite studio, men på kjøpesenteret.

Du lagde din egen kassett for en liten sum.

Hun dro. Fetteren min ble med.

Og jeg sang Caught Up in the Rapture.

Og tok med kassetten hjem.

Vi hørte på det. Vi sa: "Du høres bra ut."

Stefaren min lyttet til den,

og han sa: "Jeg skal gi den til en venn.

"Han er i musikkbransjen, han er sanger."

Det var Jeff Redd.

Da jeg hørte demoen på den tiden...

JEFF REDD TIDLIGERE UPTOWN RECORDS-ARTIST

...hørte jeg smerten fra en generasjon.

Det var det som var med henne. Dette var rundt 89.

Det var på slutten av crack-æraen.

Og mange av barna som vokste opp da, måtte oppdra seg selv.

Og da Mary åpnet munnen og sang, talte det til en generasjon

av barn og unge som vokste opp på den tiden.