Seinfeld

Jeg ringte fra en telefonboks her om dagen. Pratet for lenge.

Jeg la på røret og gikk min vei... Har det hendt dere?

Telefonen ringer. Det er telefon- selskapet. De vil ha mer penger.

Det er herlig! For første gang har man dem der man vil ha dem.

Man står på gaten, de kan ikke gjøre noe. Jeg lar det ringe litt.

Jeg lar henne svette litt. Så svarer jeg: "Ja, hallo?

Jo da, jeg har pengene.

Jeg har pengene her. Hør...

25 cent. Den vil du vel gjerne ha?"

Nei, de trenger bare flere politifolk!

Jeg gir blaffen i purken. Jeg vil se søppelmenn!

Det er viktigere. Søppelbiler, søppelkasser og søppelmenn.

- Pass renholdet oppi lovbruddene. - De to yrkene bør kombineres.

Skap yrket politilsøppelmann.

Jeg ser alltid politifolk som har lite å gjøre. Ta en feiekost!

Begynn å feie! Fei, fei, fei!

Fakk en forbryter, fei litt til.

- Still som borgermester. - Ingen lytter likevel.

- Er det noen her? Jeg sulter i hjel. - Her er han.

- Har dere et bord? - For hvor mange?

Kommer Tatiana?

Jeg må ringe og si hvor vi er. Flaks at hun vil treffe meg.

- Jeg trodde alt var så bra? - Det var det. Det er... komplisert.

Hva er i veien?

- Hvor mange? - Fire. Seinfeld.

Fire. Det tar 5-10 minutter.

- Hva vil dere gjøre? - Vi går, jeg er så sulten.

- Blir vi her, så rekker vi kinoen. - Jeg ringer Tatiana. Telefonen...

Unnskyld, tar det lang tid?

- Lashbrook, fire! - Var det slemt?

- Å lyve for onkelen din? - Jeg kunne ikke spise med ham.

Plan 9 from Outer Space, stort lerret, den eneste visningen..!

Det er en telefonautomat, man skal ikke småprate!

- Ta menyer, så kan vi bestille raskt. - Kan ikke lese meny nå. Må sitte.

Han vet at jeg venter. Han vil bare ikke se.

- Du skal ha alt på din egen måte! - Jeg ba deg på kjeks i sted.

Helsekjeks. Jeg hater de små fruktplankene.

Folk er utrolige! Hva er det med folk? Hva slags verden lever vi i?

- Hva er det? - Den kvinnen ser så kjent ut.

- Mørkt hår, stripete bluse. - Aldri sett henne.

Jeg kjenner henne. Dette kommer til å gjøre meg gal.

- Unnskyld. - Beklager.

Så du det? De får et bord!

- De var kanskje her i sted. - Nei, det var de ikke.

Unnskyld, skal du prate lenge? Jeg må ta en telefon.

Finn ut hva som skjer.

Unnskyld... Kom ikke de akkurat nå? Jeg tror vi var her før dem.

- Hva var navnet? - Seinfeld.

Nei, de var her før. Kekich, to!

Ser du hvor glade folk blir når de endelig får et bord?

De føler seg unike fordi de er utvalgt.

- Det er så man føler seg kvalm! - Du er virkelig sulten.

Hallo!

Kan jeg regne med deg hvis det skjer noe?

Hvis vi begynner å slåss.

Ja, jeg vil gjerne opp i slåsskamp!

Jeg må ringe til Tatiana!

Se på antrekket hans!

Alt matcher. Sokkene, skjorten...

Jeg hater den fyren!

- Jeg besvimer snart. - George...

- Hvem er damen i stripete? - Jeg vet ikke.

Hun virker så kjent!

De burde ha ordnet denne køen etter hvem som er mest sulten!

Jeg kunne godt ha tatt mat fra en eller annen tallerken.

Vet du hva? Du får 50 dollar hvis du gjør det.

- Hva mener du? - Du går til det bordet...

Du tar en vårrull. Ikke si ett ord.

Du spiser den opp, sier "tusen takk"...

Tørker deg rundt munnen og går. Jeg gir deg 50 dollar.

- Hva kan de gjøre? - De gjør ingen ting.

De får en historie de kan fortelle resten av livet.

- Gir du meg 50 dollar? -50 dollar.

Det bordet med de tre parene.

Ok... Jeg vil ikke gå bort dit og gjøre det-

- for så å oppdage at du trekker deg fordi jeg ikke tok sennep på...

Nei, det er ingen triks.

- Skal jeg gjøre det? - For 50 dollar?

Jeg ville dyppet ansiktet i suppen deres og blåst.

Greit!

Hold denne. Jeg skal gjøre det.

Det er sprøtt, men jeg får 50 dollar om jeg tar en av vårrullene deres.

- Dere får 25 hvis jeg får lov. - Hva?

- Hva er det hun prater om? - Hva sa hun?

Fortell hva hun sa. Hva sa hun?

- Hva hendte? - Så dere det?

Jeg tilbød dem 25. De forsto ingen ting!

- Telefonen er ledig. - Halleluja.

- Unnskyld, jeg sto i kø. - Hvor da?

- Jeg har stått her i 10 minutter! - Jeg skal være rask.

Jeg prøver bare å si at jeg var her først.

Hadde du vært her først, ville du ha holdt i telefonen.

Vi lever i et samfunn!

Vi skal oppføre oss sivilisert!

Bryr hun seg om det? Nei.

Viser man den minste medfølelse for et medmenneskes problem?

- Nei. Nei. Et rungende nei! - Hei!

- Beklager at det tok så lang tid. - Helt i orden.

Hvordan kan folk faste? Ble Gandhi så vanvittig som dette?

Jeg skal se på rettene.

Tror du onkel kjøpte at jeg har vondt i magen i kveld?

Ja, han gjorde nok det.

- Hva hendte med Tatiana? - Jeg bør ikke fortelle det...

Etter middag i forrige uke inviterte hun meg med opp.

Det var en liten leilighet med et lite bad...

Det lå midt i. Ikke engang i en liten hall eller i en alkove.

Det fantes ingen... buffersone.

Så... Vi begynte å hygge oss litt...

Det var første gang og vi tok det med ro...

Da begynte jeg å føle et overhengende-

tarmrelatert krav-

- hvis trang skulle overstige alt i den seksuelle sfæren.

Jeg visste at jeg måtte holde opp. Samtidig tenkte jeg:

"Selv om jeg på ett eller annet vis i et øyeblikk skulle kunne-

- trekke meg fra prosessen og gi etter for denne ustoppelige kraft-

- så vet jeg at badet ikke gir det privatlivet jeg vil trenge."

Det kan bare skje deg.

Så... derfor sluttet jeg, og sa:

"Tatiana, ikke ta dette ille opp, men det er nok best at jeg går."

Det sa du... etterpå?

Nei. Mens.

- Og så? - Jeg kledde på meg og hun kikket.

Hun kjempet for å ta inn denne unike vendingen.

Hvordan kunne jeg mildne det? Enda verre: Jeg rakk ikke si noe!

Den eneste unnskyldningen måtte vært at jeg egentlig var Batman.

"Forferdelig lei meg, jeg så nettopp Bat-signalet!"

Jeg ringte i tre dager for å få treffe henne igjen.

Nå venter hun på telefon fra meg, og hun snakker fremdeles!

Jeg hater dette stedet. Hvorfor gikk vi hit? Jeg går aldri hit igjen.

Hvem er den kvinnen?

Husker du første gang du spiste ute på restaurant?

Det var morsomt, og man fikk mat man aldri hadde sett før.

Man ble servert, og det var et herlig og spennende eventyr...