Dr. Pimple Popper

Huden er kroppens største organ.

Den består av milliarder av celler som kan bli til sprø ting.

Jeg er dr Sandra Lee. Jeg er kosmetisk hudlege og kirurg.

Men jeg er best kjent som dr Pimple Popper.

Jeg har gjort tusenvis av inngrep.

Det kan bli vått. Jeg skal kalle meg lipomviskeren etter dette.

Det er bare litt av karrieren min.

- Hvor satt den fast på meg? - Den gjorde ikke det.

Vokser en kul ukontrollert, kan det påvirke livet ditt.

Det er vondt. Lidelsen har tatt selvtilliten fra meg.

- Jeg fortjener ikke å bli kalt ekkel. - Det kan ødelegge livet.

Jeg er redd for hva det er. Vil det ta livet av meg?

Jeg bare håper og ber om at det går bra.

Jeg hjelper pasienter med å forstå huden sin bedre.

Og i prosessen hjelper jeg dem med å få tilbake livet sitt.

SIOUX FALLS I SOUTH DAKOTA

Kan jeg hjelpe deg?

Jeg heter Melissa. Jeg er 30. Jeg bruker hettegenser natt og dag-

- enten det er 30 pluss eller 30 minus ute-

- fordi jeg har en stor kul på ryggen og nakken.

Sommeren 2015 la jeg merke til en kul på skulderen min.

Den var bare en cm og lett å dekke over. Så ble den gradvis større.

Etter et år var den som en grapefrukt og nå er den tre ganger så stor.

Den føles myk og beveger seg.

Nå vokser den denne veien og nedover.

Når jeg ligger, blir den dyttet opp og er som en ekstra pute.

Jeg trodde den skulle forsvinne, men den blir bare større.

Jeg vet ikke om den vil slutte å vokse-

- eller om den bare fortsetter med årene. Det er skummelt.

I begynnelsen når jeg sov-

- var det som om armen sov selv om jeg ikke lå på den.

Jeg trodde den klemte på en nerve. Jeg gikk til en lege-

som sa at de ikke kunne fjerne den, -

- at det er for mange nerver der, så jeg måtte til plastisk kirurg.

Den plastiske kirurgen sa at den måtte fjernes kirurgisk, -

- men jeg hadde ikke mulighet til å sykemelde meg i flere uker.

Det var bare ikke mulig.

- Disse går inn som 1,15. - Ok.

Slå dem inn som 99 cent, så endrer jeg det i morgen.

Jeg trekker alltid opp genseren.

Jeg drar den opp og over så den dekker mer.

Er det alt?

Men jeg føler alltid at folk glaner. En kunde kommenterte det.

Han sa: "Hva er det? Har du pukkelrygg?"

Det er derfor jeg dekker den til.

- Vil dere ikke hit? - Jo.

Barna mine tenker at det bare er en kul.

De er så små, så de legger ikke så mye merke til den.

- Jeg er svett. - Ja, det er varmt.

Og tenk at mamma har på genser.

Datteren min sier hele tiden hvor vakker jeg er-

og at jeg ikke trenger å fjerne kulen.

Hun er verdens søteste jente og ser det beste i alt.

- Jeg er glad i deg - Jeg er glad i deg også.

Jeg tror hun er for liten til å forstå.

- Har du det gøy? - Ja.

Når de blir eldre, vil nok vennene deres se den-

- og spørre: "Hvorfor har moren din den? Hva feiler det henne?"

Barna mine kommer til å bli flaue.

Curt? Det er noe jeg vil snakke med deg om.

Jeg og Curtis har vært sammen i fem år.

Vi var sammen i to år før jeg fikk kulen.

Jeg har alltid på T-skjorte, så han har aldri sett den uten klær.

Vi har aldri egentlig snakket om kulen på nakken min.

Jeg ville vise deg den og snakke om den.

Selv om det er en T-skjorte der, vet jeg at han kan se den.

Du har aldri spurt eller nevnt den. Vi har ikke snakket om den.

Jeg var bekymret over at den ble så stor, -

- men siden hun var utilpass, lot jeg det ligge.

Hvis man ikke snakker om den, -

- kan jeg bare late som om den ikke er der.

Nå har jeg nådd et lavpunkt.

Jeg vil vise den til Curtis, men jeg er bekymret, -

- fordi jeg synes den er ekkel, så jeg er sikker på at ha også synes det.

Tre år en lenge å skjule noe.

Det er på tide at han får se den.

- Er det vondt? - Det er ubehagelig å ligge.

Den kommer i veien for klær og å sove, -

- og nå begynner den å gå nedover ryggen min.

Det var et sjokk å se hvor stor kulen var.

Jeg forstår hva hun mener.

Hun vil ikke at noen skal se den. Hun er flau.

Jeg gleder meg til den blir fjernet og jeg får tilbake den gamle Melissa.

Jeg elsket deg før kulen. Jeg gleder meg til vi kan gå ut igjen-

så jeg kan vise deg frem igjen.

Hvis ikke dr Lee kan hjelpe meg, må jeg bare leve med den.

Jeg har ingen andre muligheter. Jeg vet ikke.

MELISSA KONSULTASJONSDAG

Jeg er endelig på dr Lees kontor. Jeg er veldig nervøs.

Min største frykt er at den er for stor og at hun ikke kan fjerne den.

Når jeg ser pasienter med store utvekster, blir jeg bekymret.

Da vet jeg ikke om jeg kan behandle det her på kontoret.

Jeg kan ikke avgjøre det før jeg får undersøkt henne.

- Hei. Hvordan går det? - Bra.

- Jeg er Sandra, dr Lee. - Melissa.

- Hva er det du er her for? - Jeg har en utvekst her.

Jeg ser litt av den på skulderen.

- Har du hatt den lenge? - Tre år.

Vokser den nesten så man ser det, da?

Ja, den har blitt større og større veldig raskt.

Og plutselig er den så stor at dum må gjemme den.

Du skjuler den godt. Jeg hadde ikke sett det hvis ikke du sa noe.

Jeg har på hettegenser dag og natt.

At den har vokst så raskt, er litt mistenkelig.

Når noe vokser raskt, blir vi leger interessert.

Er det noe skummelt som vokser ut av kontroll?

Her har du litt av et lipom, jenta mi.

Melissa har et lipom, en godartet ansamling av fettceller.

Det er som om en fettcelle deler seg og lager klonekopier.

Jeg prøver å se hvor fast den kjennes.

Ofte er lipomer sin egen lille greie.

Da hopper de bare ut. Da er de enkle å ta.

Siden lipomet er så stort, må jeg se hvor mye bedøvelse jeg kan bruke-

og om det er trygt med lokalbedøvelse.

Selv om det er stort, sitter det oppå muskelen.

Det er som en liten pute, egentlig.

Jeg tror vi kan gjøre det med lokalbedøvelse.

Jeg er nervøs for å være våken under operasjonen.

Det er litt ekkelt. Jeg vil ikke ha narkose, men jeg vil ikke se på.

Det er mulig at hvis den snor seg under noe-

jeg ikke vil komme for nær-

- eller at jeg føler det er feil metode, så stopper jeg.

Det er en sjanse for at vi starter, men ikke blir ferdige.

Men jeg skal gjøre mitt beste.

Melissas lipom har ulike grener, så jeg mistenker at det snor seg-

- til all ledig plass. Det bekymrer meg.

Først må jeg tegne på deg.

Jeg håper på det beste. Jeg prøver å ikke tenke på hva som kan skje.

Vi må finne en god stilling for deg først.

Og først bedøver jeg området, ok?

Jeg bedøver Melissas lipom med lokalbedøvelse.

Det er på et plagsomt sted for deg, helt inntil nakken.

Man må tenke på hvor på kroppen man er.

Man må vite hvor muskler, nerver og blodårer er-

- og ikke bevege seg dit man ikke skal, særlig med noe så stort.

Jeg skal bare passe på at det aldri er vondt.

Ingenting må være skarpt eller vondt.

Dette er det største lipomet jeg har prøvd å fjerne. Det er digert.

- Går det bra? - Det gjør litt vondt.

Jeg kjenner at hun drar i innvollene mine. Det er så ubehagelig.

Jeg har mye kreft i familien. Jeg har ikke villet sjekke det.

Er det noe under det? Hva søren?

Se, det er klart for å komme ut.

Jeg jobber med Melissas lipom. Første innsnitt gjorde meg glad.

Det nærmest dytter seg selv ut.

Man gjør et lite snitt med skalpellen, og det tyter ut.

Man vet ikke hvordan de oppfører seg, men første snitt sier mye.

Jeg må bare lirke langsomt.

- Går det bra? - Ja.

- Det er litt vondt. - Det er fordi jeg drar.

Jeg kjenner at hun drar. Det er så ubehagelig.

Jeg tar et skritt tilbake. Kanskje jeg kan dra opp den veien.

Lokalbedøvelsen stopper smertefibrene i å si fra-

til hjernen at du føler smerte.

Det påvirker ikke nerver som kjenner vibrasjon eller temperatur.

Man kjenner at det napper, men ikke smerte.

Så, så. Jeg får det til. Jeg må bare jobbe for det.

Jeg vet at jeg drar i deg, men det er greit så lenge det ikke er skarpt.

Det kommer. Det er som å føde. Nå kommer han.

Jeg prøver å få ham ut i en bit. Han kommer.

Et lett, kvinnelig håndlag.

Jeg må kanskje ta den ut i biter. Jeg tror den er for stor.

Jeg må dele det, det er for stort. Jeg får ikke ut hele på en gang.

Jeg skal kalle meg lipomviskeren etter dette.

Sånn. Jeg tror det er omtrent halve.

Denne var krevende, jenta mi. Ok.

Man skulle ikke tro det var mer.

De siste utløperne. Får jeg ikke med alt, -

- er jeg redd det kan komme tilbake, og det vil vi ikke.

- Au. - Så, så. Nå har vi det. Kom igjen.

Der. Vi fikk ut alt! Dette må jeg veie.

Ok, da skal vi sy deg sammen. Jeg laget et lite hull.

Jeg er glad vi fikk bort hele lipomet trygt. Det vil forandre livet hennes.

Henter du et speil? Jeg skal holde hodet ditt.

Hun kommer til å glo på seg selv hele tiden.

Hvorfor ikke, det fortjener du.

- Det ser bra ut. - Det gjør det.

Jeg ble sjokkert da jeg så meg selv.

- Du har ikke et hode bak hodet ditt. - Jeg trenger en pute her.

Jeg visste at den skulle bort, og nå er den det.

Se på den nydelige halsen, jente.

Det er bokstavelig talt en bør som er løftet fra skuldrene mine.

- Vil du se? Løft det. - Å, gurimalla.

- Det er som en bowlingball. - Ja.

Herregud, så ekkelt.

Jeg føler meg som en liten jente på julaften.

Hva tror du det veier? Oi, det tar kaka.

Jeg tror vi sier 1,5.

Det var litt av et lipom, jente.

Hold her og se om du tror det er 1,5.

Ja, det føles som mer enn det.

Det er en av de beste dagene i livet mitt.

Hettegenseren er vekk. Jeg har ikke noe å skjule lenger.

LITCHFIELD I NEW HAMPSHIRE

Jeg er Tyler. Jeg er 25 år og har to kuler i ansiktet.

Denne over høyre øye og en stor en på venstre side av pannen.

Den første dukket opp for fem, seks år siden-

og den andre kom to, tre år senere.

Den var liten først. Jeg trodde det var en kvise, men det ble verre.

Kulen treffer bordet før nesen min.