The Gods Must Be Crazy

Kalahari ligner et paradis, men er jordas mest forræderske ørken.

Etter den korte regntida er det mange vannhull, til og med elver.

Men etter noen få uker synker vannet ned i sanden.

Vannhullene og elvene tørker inn.

Gresset blir vakkert gulaktig, og er et glimrende beite for dyrene.

Men i de neste ni månedene er det ikke noe vann.

Så de fleste dyrene drar bort og etterlater gresset urørt.

Mennesker skyr Kalahari-ørkenen som pesten, de kan ikke leve uten vann.

Det vakre landskapet er tomt for mennesker.

Bortsett fra det lille folket i Kalahari.

Buskmennene er vakre, små og grasiøse.

Hvor andre raskt ville dø av tørst-

- lever de i denne ørkenen som ikke ligner en ørken.

De vet hvor de finner røtter, og hvilke bær som er spiselige.

Og de kan det der med vann.

Om morgenen kan en f.eks. samle dugg på blader som legges ut dagen før.

Man kan få vann fra et gresstrå.

Uanselige kvister viser hvor en kan grave. Og finne en enorm knoll.

Den skrapes med en pinne som er kløyvd for å gjøre kanten skarp.

Man tar en håndfull flis, holder tommelen mot munnen og klemmer.

De må være verdens mest fornøyde folk.

De har verken kriminalitet, straff, vold, politi, dommere eller sjefer.

De tror gudene bare fyller jorda med gode og anvendelige ting.

I deres verden er ingenting dårlig eller vondt.

Selv ikke en giftslange er dårlig, en må bare unngå den bitende enden.

Slange smaker faktisk nydelig, og skinnet kan bli til en fin pose.

De lever i det vidstrakte Kalahari i små familiegrupper.

Familiene møter sjeldent andre.

Stort sett lever de helt isolert, uvitende om andre folks eksistens.

Det finnes buskmenn som aldri har hørt om siviliserte mennesker.

Hører de en drønnende lyd fra en skyfri himmel-

- antar de at gudene har spist for mye, så magene deres rumler.

Iblant ser de bevis på gudenes luftutslipp.

Språket deres er egenartet, det består mest av klikkende lyder.

De straffer aldri barn, de snakker aldri strengt til dem-

- så ungene er veldig veloppdragne og lekene er fantasifulle.

Når de jakter, dypper jegeren pilen i et beroligende stoff.

Bukken kjenner bare et stikk, og pilen faller.

Bukken springer, men blir døsig og stopper.

Etter en stund sovner den.

Jegeren sier unnskyld og forklarer at familien trenger kjøttet.

Et trekk som virkelig skiller buskmennene fra alle andre-

- er at de ikke har noen eierfølelse.

Der de bor er det ikke noe en kan eie, bare trær, gress og dyr.

Disse buskmennene har aldri sett en stein.

Det hardeste de kjenner til er tre og bein.

Deres verden er vennlig, intet er så hardt som stein, stål og betong.

Bare 100 mil sørpå ligger en enorm by.

Og her finner man det siviliserte mennesket.

Det siviliserte mennesket tilpasset omgivelsene etter seg selv.

Det bygde byer, veier, kjøretøy-

- og trakk strømledninger til arbeidssparende apparater.

Men jo mer det forbedret omgivelsene for å forenkle livet-

- jo mer kompliserte det det. Nå går barna 10-15 'ar på skolen-

- for å lære å overleve i den innviklete verdenen de ble født i.

Og det siviliserte mennesket må nå daglig tilpasse seg-

dets selvskapte omgivelser.

Heter dagen mandag og tallene 7, 3, 0 viser seg-

- må en omstille seg fra hjemme- miljøet til et helt annet miljø.

8, 0, 0 betyr at alle må se opptatt ut.

Jeg har en bra historie om handikappete barn.

Ikke noe deprimerende stoff i spalten din!

Greit, alt skal være fryd og gammen selv om det kjeder dem i hjel.

10, 3, 0 innebærer at man kan slutte å se opptatt ut i 15 min.

For deretter å se opptatt ut igjen.

Kan du bruke dette om lærermangelen i Botswana?

De tar hvem som helst som kan lese og skrive.

Jeg fikk kjeft for en historie om ran.

I min spalte skal alt være fryd og gammen. Beklager.

Dagen blir stykket opp, og for hver del må man tilpasse seg på ny.

Ikke rart folk går litt i spinn.

- Forstyrrer lyden i hodet mitt deg? - Nei.

Har du klippet om lærermangelen? Kanskje de kan bruke meg.

I Kalahari er det alltid tirsdag, torsdag eller søndag, hvis du vil.

Ingen klokker eller kalendere sier hva man skal gjøre.

Bråkete fugler med urørlige vinger hadde begynt å vises på himmelen.

En dag falt noe ned fra himmelen.

Xi hadde aldri sett noe lignende.

Det lignet vann, men var hardere enn noe annet i verden.

Han lurte på hvorfor gudene hadde sendt den til jorda.

De hadde aldri sett noe vakrere, og lurte på hvorfor gudene sendte den.

Pabo satte fast fingeren, og barna syntes han var morsom.

Xi lagde lærreimer med tingen. Den hadde rett form og vekt.

Den var også herlig glatt, ideell til å preparere slange.

Pabo oppdaget at han kunne spille på den.

Hver dag oppdaget de en ny bruksmåte for tingen.

Den var hardere, tyngre og glattere enn noe de kjente til.

Det nyttigste gudene hadde gitt dem, en arbeidssparende mekanisme.

Men de uforsiktige gudene hadde bare sendt én.

For første gang kunne man ikke dele, for det var bare én.

Plutselig trengte alle den stadig vekk.

Noe de aldri hadde trengt før, ble et behov.

Fremmede følelser våknet: følelsen av å ville eie, ikke å ville dele.

Og andre ting kom: sinne, sjalusi, hat ... og vold.

Xi ble sint på gudene. Han ropte at de skulle ta tilbake tingen.

Gudene tok den ikke tilbake. "Dere må være gale," ropte Xi.

Så ropte han: "Pass på! Pass på!" Men det var for sent.

Tingen falt på hans datter Dani.

Han bar bort tingen og begravde den.

Den kvelden var det ingen latter og prat rundt bålet.

En merkelig følelse av skam hadde slått dem. De var veldig stille.

Xi sa: "Jeg har begravd tingen. Den gjør oss ikke ulykkelige igjen."

En hyene kjente blodlukta fra tingen og gravde den opp.

Men et sint vortesvin jaget bort hyenen, som mistet tingen.

Neste dag fant Dani den.

Broren Tema hørte henne spille og ville også prøve.

Den kvelden var de veldig ulykkelige.

De snakket om tingen som hadde kommet inn i deres liv.

Den hadde ikke noe navn, de kalte den "den onde tingen".

Gaboo sa: "Kanskje gudene var åndsfraværende da de kastet den.

De har alltid sendt gode ting, som regn, trær, røtter og bær-

- for vi er deres elskede barn. Men nå har de sendt den onde tingen."

Xi sa: "Tingen hører ikke til på jorda.

Imorgen går jeg til verdens ende og kaster den."

Gobo sa: "Jeg tror det er langt til verdens ende.

Du må kanskje gå i 20 dager, kanskje i 40."

Xi sa: "Jeg begynner å gå i morgen."

300 mil nordpå, i Birani, var det problemer i gjære.

35 millioner for å bekjempe erosjonen i Munda-dalen ...

Vent, minister ...

Ut, Maffara, vi trenger bilen!

Sam Bogas gjeng! Du sa de var i Cabinda.

- Jeg trodde det. - Hvor mange slapp unna?

- To jeeper, fire slapp unna. - Sam Boga var ikke med.

Denne gangen må han dø! Finn ham og drep ham selv.

Kom hit med ham!

Hvor er Sam Boga?

Hvor er skjulestedet deres?

- Kom inn med ham i korridoren. - Kom med ham.

Hvor er Sam Boga? Hvor er skjulestedet deres?

Før dem-

til helikopteret.

De dro sørover. Jeg dirigerer dere fra helikopteret.

Bensinsluker.

Fire av de åtte morderne flyktet i to jeeper. De fire andre ble skutt.

Morderne bar brune T-skjorter, kjennetegnet for Bogas terrorister.

Ifølge øyenvitner deltok ikke Sam Boga selv i mordene.

Han antas å ha styrt angrepet fra et sted tett på hovedstaden.

Ministrene for utdanning, offentlig arbeid og jordbruk ble drept.

Presidenten, som unnslapp med et kjøttsår, vil nå tale til nasjonen.

Vi fikk tatt presidenten og fem ministere!

Nei, det fikk dere ikke. Det er han.

Det var Guds vilje at jeg ble skånet, men vi sørger over tre ministere ...

Han lyver, jeg så seks som falt!

Dere drepte tre, såret fem og mistet fire.

Hvorfor må jeg jobbe med amatører?

- Slapp dere unna uten problemer? - Ja, de finner oss aldri.

- Hva har skjedd? - Vi gikk tom for bensin.

- Når da? - For et kvarter siden.

Vil du si noe nå? Hvor er Sam Boga?

Hvor er skjulestedet deres?

Neste gang er du litt høyere opp!

Jeg skal fortelle det. Jeg skal fortelle det! Jeg skal vise dere!

Bananskogen i Dumgaze ...

Oberst Gasa, hører du meg? Bananskogen i Dumgaze. Følg meg.

Vi vil ha presidenten, ikke den pokkers utdanningsministeren.

Neste gang blir jeg med, og så tar vi ham på senga.

Dekk til!

Gjør klar bazookaen. Fort, fort!

Dekk til den der også. Fort, fort!

Gå i dekning. Du går dit. Forsvinn derfra, din idiot.

De er der! De er der! De syns ikke, men de er der.

Se, der er de.

Ok. Pokker.

Slutt!

Stille!

Vær klare.

La oss dra.

Det mest nysgjerrige vesenet i Afrika er bavianen.

"Den er ond," sa Xi. "Gi meg den, så jeg kan kaste den bort fra jorda.

Den har voldt min familie mye sorg, og vil gjøre det med din også."

Han snakket lenge og alvorlig, til bavianen begynte å lytte.

Til slutt slapp den tingen. Xi sa: "Det var veldig klokt gjort."

- Du skai flytte til Botswana? - Jeg vil bare komme meg litt bort.

- Men til Kalahari! - Botswana er mer enn ørken, mamma.

Kom deg inn. Hvorfor setter de skruer der man ikke kommer til?

Mitt i fjeset mitt.

Jeg må ligge her på ryggen hvert år.

Demp deg litt, Mpudi, jeg prøver å stille inn skanneren.

Nå kan du fortsette.

Hvert år kommer du hit med større telt og bedre utstyr-

- men du har den samme gamle jeepen. Og jeg må slite ræva av meg.

Snodig, denne elefantmøkka mangler helt bor.

Hallo, pastor. Hva gjør du på en hest?

Veivhuset mitt er i stykker, og jeg skal møte den nye læreren i Mabula.

Du kan ta den der, men den er i elendig stand.

Jeg lovte å jobbe litt her, så Mpudi får ei uke til å lappe den sammen.

- God morgen, Mpudi. - God morgen, pastor.

- Klarer den en tur til Mabula? - Den er en djevel å starte. Unnskyld.

- Men klarer den det? - Jeg skulle jo få ei hel uke.

Det er krise. Går den til Mabula og tilbake?

- Jeg har ikke sett på bremsene ennå. - Mpudi!

Den klarer det ... Men den blir en djevel å starte.

Den er din, pastor.

Jeg kan nok ikke kjøre den. Mpudi kaller den visst antikrist.

Ja, litt av en sak.

Jeg håpet ...

Jeg håpet du kunne dra.

- Jeg er utilpass blant kvinner. - Det er vi alle.

I kvinnelig selskap kopler hjernen min ut, jeg blir en komplett idiot.