Survive

Rart hvordan mennesker ser opp i skyene som om det var himmelen.

Det er ikke himmelen de ser, det er glemselen.

Kald, mørk, meningsløs, meningsløs...

-Mareritt? -Flystyrt.

-Var han der? -Jeg kunne ikke se ansiktet hans.

-Men det var vel ham? -Det er alltid ham.

Jeg fikk ikke sove.

Jeg kommer til å savne deg.

-Du kan be dr. M å få noen ekstra. -Drit i dr. M!

Spiller det noen rolle? Jeg får ikke sove i det hele hatt når du drar.

Kom.

-Du må ikke dra. -Du kan jo hilse på meg. Når du er frisk.

-Du lyver. Ikke lyv for meg, Jane. -Det gjør jeg ikke.

Du sier ting du tror jeg vil høre. Det er å lyve.

Du vet at jeg ikke ville gjort det. Jeg lover det.

Jeg har aldri vært god på å lyve. Jeg har alltid vært stolt av det.

Men hvis jeg blander inn henne, gjør jeg henne til medskyldig.

Men innerst inne vet hun. Akkurat som søstre gjør.

Velkommen til Lifehouse,

et hjem for de ødelagte, trette, triste og lidende.

Du er fortapt og glemt, aldrene 14 til 22. Ikke vær redd, alt ordner seg.

Vi ses.

Dr. M.

36 senger, basseng, badstue, et apotek for alle dine behov.

Vakre omgivelser, og en følelseslege bare for deg.

Alt dette finner du i Nord-Oregons skoger.

Vi spesialiserer oss i deg, de helt ødelagte.

Bipolare og borderline-pasienter.

Bulimikere og anorektikere, depressive og suicidale.

Impulskontrollforstyrrelser og selvskadere.

En kopp ensomhet til henne, en kopp beroligende til meg, svelg så smerten.

Det er den gode doktorens resept, men leste du advarslene med liten skrift?

Smerten du bærer på, vil aldri å forsvinne.

-Jeg hørte den gode nyheten. Spennende. -Takk.

-Hvor lenge? -Nesten et år.

-Det er lang tid hjemmefra. -Jeg skjønner det.

Mamma blir så loppspilt. Det gjør meg nervøs.

Ja, mødre er krevende. Det ordner seg når du er der.

Dette er hvem vi egentlig er.

En jente med et vakker, men ødelagt sjel. En gutt med gift i årene.

En ung mann med vrede i sitt hjerte. Og jeg, en jente hjemsøkt av est spøkelse.

Hold barberbladet synlig, og ikke snu deg mot veggen. Bare forsiktighetsregler.

Jeg vet at det ikke er noen fare med deg.

Hvis jeg kunne, ville jeg tatt livet av meg her og nå.

Spørsmålet er ikke hvorfor, hvordan eller når.

Det er allerede besluttet før meg.

Før faren min og hans mor. Det hviler en forbannelse over oss.

Vi har det i blodet. Det er vår skjebne.

Vi er alle født som fanger i kroppen vår, og det fins bare én vei ut.

Men det er mye vanskeligere enn man tror.

Denne engangshøvelen, for eksempel. Det er en oppmerksomhetsmagnet.

Mye blod, ingen større skade.

Tiden, det er vår virkelige fiende.

Å blø i hjel tar mye lenger tid enn man tror.

Jeg kunne skape en scene som i fjor. Mye blod og drama.

Det var bare for syns skyld. Jeg ville ikke dø, jeg ville bli reddet.

Jeg ville ha medlidenhet, jeg ville spille martyr, jeg ville bli forstått.

Kanskje bare elsket.

Men denne gang...

...vil jeg bare dø.

Jeg er ferdig.

Når begynte du?

Jeg prøvde å ta livet av meg i fjor. Men jeg har også brent meg selv.

De fleste skrives aldri ut herfra. Det er det jeg har hørt.

-Jeg beklager. -Det går bra.

Jeg tenker på mamma, jeg såret henne veldig.

Moren min gråter hver gang hun ser meg.

-Hun prøver ikke skjule det mer engang. -Min oppfører seg som om alt er normalt.

-Jeg ser i øynene hennes at det er feil. -Min mors øyne er som en stygt speil.

-Hvem sa det? -Jeg.

Jeg liker det. Er du poet eller filosof...?

-Absolutt poet. Og du? -En filosofs datter.

Jeg tenker for mye. Det er det legene sier.

-Hva gjør vi her? -Beroligende terapi, lærer oss å puste.

-Det er bedre enn å snakke. -Ja, prat ødelegger også.

Kanskje det. Jeg har snakket siden jeg var elleve, og se på fremskrittene mine.

Bemerkelsesverdig.

Hvis du tilbringer nok tid i Lifehouse, lærer du deg alt.

Inkludert koden til apoteket.

Jane?

Bare sov videre.

Jeg sa at jeg ikke var god til å lyve, men jeg løy kanskje om det.

Jeg tenkte på leger i middelalderen og hvordan de drev med årelating.

De skar i pasienten og lot dem blø for å kunne dra sykdommen ut av dem.

På en måte var det nok det jeg prøvde å gjøre.

Da jeg skar det første snittet, kunne jeg nesten kjenne-

-hvordan alt som var galt, ble sugd ut av meg.

Jeg følte hvordan...

Det må være vanskelig å stå imot, men vi vet at det er som hvilket dop som helst.

Du har jaget det i flere år nå. Hverken euforien eller lettelsen fins lenger.

Det er din stund nå, Phil. Er det noe annet du vil dele?

-Nei, det er bra. -Du skjærer deg selv, så det er ikke bra.

-La ham være! -Knyter hun skoene dine også, Phil?

Dette er en ikke-konfronterende gruppe.

Behandle andre som du selv vil bli behandlet.

Munndiaré er en sykdom, eller hva, Chad?

Nå holder det, folkens. Jane, det er ikke din sak å løse.

-Jeg kommer ikke på noe positivt å si. -Kom igjen, du har positiv innflytelse.

Ok.

Jeg er en som planlegger. Hvis jeg ikke ser hva jeg har foran meg, blir jeg sprø.

Det er antagelig derfor jeg er her.

Livet er umulig å planlegge, så jeg mister hele tiden forstanden.

Jeg kommer fra en familie med selvmord.

Min bestemor, faren min...og nå jeg.

Dere trenger ikke vite noe om det. Det eneste dere trenger å vite, er...

Når jeg går på flyet i kveld, kommer jeg aldri til å dra hjem.

Kroppen min drar hjem, men den luftige delen av meg, min sjel, gjør det ikke.

Når lyset slukkes og alle sovner, skal jeg løsne setebeltet,-

-gå til toalettet og ta en håndfull med glemsel-

og bare sove for alltid.

Jane?

Er alt ok? Vil du si noe? Det er siste sjansen nå.

Ja.

Jeg kommer til å savne ansiktene deres.

De har reddet meg, mer enn én gang.

Det er jeg evig takknemlig for, men jeg vil aldri komme hit igjen.

Det betyr ikke at jeg ikke vil møte dere igjen.

Bare ikke her.

-Skaff et rom, damer. -Hold kjeft!

Nei, nei, jeg kommer. Det er altfor sent.

Mamma, ikke skjedd meg. Jeg tar en Uber.

Jane, ikke krangle. Det er Newark, det er ikke trygt sent på kvelden.

Jeg har planlagt en hel dag i New York. Vi går til den sjokoladebutikken.

Is-kakao med faren din. Jane?

Jeg vet det... Det er min feil, mamma.

Du vil bare være snill. Du har alltid vært snill mot meg. Jeg...

Jeg er ubrukelig, så jævla ubrukelig.

-Vær så snill, Jane! Det er ok. -Jeg må legge på nå.

-Vær så snill, ikke gå. -Men jeg elsker deg. Glem aldri det.

Jeg så inn i min mors øyne i morges og visste at det jeg skulle gjøre,-

-var så mye verre enn det han gjorde mot meg.

Jeg syntes faren min var en narsissist som forlot meg.

Men jenta jeg ser foran meg, hun skjønner ham.

Men om smerten jeg føler nå, er den samme som han følte...

Da må jeg tilgi ham.

Pust dypt inn. Fortell hva som har skjedd.

Mine damer og herrer, flight 278 til Albuquerque i New Mexico er kansellert.

Vi beklager det og ordner nye flyruter.

-Crossfit-treningen hans gir uttelling. -Kan du slutte?

Nå ble han flau. Vi har nettopp forlovet oss.

-Den er kjempevakker. -Takk.

Den var Eddies mors, men jeg satte inn en mye større sten.

-Noe i lommene? Kanskje beltespennen? -Nei, det er jakken.

Vi skal gifte oss på toppen av et fjell på nyttårsaften.

Det høres hyggelig ut.

Det er så mange glidelåser på den.

Jeg vet ikke hva det kan være.

-Er det et problem, frøken? -Flyet mitt drar snart.

Får jeg få se boardingkortet ditt?

Det står 17.00. Du har god tid. Vær snill og still deg i køen.

-Jeg kan ikke. -Hva mener du?

Frøken?

Du! Det går bra.

Hun kan gå først. Jeg holder opp køen, det er min feil.

Jeg glemte nøklene. Det er lommer overalt.

Å, pokker.

Pust.

Fem, fire, tre, to, én.

-Hei, dr. M. -Det har oppstått en situasjon her.

Kara sier at du planlegger å gjøre noe. Stemmer det?

Kara får ikke sove når jeg ikke er der. Spør henne om det.

Er det sant at du ikke får sove? Prøver du å hindre henne i å dra?

Jane, hør på meg. Jeg vil at du venter på flyplassen så vi kan snakke.

Skulle ønske jeg kunne det. Det er Kara, du vet hvordan hun er.

Hun lyver, hun er lystløgner. Hun vil ikke at jeg drar siden hun ikke har det bra.

Jeg hater deg! Jeg hater deg, jeg hater deg!

Dr. M, jeg må legge på nå. Jeg må gå på flyet.

Hallo?

Hallo?

Går det bra?

Hva gjør du her?

Et bedre spørsmål er hva du gjør her. Dette er herredoen.

-Jeg sier ingenting om du ikke gjør det. -Takk.

Du?

Går det bra? Hvis du ikke vil være alene, kan jeg absolutt holde deg med selskap.

-Julen er en fæl tid på året. -Så snill du er. Takk.

Snill...

Flight 234 mot Newark via Denver er forsinket på grunn av været.

Forhåpentlig har vi snart mer informasjon. Vi beklager.

Den snille fyren er tilbake.

Jeg er egentlig ikke så snill.

Disse er virkelig kjempegode.

-Har du prøvd dem? Vil du...? -Nei takk.

-Er vi forsinket? -45 minutter.

Vi kommer vel ikke ut herfra engang Vi får feire nyttårsaften her.

-Herregud. -Jøsses...

Du går virkelig glipp av noe.

-Sa jeg noe galt? -Nei, men du har...

Herregud, så pinlig.

Melis overalt. Takk for det.

-Jeg heter Paul. Paul Hart. -Hyggelig å møte deg.

-Jane? -Solace.

Hei, Jane Solace.

Jeg er tørr i halsen. Jeg spiste for mange kanelstenger.

-Jeg skal hente vann. Vil du ha noe? -Nei, det går bra.

Så rart. Det er min plass.

Og jeg som trodde jeg hadde raden for meg selv.

-Beklager at jeg trenger meg på. -Det går bra.

For en tilfeldighet.

Det sier rasjonalister når forutanelser slår inn.