Catching Killers

Jeg er omringet av direktesendte TV-kameraer,

radiomikrofoner foran meg.

Alle stresser rundt.

ETTERSØKT

God kveld, Seattle.

En internasjonal jakt på den såkalte Green River-morderen.

Ikke bare Amerikas mest ettersøkte, men kanskje verdens farligste morder.

Stemningen på settet

og i telefonbankområdet var svært spent.

Vi kan kanskje få kontakt med en morder.

EN NETFLIX-SERIE

Dave, jeg vet du har noe

du vil si til denne Green River-morderen.

Jeg har jobbet med saken i over seks år nå,

og jeg føler meg veldig sikker på

at noen snart vil føre oss til deg.

"Vi gir ikke opp, og fordi vi skal ta deg,

bør du melde deg."

Dette marerittet vil ikke ta slutt.

Det hjemsøker deg fortsatt i hver våkne time.

"Hvis du er modig nok,

ring meg."

Det er på tide at vi snakker.

DØDSTALL

Vi bruker alle kameraene, så alle er klare når du er det.

Jeg heter Dave Reichert, jeg var hovedetterforskeren

fra Green River-gruppen i King County i Washington.

Jeg ble oppmuntret av min kone Julie til å bli politi.

Barna var stolte av det.

De kunne gå på skolen og si: "Faren min er politi".

Og alle sier: "Jøss."

Jeg ble rekruttert i 1972.

I 1979

ble jeg bedt om å jobbe i avdelingen for drap og ran.

Jeg var veldig glad for den muligheten,

for det var et av målene jeg hadde satt meg.

Den 15. august

fikk vi en telefon.

To lik ble funnet i Green River.

ÅSTED - INGEN ADGANG

Da jeg kom,

jobbet jeg meg ned til elven

gjennom det høye gresset på bredden.

Liket som lå nærmest meg var i vannet en meter ned,

og hun var naken.

Da jeg gikk ned,

fant jeg et tredje lik.

Du kunne føle spenningen i luften og sjokket

av kunngjøringen.

Før vi fant de tre likene i dag,

hadde to lik blitt funnet tidligere,

den siste måneden,

lenger nede i elva.

Så vi hadde fem unge jenter,

alle kvalt.

Vi innså at vi kunne ha en seriemorder,

og vi må forberede oss på en stor etterforskning.

Da jeg kom hjem, var det ganske sent.

Ungene hadde lagt seg.

Jeg spiste middag med Julie.

Jeg snakket aldri om jobben min hjemme.

Om Julie spurte meg hvordan det gikk, sa jeg bare: "Det gikk bra."

Som politi var vi linjen

mellom all ondskapen som skjer i verden,

og beskyttet folk fra å se det onde,

for det er stygt.

Sjokket i dette nabolaget fortsetter.

De tre siste ofrene ble funnet i går.

Politiet har finkjemmet breddene til Green River etter spor

angående hvem som kan ha drept fem kvinner den siste måneden.

Da jeg kom til sheriffens kontor,

var alt på nyhetene.

Vårt moderne paradis har en slange.

En slange i menneskelig form,

Green River-morderen.

Sheriffen kunngjorde at han opprettet en Green River-gruppe.

Jeg ble bedt om å lede den.

Jeg har hatt tøffe saker før,

men jeg har aldri jobbet med seriemord.

Så vi måtte samle disse 25 etterforskerne.

En av dem var etterforsker Fae Brooks.

Vent et øyeblikk.

- Jeg kommer straks tilbake. - Ok.

Jeg trodde jeg skrudde den av.

Ok.

Beklager.

Jeg hadde jobbet med King County Sheriff

i rundt fire år.

Jeg var ikke i drap da, jeg jobbet med sexforbrytelser.

Hvis det var en stor sak,

fikk drapsavdelingen assistanse fra avdelingen for sexforbrytelser.

Jeg overlevde seksuelt misbruk.

Da jeg begynte som etterforsker i sexforbrytelser, var det som terapi,

fordi jeg kunne arrestere personer

som misbrukte folk.

Det fikk meg til å ville ta morderen.

Under obduksjonene

kunne rettsmedisineren bekrefte

at det ble funnet sæd i to av ofrene,

som de trodde var fra morderen.

Dette var vårt første fysiske bevis.

Men DNA var ikke avansert nok enda

til å utvikle en DNA-profil av morderen.

Så vi fokuserte på hvem kvinnene var,

slik at vi kanskje kunne begrense ting

og identifisere den ansvarlige.

Vi kunne identifisere et par av likene

via tannjournaler, rapporter om savnede,

og fingeravtrykk.

Vi oppdaget at de jobbet som prostituerte.

En av dem het Marcia Chapman.

Jeg sa: "Marcia Chapman? Jeg har møtt henne."

Hjertet sank i brystet på meg.

Jeg hadde etterforsket en sak

der hun rapporterte å bli overfalt.

Hun var en 31 år gammel mor til tre.

Marcia hadde jobbet som prostituert,

pengene gikk til å ta seg av barna.

Ja, det var veldig trist. Veldig trist.

Mesteparten av prostitusjonen skjedde

i et område vi kalte The Strip.

Og det var midtpunktet i etterforskningen vår.

Jeg skulle dra til The Strip

og be unge jenter om informasjon,

for å prøve å identifisere drapsmannen.

The Strip, som det heter,

er en motorvei som går mellom Seattle og Tacoma

langs Pacific Highway South.

Det var der man fant prostituerte.

De fleste av sexarbeiderne var unge,

tenåringer til 20-årene,

og prøvde å tjene penger for å overleve.

Jeg snakket med flere jenter mens de var ute på gata.

Jeg sa: "Vær forsiktige.

Si ifra til oss hvis du hører noe.

Det er en fyr som dreper prostituerte."

De sa vanligvis: "Å, jeg kommer til å gjenkjenne ham."

De trodde ikke det ville skje med dem.

Det finnes en kaldblodig morder blant oss.

Saken begynte å vokse, og den fikk større innvirkning

på samfunnet som helhet.

Det skapte en atmosfære av frykt.

King County politi, Green River-gruppen.

Vi hadde mange som ringte

om folk de mente var mistenkelige.

Jeg får en telefon.

Jeg sa: "Ja, dette er etterforsker Reichert, hvem snakker?"

Og han sa at han het Melvyn Foster.

Han sa at en han kjente under navnet Dan Smith

ville være en god mistenkt i denne saken.

Han sa at Dan Smith kjenner ofrene,

kjenner alle de prostituerte på gata,

og er kjent for å være en voldelig fyr.

Så vi hentet inn Dan Smith til et avhør.

Vi fant ikke noe

som fikk oss til å tro at han var morderen.

Men FBI delte med oss at den mistenkte kanskje ringer oss

og blander seg inn i etterforskningen

for å lede deg mot å se på en annen som mistenkt.

Så vi bestemte oss for å se nærmere på Melvyn Foster.

Melvyn Foster var drosjesjåfør.

Han var midt i førtiårene.

Han bodde nær statshovedstaden,

Olympia i Washington,

som er minst halvannen time sør for Seattle.

Han dro til Seattle for å kjøre drosje på The Strip,

noe vi syntes var rart,

for du kan være drosjesjåfør i Olympia.

Vi oppdaget at han hadde arrestordre

for trafikkbrudd.

Han hadde vært fengslet tidligere for biltyveri.

Varselflaggene går opp.

Så vi bestemte oss for å hente Melvyn Foster til et avhør.

Vi viste ham bilder av ofrene vi hadde identifisert.

Han sa: "Nei, jeg kjenner ikke Marcia Chapman."

Og så videre.

På slutten av avhøret sa vi: "Forresten,

vi oppdaget at du har noen arrestordre…

…så vi skal fengsle deg."

Vi tenkte at det ville gjøre ham stresset.

Kanskje gi oss mer informasjon.

Dagen etter

spurte vi ham igjen om ofrene.

Nå kjenner han plutselig ofrene.

Han sa at han hadde dem i drosjen.

Det var en stor forandring fra dagen før.

Jeg tenkte: "Vet du hva? Denne fyren kan være vår mistenkte."

Vi gav ham en polygraftest.

Melvyn Foster ble spurt om han visste hvem morderen var.

Og han sa: "Nei".

Han ble også spurt

om han hadde noe å gjøre med drapene på Green River,

og han sa: "Nei".

På slutten av spørsmålene…

…viste testen at han strøk.

En polygraftest er ikke alltid nøyaktig.

Men det var nok en del av puslespillet som fikk oss til å tro

at det var verdt å fortsette etterforskningen.

Så vi bestemte oss for å overvåke ham.

Vi håpet at han ville tabbe seg ut,