Ladies First

EN ORIGINALDOKUMENTAR FRA NETFLIX

Jenter hører hjemme på kjøkkenet, ikke på idrettsbanen.

Idrett er for gutter.

Jenter burde lage mat,

gjøre husarbeid og oppdra barn. Det er deres jobb.

Min datter skal ikke jobbe.

Hun kan jobbe etter hun blir gift, hvis mannen tillater det.

Min datter får ikke drive med idrett.

Jeg føler ofte for å si noe,

men så tenker jeg

at hvis jeg svarer med ord, så glemmer de svaret.

Men hvis jeg svarer med piler, husker de det.

11. AUGUST 2016 BRASIL

Folk har begynt å ankomme Sambadrome, hvor det årlige Rio-karnevalet holdes.

OL 2016

De er her for å se på kvinnenes bueskyting.

KVINNER INDIVIDUELT

Dette er India mot Kinesisk Taipei.

For India:

Deepika Kumari.

Kumari er 22 år og har god form.

De begynner straks.

Jeg håper jenter i India som møter mye motgang,

henter inspirasjon fra meg for å heve seg over problemene sine

og følge drømmene sine

så de kan oppnå sine ambisjoner.

50 DAGER TIDLIGERE

22. JUNI 2016

Velkommen til Indias idrettsforbund her i Bangalore.

Som dere vet...

PRESSEKONFERANSE

...er bueskytterne her. Kvinnelaget kvalifiserte seg under VM.

-Deepika Kumari er her. -Hei, alle sammen.

Vi lander i Rio den 9. juli.

Hvis dere har spørsmål, så skal vi svare på noen.

Jeg heter Deepika Kumari, og dette er mitt andre OL.

Målet mitt er å vinne gull.

Fordi ingenting er bedre enn det.

En gang til.

Ikke si det.

Deepika, en gang til,

og bare se i dette kameraet.

Klar, og tre, to, en, snakk.

OL, ingenting er bedre enn det!

Ikke se her og der.

Den siste fjæra i hatten er å vinne OL-gull.

Når du tenker på å stå på det podiet,

hvordan kjennes det for deg?

Kan du beskrive den hungeren?

Ingen kjemper for sølv eller bronse. Alle drømmer om å vinne gull.

Man må jobbe utrolig hardt for å vinne gullmedalje.

Jeg har alltid drømt...

...at treneren som lærte meg å skyte...

Når jeg står på podiet, har jeg lyst å motta medaljen fra min trener.

Det er min drøm.

Og nå nærmer OL seg igjen. Så jeg er klar.

Alle idrettsutøvere har måttet ofre noe for å nå så langt som deg.

Så ta oss tilbake i tid. Fortell oss om reisen din.

INDIAS NEST FATTIGSTE DELSTAT

LANDSBYEN RATU

Jeg er fra Ratu.

Det er ingenting for jenter å gjøre der.

Jeg ville alltid leke,

men mamma slapp meg aldri ut fordi jeg er eldst.

Jeg måtte hjelpe i huset.

Jeg vasket klær og hjalp med andre ting. Mamma slapp meg ikke ut

i tilfelle folk skulle si: "Se, hun lar datteren leke."

Så trangsynte er de.

Mamma jobber på et lite sykehus i landsbyen.

MOR

Ingen kvinner jobber i Ratu. Alle der er husmødre.

-Ser du den gule? -Denne?

Mamma er min største inspirasjon. Jeg vil stå på egne bein, slik som henne.

Jeg elsket å stjele grønnsaker

fra åkrene, særlig mais.

Vi var eksperter på å stjele grønnsaker.

Stjålet mat smaker best.

Så...

...stekte vi og åt dem.

Mamma jobbet tidlig,

derfor har jeg et nærmere forhold til pappa. Jeg har vært mer med ham.

Hva er det du gjør?

Nok!

Det er ikke nødvendig å feie veien.

Pappa kjører rickshaw. Han har ikke mye utdannelse,

men han vet mye om de små tingene i livet.

Når han snakker, føler jeg for å lytte.

FAR

Vi var kjempeglade da Deepika ble født.

Hun var et friskt barn og veide 5 kilo.

Hun hadde nysgjerrige øyne.

Hun ble født langs veien.

Mamma fikk aldri betalt på tiden.

Hun fikk lønn hver tredje eller fjerde måned.

Derfor hadde vi altfor mange problemer.

Det var dager vi ikke hadde mat.

Huset vårt var lagd av jord.

Når det regnet eller tordnet, så lakk det fra taket.

Vi satte gryter på gulvet så det ikke skulle svømme over.

Vi bodde i denne halvdelen, og onkelen og tanta mi i den andre delen.

De likte ikke at mamma jobbet, så det førte til mange krangler.

Av og til slo de mamma.

Ja, jeg pleide å slå henne.

ONKEL

Det er ikke så farlig.

Da hun var tre, gikk vi forbi en grøfteselger

som solgte et lite keramikkhus. Vi har det ennå.

Så Deepika løftet det opp og sa: "Pappa, dette er et helikopter."

Hun løftet av taket og sa: "Pappa, du, jeg og mamma skal sitte her

og fly vekk."

Jeg er sikkert den eneste jenta som forlot landsbyen så ung.

Jenter har ingen muligheter her.

Foreldrene gifter dem bort innen de er 18.

Hvis ikke jeg hadde dratt, ville jeg vært gift innen jeg var 18-19.

Jeg ville komme meg unna landsbylivet og unnslippe den fæle situasjonen.

DEEPIKAS FØRSTE SKOLE

Jeg var 12 før jeg hørte om bueskyting.

Noen fortalte meg om en skole i Seraikella,

og viktigst av alt var at det var gratis. Jeg måtte ikke betale skolepenger,

og i tillegg fikk vi mat og klær.

Da jeg møtte Deepika i 2006, var hun veldig spinkel.

Hun kom med foreldrene.

FØRSTE TRENER

De tre hadde reist 130 kilometer på en scooter.

Treneren sa: "Hun er så svak! Hvordan skal hun klare dette?"

Deepika ble lei seg og følte at hun hadde mistet sjansen.

Hun trakk meg til sides og sa: "Mamma, kan jeg si noe?" Jeg sa: "Ja."

Hun sa: "Gi meg tre måneder.

Hvis ikke jeg er god nok, så kan du kaste meg ut."

Treneren sa ja. Jeg ble kjempefornøyd.

Jeg var ikke interessert i bueskyting da.

Jeg dro dit fordi situasjonen var dårlig hjemme.

Alle kranglet hele tida fordi vi ikke hadde penger.

Jeg tenkte at hvis jeg dro hjemmefra, ville det bety én byrde mindre.

Dette var kjøkkenet vårt.

Vi pleide å oppbevare mat her

og lage mat her.

Vi vasket opp der borte.

Vi hadde tre rom.

Vi hadde ingen vifter, bare ei seng. Ingen skap eller andre møbler.

Ikke noe bad heller. Vi badet i elva.

En dag ble datteren min syk.

Hun fikk byller over hele kroppen fordi elva var skitten.

Vi måtte sende henne på sykehus. Det var fælt.

Hun hadde det vanskelig i noen år før hun kom inn på TATA.

TATA BUESKYTTERSKOLE INDIAS BESTE

Da jeg var 13, holdt TATA opptaksprøver,

og jeg var bestemt på å komme inn.

Treneren min, Dharmendra Tiwari, hadde ansvar for utvelgelsen.

LANDSLAGSTRENER

Hun kom til meg og sa: "Jeg vil trene med deg."

Jeg sa: "Greit, men du må gjøre som jeg sier."

Hun sa at hun hadde blitt valgt ut av TATA.

Så hun trengte en veldig dyr bue.

Jeg sa:

"Jeg er fattig. Hvordan skal jeg få råd?"

Men jeg skrapte sammen det jeg kunne.

Hun var ei naiv landsbyjente som manglet selvtillit.

Hun kunne ikke spise, sove eller kle seg riktig.

HUSMOR PÅ TATA

Vi lærte henne å spise med skje

og om riktig kroppsholdning.

Hun holdt seg for seg selv. Hun jobbet hardt for å rette opp i feil.

LANDSLAGSTRENER

Hun skyter så mye som vi ber henne om, og hun lærer raskt.

Talentet hennes er et sant mirakel.

Etter bare ett år på TATA ble hun verdensmester.

JUNIOR-VM USA 2009

Ett gull i boks i dag for Indias Deepika Kumari.

Da jeg begynte med bueskyting, ante jeg ikke at det var en idrett.

Sakte begynte jeg å bli interessert.

Og så var jeg hekta.

Jeg hadde alltid lyst til å gjøre noe som ville gjøre meg kjent.

Så folk ville gjenkjenne meg og si: "Det er Deepika."

Så her kommer Deepika Kumari til gullmedaljekampen.

SAMVELDELEKENE

Det kan bli seier.

Ti poeng. Deepika Kumari er samveldemester.

Deepika Kumari har nådd store høyder internasjonalt.

Hun var et barn som dro ut for å overleve.

Og se hva hun har klart å oppnå.

Hun burde ikke finnes, for vi har ingen infrastruktur

som støtter den type drømmer.

Bueskytter Deepika Kumari ble valgt til Padma Shri.

ÆRESMEDALJE

Frk. Deepika Kumari.

Å være en så ung vinner av æresmedaljen: Jeg var så stolt. Jeg gråt av lykke.

INDIAS PRESIDENT

Fra det øyeblikket Deepika slo gjennom, har vi aldri manglet penger.

Dette huset her...

Jeg har ikke brukt ett rødt øre på det.

Jeg har bygget det med pengene datteren min har gitt meg.

Sytten år gamle Deepika er nå historiens yngste indiske kvinnen

til å ta VM-gull.

Der er hun.

Dronningen av India, Deepika Kumari.

Hvorfor er du Deepikas største fan?

Fordi hun har gjort ære på India, og jeg vil bli som henne.

Deepika Kumari er symbolet på indisk bueskyting,

og hun har hevet idrettens profil i India.