The Murder of Rachel Nickell

- Pappa? - Ja?

Er du her oppe?

16. JUNI 1993

Pappa, kan du hjelpe meg å tegne mamma på dette arket?

Alex, se på meg.

Var den slemme mannen foran deg, sånn som meg?

Eller var han på denne eller på den siden?

- Han var foran meg. - Var han rett foran deg?

- Ja. - Så mamma ham?

- Jeg tror ikke det. - Ikke? Så du ham først?

Ja, jeg så ham først.

Hadde han en veske?

Ja.

- Åpnet han den, eller var den åpen? - Han åpnet den.

- Hva tok han ut av den? - En kniv.

- Hva gjorde han? - Dyttet meg!

- Dyttet deg over ende? - Ja.

Den slemme mannen stakk tingene sine i henne.

- Hva stakk han i henne? - En kniv. Der er kniven hans.

Så du det?

- Ja, jeg så kniven. - Så du alle gangene?

Jeg så… Ja, jeg så alt.

Sønnen min var vitne til drapet på sin mor.

Men ingen kunne forestille seg hvor lang tid det ville ta

å finne personen som sto bak.

DRAPET PÅ RACHEL NICKELL

ETT ÅR TIDLIGERE

SØR-LONDON

Hva har du der?

- Jeg har et kamera. - Hvorfor det?

For å ta bilder av dere.

Kos.

Det liker vi vel ikke, Alex?

Rachel og Alex var som erteris.

Han var midtpunktet i Rachels liv hver dag.

Hun var ikke opptatt av ting som glitret. Hun likte livets enkle gleder.

Hun likte å være med dem hun var glad i.

Hun kunne skvise moro ut av de enkleste ting.

Gleder meg.

Sov.

Gi Molly en klapp. Legg deg ned og klapp henne.

På den tiden jobbet jeg fem dager i uka som motorsykkelbud

og reiste rundt i hele landet.

Så jeg skulle hente sykkelen og starte dagen.

Og selv om vi allerede hadde sagt ha det, kom begge to ut.

De kom ned trappa og vinket til meg da jeg kjørte.

Det er mitt siste minne av dem, de som smiler

og står hånd i hånd i trappa.

Alex var glad og fornøyd, og Rachel var vakker.

15. JULI 1992

De pleide ofte å dra til Wimbledon Common.

Det var kjent for å være et trygt sted.

Og Alex trengte like mye mosjon som hunden.

Ellers ville de gått på veggen.

Den dagen jobbet jeg i London,

og jeg ble sendt til utkanten.

Det var før mobilen.

Jeg ringte hjem et par ganger om dagen for å sjekke at alt sto bra til.

På formiddagen stanset jeg,

fant en telefon som virket,

og ringte nummeret.

En mann tok telefonen.

Blodet mitt frøs til is.

Jeg forsto med en gang at noe var alvorlig galt.

"Jeg er fra politiet."

"Hvor er Rachel?" sa jeg. Han sa: "Det har vært en ulykke."

Jeg sa: "Er hun død?" "Det kan jeg ikke si."

"Du sa det nå."

Og jeg spurte hvor Alex var.

"Alex er trygg. Han er på sykehuset.

Bli der du er. Vi sender en politibil til deg."

Jeg la på røret, og kollapset. Jeg brøt sammen.

- André, jeg ligger på magen din. - Trykk på pause.

Jeg vet ikke…

- Jeg vet ikke hva du sier. - Det liker vi.

- Liker du det? - Ja.

Hele mitt konsept om virkeligheten forsvant under beina mine.

Jeg var i en tilstand som var på grensen til galskap.

Den 15. juli 92

fikk jeg beskjed om at et lik var funnet i parken av en turgåer.

KRIMINALTEKNISK ETTERFORSKER

Det er jobben vår å håndtere slike situasjoner på en profesjonell måte.

Å innta et annet ståsted enn som medmenneske.

Jeg gikk gjennom gresset,

og så svingte jeg til høyre inn på en liten lysning.

Det var det verste åstedet jeg har sett.

Det så ut som et rasende angrep.

Offeret hadde blitt overfalt, trukket

og knivstukket 49 ganger i og rundt halsen og brystet.

Og hun lå med hendene foran ansiktet, som om hun fortsatt prøvde å beskytte seg.

Det var helt uhyrlig.

Etterforskerne sa at Rachel hadde blitt angrepet bakfra.

Hun hadde blitt knivstukket flere ganger og voldtatt.

Og Alex klamret seg til morens døde kropp.

De måtte omtrent rive henne vekk fra henne

for å ta seg av ham.

Alex ble tatt med til sykehuset.

Da jeg kom dit,

ba de meg snakke med en psykolog før jeg fikk se Alex.

Psykologen sa at barn er motstandsdyktige.

De kan komme seg gjennom mye.

Han sa at det er viktig at de forstår at personen ikke vil komme tilbake.

En sykepleier kom ut med Alex i armene, og han så utrolig spak ut.

Han hadde kutt under øynene og blåmerker på kinnene.

Og han hadde et intenst blikk i øynene.

Som en gammel person i en veldig ung kropp.

Og jeg løftet ham opp og gjentok det psykologen hadde sagt.

"Det har skjedd en ulykke, mamma er død og kommer ikke tilbake."

Og han bare stirret. Han stilte ingen spørsmål.

Men det var tydelig at han fortalte meg: "Det vet jeg allerede.

Du trenger ikke å fortelle meg det."

Alex, snu deg og vink til meg.

Vink.

Han spurte aldri igjen hvor moren hans var.

Politiet har stengt Wimbledon Common etter at liket av en kvinne ble funnet.

Politiet sier hun ble drept i et voldsomt angrep,

bevitnet av den to år gamle sønnen hennes.

Nyhetsredaktøren ringte meg og sa: "Vi har fått nyss om

at det har vært en dødelig knivstikking på Wimbledon Common.

Ta med deg et crew og dra dit."

Wimbledon er et velstående nabolag med vakre hus.

Wimbledon Common er et friluftsområde på rundt 4400 mål,

bokstavelig talt i utkanten av det sentrale London.

Drapet skjedde midt på lyse dagen,

og politiet sier at morderen må ha vært full av blod.

Eve Richings, Sky News.

Politibetjentene på åstedet var tydelig rystet.

En forbipasserende fant henne halvnaken,

og en liten gutt klamret seg til liket.

Stasjonssjef Bassett, som ledet etterforskningen,

var den første som kom med informasjon.

Den lille gutten var full av gjørme og blod,

blodet stammet muligens fra moren.

Jeg var kriminalbetjent og John Bassetts høyre hånd.

KRIMINALBETJENT

Da vi kom til åstedet,

så jeg at hun hadde lidd fryktelig under angrepet.

Da vi gransket henne, så vi at kroppen lå i en unaturlig stilling.

Klærne var blitt revet av henne.

Det var fukt på og rundt kroppen.

Det kunne tyde på at det hadde skjedd noe seksuelt.

Det var skremmende å tenke på at de som sto bak dette, var på frifot.

Når noen gjør noe sånt som dette, er det sannsynlig at det skjer igjen,

og presset er høyt for å ta mannen før han gjør det igjen.

DAGEN ETTER DRAPET

Politiet brukte enda en dag på å finkjemme Wimbledon Common

for spor etter det brutale drapet.

Så stor som Wimbledon Common er, forsto jeg at vi sto overfor en svær jobb.

Vanligvis ved et drap får du kanskje 10-15 betjenter.

Her tror jeg vi hadde rundt 40.

Og det var åpenbart fra starten av at dette kom til å bli stort.

Politiet har gått ut med navnet på offeret. Rachel Nickell.

Liket ble identifisert i dag av faren til sønnen hennes.

Da vi så bilder av Rachel Nickell,

så hvordan hun så ut,

hun liksom strålte av livsgnist.

Folk kan forestille seg selv i det livet.

De husker hvordan det var å være 23, hvordan det var å være nybakt forelder.

På bildene de offentliggjorde, så vi en kjærlighetshistorie.

Vi hadde en umiddelbar kjemi.

Jeg hadde aldri opplevd det, verken før eller siden.

Vi var uatskillelige. Vi var veldig tett knyttet sammen.

Det er sånt folk drømmer om å oppleve.

Å bli hodestups forelsket og føle seg komplett med noen.

Så vi følte oss veldig heldige.

Da Rachel ble gravid, var det et sjokk.

Jeg var 25, og Rachel var 19.

Hun var opptatt av å bli ferdig med studiene

og få seg en god jobb.

Men da Rachel forsto at jeg var klar, følte hun at vi kunne få det til.

Så vi kjørte på.

Første gang du får et barn i armene

og ser dem puste, føles det helt uvirkelig.

Helt uvirkelig.

Du må bare tro på magi etter å ha sett et barn bli født.

Rachel var en naturlig mor.

Hun var fantastisk.

Og de to elsket hverandre. De utfylte hverandre.

Det er en menneskelig reaksjon å ønske at det heller hadde skjedd med deg.

Etterforskeren foreslo å dra til leiligheten og hente noen ting.

Jeg slang favorittsakene til Alex i en bag.

Yndlingsbamsen hans. shorts og T-skjorter, pyjamasen,

saueskinnet de hadde sovet på helt siden han ble født.

Vi flyttet aldri inn igjen. Det føltes som om stedet var krenket.

Kjæresten til Rachel Nickell, den unge moren drept på Wimbledon Common i går,

ber om hjelp til å finne morderen.

Jeg var ikke forberedt da jeg gikk inn i salen.

Det må ha vært hundre pressefolk til stede.

Så det var kameraer, telelinser,

TV-kameraer som pekte mot meg, som en fiendebataljon.

Alle ville se Rachels partner.

Noen må ha sett noe

etter et så grusomt angrep.

De kan ikke ha kommet seg ubemerket vekk.

Og hvis noen kjenner denne personen, uansett hva de føler for dem,

så kom frem før han ødelegger flere liv.

Og alle ville veldig gjerne få vite hva som hadde skjedd med Rachels sønn.

Det var så sjokkerende.

Han har ikke sagt noe.

Jeg vet ikke hvordan framtiden blir, men akkurat nå klarer han seg.