Outlander

Tidligere... Vi var i Skottland på vår andre bryllupsreise.

Det er et mønster jeg ikke har sett før.

Ekteskapslinjen er delt. Livslinjen er todelt.

Hvorfra skal vi se det store skuet?

Det er et sted kalt Craigh Na Dun.

Det er en lokal gruppe som brukte å utføre ritualer der.

-Du er ikke Frank. -Nei, frue, det er jeg ikke.

-Hva er navnet ditt? -Claire Beauchamp.

Jeg er sykepleier.

Takk for det, Sassenach. Virkelig.

Selv om mitt logiske jeg gjorde opprør mot ideen-

-visste jeg innerst inne at jeg ikke lengre var i det 20 århundre.

Forrige gang jeg var her tok Frank og jeg ganske enkelt bilen.

Men etter å ha tilbrakt to dager og netter-

-bumpende på en hest visste jeg at jeg aldri ville finne tilbake,-

-med mindre jeg overbeviste disse mennene om å hjelpe meg på en måte.

Dougal, du er tidlig tilbake!

Vi hadde ikke regnet med å se deg før samlingen.

Ja, men vi var både uheldige og heldige.

Rupert, din store fete slask, hva har du nå gjort med Peggy'en min?

-Sa jeg ikke at du skulle stramme stroppen? -La meg være din gamle rotte.

Jeg har ridd hele natten, jeg trenger ikke ropingen din.

Har du ikke sett på hovene hennes?

Man kan ikke forvente at et dyr bærer rundt på noe som veier-

-så mye som deg uten å ta seg av hovene til dyret.

-Som en ku som rir på en mus! -Lukk matgapet.

Rupert, min kjære! Det er godt å se deg.

Min kjære!

Jeg regner med at dere alle trenger litt frokost. Det er rikelig på kjøkkenet.

Stikk inn og forsyn dere selv.

Murtagh, du ligner og lukter-

som en rotte som er blitt dratt gjennom fåremøkk.

Så gi meg et kyss, da.

-Nei! -Et kyss, så!

Hva har vi så her?

Claire Beauchamp, Mrs Fitzgibbons.

Murtaugh fant henne-

-og Dougal sa: Vi må ta henne med oss, så...

Så, hva?

Jammen så...

Claire.

Bli med meg.

Vi finner deg noe å spise og noen klær som er mer...

Ja, som det er mer av.

-Hva med han? -Jeg greier meg selv.

Nei, du er såret. Han ble skutt i går.

-Jeg greier det. -Nei, det gjør du ikke!

Jeg forbandt skulderen hans, men jeg kunne ikke rense eller dekke det ordentlig til.

Jeg må ta meg av det før det blir infisert.

Jeg mener betent.

Du vet, med feber og hevelse.

Ja, jeg vet godt hva du mener.

Men vil det si at du vet hva man skal gjøre med det?

Er du da en heks?

En healer?

Noe àla det.

Jamie! Du hørte damen!

Du trenger behandling! Denne veien.

La oss få deg under tak.

Som du sa: hvitløk og hamamelisbark til å koke klutene i.

Jeg fant noen helbredende urter og kirsebærbark mot smertene.

Perfekt.

Si ifra hvis du mangler noe.

Det gjør jeg. Takk, Mrs Fitzgibbons.

Alle kaller meg Mrs Fitz!

Det må du også gjerne gjøre.

Rødfrakkene.

Pisket meg to ganger i løpet av en uke.

De ville ha gjort det to ganger om dagen hvis de ikke hadde vært redd for at jeg skulle dø.

Det er ingen glede i å piske en død mann.

Jeg kan ikke tro at noen gjør det for moro skyld.

Hvis Randall ikke akkurat var munter-

-så var han i iallfall veldig tilfreds med seg selv.

Klutene. De må kokes igjen.

Hvorfor ble du pisket?

Første gang var for å flykte fra Fort William.

Og andre gangen var for tyveri.

Eller det var i hvertfall det som stod på anklageseddelen.

Hvorfor flyktet du overhode?

De holdt meg som fange.

Så mye hadde jeg forstått.

Hvorfor? Hva var du anklaget for?

Nå, det. Jeg tror det var pga motstand.

Motstand? Hva er det? Det høres ikke ut som en alvorlig forbrytelse.

Jeg antar at det er det som engelskmennene sier det er.

Ja. Det er snart fire år siden nå.

De beskattet alle jordeierne.

De sendt små grupper av soldater ut-

-for å samle matvarer, hester til transport og lignende.

Ja, det var en dag i oktober at kaptein Randall kom bort til hjemmet vårt.

Faren min var reist bort. Han var i en begravelse.

Jeg var oppe i markene da jeg hørte ropene.

Nei...!

Jenny!

Jenny, løp!

Overvei hva du gjør.

Jeg overgir meg til deg.

Nå... La søsteren min være.

Søsteren din? Det var interessant.

Hun er... Hun er vakker.

Jeg ser nærmere på det.

Nei! Nei!

Nei!!

Løft hodet hans.

Han ville sende et budskap.

Det er det som skjer hvis man kjemper mot engelskmennene.

Vil du se mer?

Eller vil du heller inn i huset og gi meg noe bedre.

Ikke gå med han!

Selv om han skjærer over halsen på meg rett foran deg.

Så...

Hun gikk med han.

Hun trodde at han hadde drept meg... Og kanskje hadde hun rett.

Etter det vet jeg ikke hva som skjedde.

Da jeg våknet opp var jeg bundet på en vogn med kylling på vei til Fort William.

Jeg beklager. Det må ha vært forferdelig for deg.

Ja. Kyllinger er slikt dårlig selskap.

Slutt med det.

Jeg binder armen til siden din.

Bare vær rolig.

Du er en rar kvinne med et godt håndlag.

Husbonden din er en heldig mann.

Ektemannen min.

Hva gjennomgikk Frank mon tro?

Hans kone forsvinner uten spor-

uten et ord, uten forklaring.

Frykten ville knuge han. Kanskje var jeg bortført, kanskje var jeg død.

Claire?

Kanskje, værst av alt, hadde jeg forlatt han for en annen mann.

Mrs Randall?

Claire!

Frue.

Mrs Beauchamp, hva er galt?

Jeg har det bra.

Jeg tenkte bare på mannen min.

Lever han ikke?

Nei, faktisk ikke.

Han lever ikke.

Så... Ikke gråt.

Nei. Så...

Unnskyld! Det var ikke meningen.

Du behøver ikke å være redd for meg.

Heller ikke andre her så lenge jeg er med deg.

Hva så når du ikke er?

Glem aldri at du er en engelskmann-

-på et sted hvor det ikke er så bra å være det.

-Takk for det. Det gjør jeg ikke. -Pass på deg selv.

Du burde sove litt nå. Du er utmattet!

Sannsynligvis vil noen snakke med deg om ikke så lenge.

Du har sikkert rett.

Du må stå opp nå! Kom igjen! Opp med deg!

Du har sovet hele dagen. Klokken er nesten fem.

Jeg har litt varm suppe til deg borte ved bålet.

Våkne opp nå.

Takk for det.

Kom igjen med det.

Hva slags korsett er det?

Det er en brystholder.

Den er fra Frankrike.

God og stram.

Der skal du se.

Nå er du klar til å bli brakt til ham.

Vent her.

Hvis jeg skulle overleve dette måtte jeg omstille meg raskest mulig.

Jeg visste hvor jeg var, spørsmålet var når.

Ut fra tøyet og våpnene alene visste jeg at det sannsynligvis var det 18. århundret.

1743.

Skottland er helt sikkert en del av Storbritannia.

Du har møtt noen av vennene mine, ser jeg.

Unnskyld meg, jeg har tatt for meg.

Noen gamle kamerater...

Noen nye bekjentskaper til å fortelle deres hemmeligheter...

Men alle venner tross alt.

Jeg byr deg velkommen, frue.

Mitt navn er Colum Ban Campbell Mackenzie.

Laird på denne borgen. Værsegod.

1743, tiår før den amerikanske revolusjonen.

England og Frankrike er i krig igjen.

En av Hannoverkongene sitter på tronen. Men hvem av dem?

Det er min forståelse at min bror og hans menn fant deg-

i åpenbar nød.

"Åpenbar"?

Jeg ble angrepet og nesten voldtatt av en av Kong George II's soldater.

Utover at det var nært en voldtekt,-

så har du ikke lidd noen overlast?

Nei. Vennligst viderebring min takknemlighet til broren din for hans eskorte.

Jeg vil selvfølgelig være nødt til å arrangere transport-

-tilbake til Inverness så raskt som mulig.

Jeg er sikker på at noe kan arrangeres.

Men jeg selv ønsker å vite-

nøyaktig hvordan en kvinne som deg-

-havnet i skogen, bare ikledd en simpel underkjole.

Det er interessant. Jeg tok et kurs i å motstå forhør-

-som en del av utdannelsen, og prinsippet er:

Hold deg så nært inntil sannheten som mulig,-

-og endre kun de detaljene som må forbli hemmelige.

Jeg er en enkefrue fra Oxfordshire.

Jeg var på reise til fjerne slektninger i Frankrike med en oppasser-

da vi ble angrepet av landeveisrøvere.

Mens det lyktes meg å unnslippe bandittene-