Capturing Mary

Jeg har jobbet det meste av året i et stort hus i London, i døren.

Det tilhører Elliot Graham, den åttende rikeste personen i landet.

Det bor ingen her nå. Mr Graham bor tvers over gaten, i nummer 31.

Det eneste som skjer i huset, er at det vaskes. Hver eneste dag.

Og folk setter blomster her. Det finnes alltid friske blomster.

Og så, når rengjørerne går sin vei, er jeg helt alene her.

Mellom klokken seks og ni er jeg helt alene.

Inntil vekteren kommer, har jeg hele stedet for meg selv.

Hver eneste dag.

Jeg får ikke slippe inn noen, ikke åpne døren for fremmede.

Det har jeg aldri gjort, heller.

Ikke uten mr Grahams tillatelse.

Men i går brøt jeg reglene.

Huset skulle ikke ha vært tomt, klokken var bare ti på tre.

Men rengjørerne hadde gått hjem tidlig.

Jeg er ikke sikker på hvorfor jeg brøt reglene.

Det var bare et eller annet ved henne.

- Ja? - Er mrs Hopkins her?

- Hun jobber ikke her lenger. - Jaså? Jeg forstår.

Jeg pratet med henne på telefonen, hun sa jeg bare kunne ringe på.

- Og i dag var jeg i nabolaget. - Hun sluttet for to uker siden.

Da skal jeg gå.

- Men jeg kan slippe deg inn. - Kan du?

Stig på, er du snill.

Takk.

Takk.

- Er ikke døren enestående? - Jo.

De er litt merkelige, men man venner seg til det.

Var det noe spesielt du ville se? Bortsett fra dørene?

Nei da, ingenting.

Jeg tenkte bare at det ville være fascinerende å se huset innvendig.

Jeg pleide å komme hit da jeg var ung. Nesten så ung som deg.

Jeg har alle nøklene, så jeg kan vise deg det du har lyst til.

- Det er mye å se... - Nei, jeg vil ikke være til bry.

- Du er ikke til bry. - Jeg har et møte, jeg må gå snart.

- Det tar ikke lang tid. - Jeg vil ikke se resten av huset!

Jeg ventet bare ikke en guidet tur. Det er det jeg mener.

Det er skikkelig tatt vare på, det må jeg virkelig si.

Friske blomster, til og med.

- Jeg heter Mary Gilbert. - Joe.

- Hei, Joe. - Joe Dix.

Hei, Joe Dix.

Vil du ha te? Jeg kan lage det fort, slik at du rekker møtet.

Ja, det ville være snilt av deg. Takk.

For en deilig te, Joe. Tusen takk.

- Og disse er kjempegode. - Fint.

Jeg skal bare drikke opp, så er jeg nødt til å gå.

Jeg venter her borte. Ikke tenk på meg.

Jeg må fylle inn hvor mange timer jeg har jobbet denne uken.

Miss?

Miss!

Jeg er utrolig lei meg. Så klønete av meg...

Jeg burde aldri ha sluppet henne inn.

- Jeg er veldig lei meg. - Det går fint.

- Dette gjør nok susen. - La meg gjøre det.

Du er så snill og byr meg inn, og så søler jeg på det vakre gulvet...

Ikke tenk på det. Det er jo bare melk.

- Hva skjedde her? - Hva mener du?

Det var vel noe som skjedde deg her da du var ung?

- Er det det du tror, Joe? - Ja.

Selv om jeg ikke vil se hele huset, betyr det ikke at noe har skjedd her.

- Hvorfor pleide du å komme hit? - Jeg kom som gjest.

- På store fester? - Nei, på temmelig små fester.

- Små fester... - Ja, vi var noen få utvalgte.

Huset var makeløst på den tiden. Jeg hadde aldri sett maken.

Mr Grahams far inviterte personer han anså som viktige.

Han hadde en liten soaré en gang i uken.

Gjestene var få, men meget framstående.

Kjente forfattere, berømte filmstjerner, skuespillere...

Vitenskapsmenn, og politikere, selvsagt. Det var de eneste gjestene.

Man gikk og strakk på halsen for å få et glimt av dem.

Var ikke det E M Forster som gikk forbi?

Er ikke det Alfred Hitchcock der borte i den stolen?

Er det Evelyn Waughs bakhode?

Jeg tror det er Ava Gardner som sitter der i skyggene.

- Hvorfor var du der? - Hvorfor jeg ble invitert?

Jeg? Kvinnen som akkurat hadde kvittet seg med Manchester-dialekten.

Du ville ikke gjettet at jeg kommer derfra, ville du?

Jeg tvang meg selv til å kvitte meg med den. På universitetet.

Jeg lærte meg å prate som dette.

Jeg var der fordi jeg hadde hatt flaks og var blitt ganske kjent.

Jeg skrev en del på Oxford, -

-og en av artiklene mine ble trykket i en søndagsavis.

Plutselig skrev jeg om filmer og kultur.

Du kan ikke forestille deg hvordan verden var da.

Det var en tid med sterke klassebånd, -

-full av absurde regler og idiotiske fordommer.

Plutselig hadde jeg min egen spalte.

Jeg skrev en bok med den Slicing the apple, -

-som skapte oppstyr. Den angrep den mannlige eliten.

Det var ikke noe spesielt ved den, det handlet om hvem som skrev den.

Dette var jo selvfølgelig før Beatles og alt sånt.

- Før Beatles... - Ungdommens selvsikkerhet...

For en måneds tid siden etterlyste jeg mer lidenskap i nasjonal film.

Fysisk kjærlighet kan uttrykkes bedre enn fruens kyss på mannens kinn-

når han trasker av gårde til jobb.

Jeg synes også det er viktig å behandle publikum som voksne, -

-og at seksuell kjærlighet var et passende tema på film.

Til slutt vil vi kanskje få se den seksuelle akten i store filmer.

Jeg skrev en artikkel der jeg sa det burde være mer sex i filmer.

Helvete brøt løs.

Jeg ble fortsatt invitert, og jeg følte meg virkelig levende.

Jeg var full av ideer og så muligheter overalt.

Miss?

Var det i et av disse rommene de sang?

Ja, der også.

- Kom og ta en titt. - Nei. Nei, det er ikke nødvendig.

Kom, da.

Døde noen her inne, eller?

Det ser mindre ut.

Det merkelige er...

Personen jeg fant mest interessant, var ingen levende legende.

Jeg ble betatt av en mann som ikke var berømt i det hele tatt.

Ingen visste riktig hva han egentlig drev med.

Jeg la merke til at folk ble nervøse når han nærmet seg dem.

Til og med Alfred Hitchcock.

Siden begynte jeg å forstå hvorfor, da jeg smuglyttet på det han sa.

Han hvisket til forfatterne, skuespillerne og regissørene.

"Deres seneste har visst ikke blitt tatt like godt imot som den forrige."

"Den er vel på lerretet ennå?"

"Jeg likte den. Jeg forstår ikke hvorfor jeg er alene om det."

Det må være deilig at folk kommer tross kritikken.

Han så ut til å spinne et nett rundt disse berømte menneskene.

Jeg tror bare folk er litt forvirrede, -

men det har vel lite å si for Dem?

Han jobbet i et forlag og hadde som ung jobbet for Lloyd George.

Han fikk orden på dem. Nå gjorde han det samme for Churchill.

Han var venn med alle de store avismongulene på den tiden.

Han kjente alle av betydning.

Han var en av de mystiske personene som så ut til å gjøre alt...

Og ingenting.

Iblant så jeg ham slå en ball rundt i korridoren.

Folk sa at han kjente til mange hemmeligheter.

Men han avslørte aldri det han visste.

Det andre snodige med ham, var de unge jentene han hadde med seg.

Veldig vakre, men helt klart mindreårige.

På mitt fjerde besøk, var det en usedvanlig vakker jente der.

Jeg husker ikke hvordan han presenterte henne. Som niesen?

Venn av familien?

Jeg hadde aldri pratet med ham. Ikke ennå.

Iblant så jeg at han tittet på meg, ikke helt tilfeldig.

Og denne kvelden kom han nærmere og nærmere.

Jeg ble mer og mer spent.

Mye mer spent enn om Hitchcock hadde kommet bort til meg.

Hva sa han, da?

- Beklager. - Beklager.

Jeg gikk inn på kjøkkenet for å hente meg et glass vann.

Det virket absurd å be tjenerne gjøre det.

- Jeg forstyrrer vel ikke? - Nei, selvsagt ikke.

Vi har visst begge flyktet til kjøkkenet...

- Jeg skulle bare hente meg litt vann. - Greit.

- Jeg kommer til å sjokkere deg. - Gjør du? Det tviler jeg på.

Jeg skal lage en salat. Det er en av mine nattlige utskeielser.

Tjenerne setter ut ingrediensene, og så lager jeg meg en salat.

Sjokkerer det deg? Jeg må medgi at det er litt eksentrisk.

- Jeg har ikke presentert meg... - Ikke jeg, heller.

Jeg er Greville White. Jeg vet hvem du er, Mary Gilbert. Du er berømt.

Det er du så visst! Jeg kan alt du har skrevet utenat.

Du er en syrlig observatør som viser folk for det de er.

Det gjør jeg også, selv om jeg ikke skriver det ned.

- Men jeg vet et og annet. - Det gjør du nok.

"Ungdommens stemme." Var ikke det din signatur?

- Det var grusomt, jeg stoppet den. - Men for en gyllen sjanse.

Å få være ungdommens stemme. Jeg ville grepet sjansen.

Jeg forsøker.

En ting jeg ofte gjør...

jeg gjør, er å se meg selv slik andre ser meg.

- Gjør du det noen gang? - Nei.

- Er du sikker? - Jeg vet ikke helt hva du mener.

Jeg skal forklare hva jeg mener. Når jeg tenker på meg selv, -

ser jeg meg som regel som livlig.

Kanskje har jeg mer energi enn de fleste. Det har du også, Mary.

Jeg har et godt minne og forholdsvis livlig fantasi.

Det er slik jeg ser meg selv. Men iblant ser jeg for meg hvordan andre-

ser meg.

De ser meg som en svikefull slimål, svett.

Alltid med små svetteperler i pannen.

Som om jeg jobber for hardt for å være sjarmerende.

Uansett temperatur i rommet, og uansett tid på året, -

så ser de svetten.

Ikke vær redd. Bare et lite selskapstriks.

- Håper ikke mange ser meg slik. - Det gjør de nok ikke.

Ikke vær blyg, Mary. Du har sikkert alltid sett meg slik.

- Nei, det har jeg da ikke. - Jeg blir ikke fornærmet.

- Mr White, jeg... - Si Greville, snille du.

Kom inn, Bernard.

Jeg lover deg, jeg blir virkelig ikke fornærmet.

Jeg skal til og med bevise det for deg.

- Skal du bevise det for meg? - Ved å gjøre noe jeg ikke pleier.

Jeg skal fortelle deg noe som kanskje morer deg.

Du er jo selv observatør. Av prinsipp farer jeg aldri med sladder.

- Jeg har hørt det. - Da vet du altså noe om meg.

- Jeg hadde hørt akkurat det. - Jeg farer aldri med sladder.

Det ville sette mange nyttige ting i fare, -

-men jeg skal gjøre et unntak for deg, Mary Gilbert.

Det eneste jeg gjør.

Han fortalte meg et par godbiter.

En politiker med et forhold til en kongelig mindreårig var jo pikant.

Det meste var uskyldig. En tjener som snek i folks lommer.

Ikke bare klokker og lommebøker, til og med hostepastillene til folk!