Outlander

Folk forsvinner hele tiden.

Unge jenter rømmer hjemmefra.

Barn kommer vekk fra foreldrene sine og blir aldri sett igjen.

Husmødre tar husholdningspengene, og en taxi til jernbanestasjonen.

De fleste blir funnet til slutt.

Forsvinninger har som regel en forklaring.

Vanligvis.

Man husker de rareste ting.

Enkelte bilder og følelser som man husker opp gjennom årene.

Slik som det øyeblikket jeg forstod at jeg aldri har eid en vase.

At jeg aldri har bodd på et sted så lenge at jeg kunne ha en slik ting.

Og hvordan i det øyeblikket ville jeg ikke ha annet i verden-

enn min egen vase.

Det var en tirsdags ettermiddag.

Seks måneder etter at krigen sluttet.

Herregud...

Hold han nå! Hører du meg?

Jesus!

Her, raskt!

Lege...

Jeg må lukke lårarterien før han forblør.

Det går bra Jackie. Du kommer hjem vennen.

-Jesus. -Flytt deg.

Vi har han nå søster.

Skalpell.

Claire! Har du hørt det? Det er slutt!

Det er endelig over!

En ting husker jeg: Europas Befrielsesdag.

Slutten på den blodigste og grusomste krigen i menneskenes historie-

står svakere for hver dag som går.

Men jeg kan fremdeles huske hver detalj fra den dagen-

-da jeg så det livet jeg ønsket, stå i det vinduet.

Jeg tenker: "Hva om jeg hadde kjøpt den og laget et hjem til dem?"

"Ville det ha endret tingene?"

"Ville jeg vært lykkelig? Hvem vet"

Men jeg vet dette:

Til og med nå, etter all den smerten, døden og hjertesorgen som fulgte-

ville jeg ha gjort det samme valget.

Oversatt av Team NB Sub.

Vi var i Skottland på vår andre bryllupsreise.

Det var ihvertfall det Frank kalte det.

En måte å feire at krigen var slutt og at våre liv kunne begynne på nytt.

Men det var mer enn det.

Jeg tror vi begge følte at en ferie ville være et bekvemt skalkeskjul-

for virkelig å lære hverandre-

-å kjenne igjen etter fem år borte fra hverandre.

-Hva tror du dette er? -Hva?

Det er blod.

Er du sikker?

Jeg tror jeg burde vite hvordan blod ser ut nå.

Det er det samme på neste hus.

Det er to til der borte.

Vi er omgitt av hus som er merket med blod.

Kanskje har Farao forbudt Moses og Dødsengelen-

-å reise i Inverness gater i kveld og bare skåne dem med saueblod på dørene.

Vel, du kan være nærmere enn du tror.

Kan gjerne være et slags ofringsrituale, men jeg mistenker hedensk fremfor hebraisk.

Jeg trodde ikke at Inverness var et arnested for moderne hedendom.

Det er ingen steder på jorden hvor magi og overtro-

-er så mikset inn i dagliglivet som på de skotske øyene.

Skal vi?

Led an.

Blodet er fra en svart unghane.

Det er en gammel skikk på denne årstiden å ofre for å ære helgenen, Odhran.

Odhran.

Han ble en helgen i... det 8. århundre?

Du kjenner din historie.

Jeg er redd for at mannen min er historiker, Mrs Baird.

Han kunne fortelle i timesvis-

-hvis du oppmunterer han. -Neppe.

Folklore fra høylandet er langtfra min spesialitet, men jeg tenker:

Er det ikke et gammelt ordspråk om helgenen Odhran?

"Jorden strøk over Odhrans øyne."

Han ble frivillig levende begravd.

Sjarmerende.

Er du en professor, Mr. Randall?

Jeg blir det snart.

Han har sagt ja til en jobb på Oxford som starter om to uker.

Så det er den siste ferien innen arbeidsdagen begynner igjen?

Så har dere valgt den rette tiden å være her. I kveld er det Samhain.

Er det gælisk for "Halloween"?

Halloween stammer fra Samhain.

Kirken tok ofte hedenske helligdager og døpte dem om til egne formål.

Samhain ble til Halloween, Yule ble til jul og så videre.

Dere er begge velkommen til festivalen.

Husk: Spøkelser slippes fri på festdager.

De går rundt, frie til å gjøre godt eller vondt, som de vil.

Ja, hva ville Halloween, Samhain vært uten en god spøkelseshistorie.

Og de har vi sikkert. La meg vise dere til rommene deres.

Før krigen var vi uadskillelige.

Men i de neste fem årene så vi bare hverandre i ti dager.

Det har sin sjarme.

Det står et militærtelt og en feltseng i mudderet.

Ja.

Da krigen sluttet trodde vi begge at tingene ville bli slik det var tidligere.

Men det gjorde de ikke.

Du godeste.

-Det var dèt privatlivet. -Tror du at lyden kan høres?

Man kan si at Mrs. Baird vil bli holdt ajour-

-med eventuelle forsøk på å starte en familie.

Lazybones!

Det blir ikke flere grener i stamtreet ditt hvis du ikke viser mer effektivitet.

Virkelig?

Hva gjør du?

Kom nå.

Mrs. Randall, hva skal jeg gjøre med deg?

Akkurat.

Du ødelegger sengen.

En av de tingene jeg prøvde å huske mens jeg lå i sengen min-

var min manns latter.

Den kunne jeg ikke trylle frem.

Jeg kunne ikke høre den, selv om jeg hadde hørt den mange ganger før.

De rareste ting.

Jeg kjenner det.

-Jeg brukte... å tegne denne. -Hånden min?

Rent faktisk linjene.

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg hadde et klart minne om dette... mønsteret.

Jeg lagde kruseduller overalt.

Jeg fikk engang kjeft av en general for å gjøre det på en rapport.

Claire?

Glad?

Ja.

Franks lidenskap for historie var enda en grunn til å velge høylandet.

Kan du se de klippene?

Det er Cocknammon Rock.

I det 17 og 18 århundret kunne man ofte se britiske patruljer der oppe...

-på utkikk etter skotske opprørere og røvere.

Man kan se hvordan det er utsyn i alle retninger.

Det var det perfekte sted til et bakholdsangrep.

Det interesserte meg ikke.

Jeg ble oppdratt av onkelen min etter at foreldrene mine døde.

Onkel Lamb var arkeolog,-

-så jeg tilbrakte mine unge år streifende rundt i støvete ruiner-

og forskjellige utgravninger i verden.

Jeg hadde lært å grave latriner, koke vann og mange andre ting-

en fin ung kvinner ikke burde gjøre.

-Onkel. -Ja. Hvor gjennomtenkt.

Franks nye lidenskap var slektsforskning.

Hans egen slekt, selvfølgelig.

Min var botanikk. Jeg utviklet en stor interesse-

-i bruken av planter og urter til medisinske formål.

Så ut fra det jeg kan forstå, så var slottet Leoch barndomshjem-

for godseierne fra Mackenzie-klanen til halveis gjennom det 19 århundre.

Prøv å se.

Ved å begrave seg i fortiden fikk Frank en sjanse til å unnslippe nåtiden.

Mens jeg var i hæren, tjente Frank i London for etterretningstjenesten,-

-hvor han overvåket spioner og utførte hemmelige oppdrag.

Jeg tror at dette var kjøkkenet.

-Virkelig? -Ja.

Det er nok et hjerte.

Rart.

Jeg har ingen bevis for at forfaren min besøkte dette slottet-

men det var innenfor hans område-

-så han kan ha gått i nettopp disse gangene.

Han sendte dusinvis av menn ut på hemmelige oppdrag.

De fleste kom aldri tilbake.

Han snakket sjelden om det, men jeg visste at det pinte han.

Den sitter fast.

Kom nå.

Tre, to, en.

Hva tror du at den ble brukt til?

Ut fra mangelen på lys og ventilasjon-

-så tipper jeg: Slottseneboerens oppholdssted?

Kanskje et troll eller to.

Jeg tror ikke at troll danner par.

De er ensomme vesener.

Synd for dem.

Alt dette... Og ingen å dele det med.

Du blir skitten.

Du kan gi meg et bad.

Jamen, Mrs. Randall, du har visst glemt undertøyet ditt hjemme.

Ja.

Jeg fant henne.

-La oss se. -"Han"?

-Er det Walter? -Nei, Jonathan Wolverton Randall.

Kaptein ved dragonene i den engelske hæren-

-og din direkte forfar. -Akkurat.

Også kjent som Black Jack. Et ganske flott kjælenavn-

-som han sikkert fikk da han var utstasjonert her i 1740-årene.

Pastoren har funnet en del hærpapirer som nevner kapteinen ved navn.

-Spennende. -Ja.

Ditt detektivarbeid gjennom de siste ukene har betalt seg.

Jeg var begynt å tvile.

Black Jack styrte garnisonen ved Fort William i ca fire år.

Han har brukt en del tid på å hjemsøke den skotske befolkningen for Kronen.

Han var neppe den eneste.

Engelskmennene var veldig upopulære i høylandet i det 18. århundre.

Langt inn i det 20.

Jeg hørte tydelig at bartenderen på puben kalte oss "Sassenachs".

Jeg håper dere ikke følte dere fornærmet.

Det betyr tross alt "englender".

Eller værre, "utlending".

Jeg har skaffet litt forfriskninger, mine herrer.

Det mangler to kopper, for jeg tenkte-

-at Mrs. Randall gjerne ville gjøre meg med selskap på kjøkkenet.

Ja, selvfølgelig. Takk.

Sees senere.

Det er lenge siden jeg har fått en god kopp Oolong.

Jeg kunne ikke få tak i det under krigen.

Det er best når man leser det. Jeg hadde det ikke bra med Earl Grey.