The Girl Before

BASERT PÅ ROMANEN AV JP DELANEY

HUSSYSTEMER AKTIVISERT

Det er ikke en typisk ettroms i London,

men jeg tror dere ser det spesielle ved det etter å ha tatt en titt.

-Helvete. -Wow.

Altså, wow.

Det er som et kunstgalleri eller noe.

TRE ÅR SENERE

Det er utrolig.

Alle sier det.

Jeg har aldri sett noen like det.

Og dette er budsjettet vårt?

Huseieren tilbyr en rimelig månedsleie

til de som bor her slik han ønsker.

-Slik han ønsker det? -Ja, han er arkitekten.

Han skulle bo her selv en gang,

mener jeg å huske, men nå leier han det ut istedet.

Så, hva er tanken? Ingen røyking, ingen kjæledyr?

Det er litt mer enn det.

Ingen bilder, dekorasjoner, tepper, eller bøker.

-Ingen bøker? -Ingen barn, så klart.

Ingenting skal dyrkes i hagen.

-Noe annet? -Å, ja.

Det er omtrent 200 totalt.

Ingen flaskebrikker, ingen magasiner, ingen dekorasjoner.

Hvordan skrur man på lyset?

Han er ikke glad i brytere, heller. Alt er automatisert.

-Så, hvem bor her nå? -Ingen.

Det har stått tomt en god stund.

Hvorfor var ytterdøra åpen? Du bare gikk inn.

Igjen, helt automatisk.

Har du på deg en av disse, trenger du ikke nøkkel engang.

Vil du se overetasjen?

Hvordan er han? Han som bygget dette.

Ganske snodig, antagelig.

Folk sier han er sjarmerende. Du får kanskje møtt ham om du går for den.

Kanskje?

Han intervjuer aktuelle leietaker personlig.

De som består første steg. Et spørreskjema skal fylle ut først.

Så får vi vanligvis en e-post som sier "Nei takk."

Jeg er ikke fan av håndløpere heller.

Hva slags folk blir akseptert?

Ikke så lenge jeg har vært megleren.

-Og hvor lenge har du vært det? -Tre år.

Alt dere trenger er tilrettelagt.

Sengetøy, puter, madrasser, til og med toalettsaker.

Han er veldig nøye på sånt.

Alt du ser i huset har blitt valgt av...

Vel, hvor legger du alle tingene dine?

Han liker ikke sånt, heller.

Dette er det eneste skapet.

En av reglene er at ingenting skal ligge på gulvet eller i sengen.

Alt må ryddes vekk.

Vel, hvordan vet han det?

Regelmessig sjekk er en del av kontrakten,

og om reglene brytes, må han informeres om det.

Nei takk. Det er som en skole.

Jeg vil ikke at noen skal be meg om å rydde vekk noen sokker.

Om det ikke var for alle de reglene, så kanskje, men...

Vi er rotete folk.

Em sin side av sengen ser ut som en sprengt Zara.

Vi kan forandre oss.

Ja, særlig.

Beklager.

-Vi sier nei. -Si!

Jeg er bare pragmatisk. Hvor er neste sted?

Brent Cross. Ettroms. Litt mer konvensjonelt.

Så, hva syns du?

Jeg tenker at et sånt sted ikke burde være tomt.

Ikke i tre år.

Føles som...

at det venter på noen.

Farvel, hus.

Spørsmål én.

Lag en liste over alle essensielle gjenstander i ditt liv.

Og så er det plass til bare fem ting.

Ja, men du ser poenget hans.

Han er en minimalistisk arkitekt.

Hvis du designer noe for en bestemt måte å leve på,

hvorfor la folk gjøre det de ønsker med det?

Er du sikker på dette?

Hvorfor ikke?

Ærlig talt, huset er fantastisk.

Jeg kan hjelpe deg med å innrede soverommet.

Og du kan... Du kan vurdere å søke litt rådgivning--

Jeg vil ikke innrede soverommet.

Dessuten vil det å bo annerledes, på et nytt sted...

Jeg tror det vil hjelpe.

"Lag en liste over essensielle gjenstander i ditt liv."

-Em, vi skal ikke gjøre det. -Jeg bare leser det.

Vet du hva?

Jeg tror det er et lurespørsmål.

Fordi han er ikke glad i ting, husker du?

Jeg tror det smarte er å gi et blankt svar.

Ja, fordi vi ikke skal fylle det ut.

Ja, da er vi enige om spørsmål én.

Spørsmål to.

"Hadde du ofret deg selv for å redde ti uskyldige fremmede?"

Kanskje jeg skal starte en blogg. "Min minimalistiske reise."

"Emma Matthews, minimalistprinsessen."

Du har ikke lagt ut noe på den forrige bloggen.

Ja, fordi jeg aldri fikk tid til det fordi...

Jeg rydder alltid opp rot.

Rydder opp? Dette må være den eneste leiligheten i London

hvor innbruddstyven etterlot det ryddigere enn beboeren.

Faen heller, Si. Ikke morsomt.

-Em. -Du lovte at vi skulle flytte ut.

Dette er så kult.

Jeg vet det, men la oss ikke få opp forventningene.

Det er bare et intervju.

"Velkommen, Emma og Simon."

"Vennligst gå ned til første etasje."

Hvordan vet de at vi er her?

Hei, Emma, Simon. Jeg tar dere med til Edward.

De er her.

-Kom inn. -Takk.

Kaffe?

Hyggelig å treffe deg. Jeg heter Simon.

Dette er min kjæreste, Emma.

Vær så god.

Kaffe høres bra ut. Takk.

Så...

Fortell meg hvorfor dere vil bo på Folgate Street 1.

Vel, det hadde helt klart vært en flott mulighet

til å bo på et fantastisk sted.

Du har gjort en fantastisk jobb med å designe det,

og vi skal sørge for at vi rettferdiggjør det.

Og det er rett og slett vår drøm å bo der.

-Ikke sant, Si? -Definitivt.

Og jeg tror det vil forandre oss.

På hvilken måte?

Vi ble utsatt for innbrudd.

Jeg, altså. Simon var ute med vennene sine.

Innbruddstyven hadde en kniv.

Fortsett.

Jeg tror Folgate Street 1 kan...

hjelpe meg med å bli en sterkere person.

En som ikke bare hadde stått der.

Og latt en sånn person trampe på meg.

Om det gir mening.

-Kaffen din. -Takk.

Herregud, Emma!

-Jeg henter en klut. -Det trengs ikke, Alyssia.

Bare kast dem, er du snill. Ikke bekymre dere.

Det var noen dårlige tegninger. Jeg skulle ha kastet dem for lengst.

Jeg er så lei for det.

Et lite råd, Simon.

Du unnskylder deg aldri for en du er glad i.

Det får deg til å se ut som en dust.

Jeg sier ifra. Takk for at du kom, Emma.

Du også, Simon.

-Jeg kan få deg sparket. -Gjør et forsøk, for all del.

Helvete heller, jeg jobbet med det huset

i seks måneder.

Det var et annerledes hus.

Huset du jobbet med hadde aldri vunnet.

Faen ta deg.

Jane Cavendish.

Selvsagt. Kom inn.

-Vant du? -Kom igjen.

-Vant hva? -Krangelen.

Det var ikke noe. En tidligere partner.

Vi hadde forskjellige tilnærminger.

Var han ikke minimalist?

Jeg anser ikke meg selv for å være minimalist, egentlig.

Når du utsletter alt som er unødvendig eller uperfekt,

er det overraskende lite som er igjen.

Mine hus krever noe av folk, Jane.

Peter, min teknologiplanlegger, snakker om noe

kalt UX. Brukeropplevelse.

Huseiersystemer samler data

fra den som bor på Folgate Street 1

for å forbedre brukeropplevelsen i sanntid.

Hva slags data?

Hvilke rom du bruker mest,

temperaturen til dusjen, sånne ting.

Og også mer psykologisk informasjon.

Det rare spørreskjemaet jeg måtte fylle ut.

Så snart vi har et utgangspunkt, gjentar vi det

av og til for å se hvordan svarene endrer seg.

Det er ikke noe Google eller Facebook ikke allerede vet om deg.

Jeg tror ikke Facebook følger meg inn i dusjen.

Det er prisen leietageren betaler for å bo der.

Data istedenfor markedsleie.

Vi har nok med søkere.

Og fortsatt er det vanskelig for deg å godta noen.

Tre år, har jeg skjønt.

Vi må finne den riktige...

men kanskje vi har funnet henne.

Altså, jeg skal ikke gi deg en lang tale

om hvorfor jeg ønsker å bo der.

Bare at du har bygget et hus med integritet...

og at jeg vil prøve å bo der med integritet også.

Megleren nevnte at du skulle bo der selv først.

Ikke i det huset.

Et annet bygg på samme sted.

Det huset ble aldri bygget.

-Hvorfor ikke? -Ed, vi må snakke.

Idiotene er gjerrige med fiberoptikken.

Beklager så mye, Jane. Du får unnskylde oss.