True Detective

-Vil du ha melk eller sukker? -Svart.

Slo du inn døren min så vi kunne ha oss en stirrekonkurranse?

For lenge siden ga du meg en papirlapp med navnet på en mann.

-Det gjorde jeg. -Fordi du visste hva jeg ville gjøre.

Jeg visste hva jeg selv ville gjort. Deg visste jeg svært lite om.

-Hvem var den mannen for deg? -For meg? Ingen.

Et tilfeldig latino-dophue. Jeg fikk informasjon og formidlet den videre.

For å skaffe deg utpresnings- grunnlag hos en sheriff-fullmektig.

Det skadet heller ikke. Men jeg har en rettferdighetssans, det vet du jo.

Det var derfor dette overrasket meg slik.

Men navnet på den lappen; hvem nå den mannen var...

...så var det ikke han som forvoldte min kone skade.

-Hvordan vet du det? -Fordi de tok den fyren sist måned.

-Med DNA-spor. -Det var jeg ikke klar over.

Jeg trodde at informasjonen stemte.

Så ikke noe av dette er nytt for deg? Du har aldri hatt kontroll på sakene.

-Skal vi slåss nå, Raymond? -Jeg hadde vært annerledes.

Av alle løgnene folk forteller seg selv, er nok det den vanligste.

Jeg kunne ha... Du lurte meg opp i stry.

-Jeg solgte sjelen min for ingenting! -Det var ikke jeg som kjøpte den.

Du ville slå kloen i en purk, så du utnyttet min kones tragedie-

- for å få meg til å drepe noen! -Jeg fikk deg ikke til noe som helst.

Jeg ga deg et navn, og du fattet selv en beslutning.

Det var en beslutning du hadde i deg lenge før alt dette skjedde.

Du hadde den alltid i deg, liggende latent.

Brukte du ikke den mannen for å være det du alltid ventet på å bli?

Alt dette, likesom det med din kone, er bare unnskyldninger.

Trodde du at du var Supermann før dette?

Avfinn deg med saken. Tror du at jeg ville gjort noe annerledes?

Om den slags hindrer en i å komme til himmelen, så vil jeg heller ikke dit.

Hvem ga deg det navnet?

En fyr som en av fyrene mine kjente, så vidt jeg husker.

Han fortalte meg om deg, og om dop- huet som hadde pratet om voldtekten.

Jeg hadde aldri hørt snakk om fyren før den tid, ei heller deg.

Men han var et avskum, så pass vet jeg.

Jeg spurte ham ikke engang om noe.

Han fyren... Jeg bare...

Vil du komme deg ut? Det står du fritt til.

Du har ikke vært sterk nok til å takle dette på en stund.

Jeg er ikke interessert i en skudd- veksling på det jævla kjøkkenet mitt.

Og jeg ønsker ikke å se deg dø.

Hverken for min hånd eller hånden til en av karene mine.

Jeg lurte deg ikke, og jeg er ikke din utvei til selvmord.

Delstatens jord begynner ved skogen. Vi ser etter branner og hvetegårder.

Noen av disse uthusene har stått her siden 30-tallet.

Åstedet synes å ha stått slik i flere uker, kanskje mer. Det er tilsmusset.

-Vi prøver, men finner neppe mye mer. -Hva vet dere?

Blodet stammer fra en kvinne. Døde gonoré-bakterier.

Kjør et detaljsøk av området og skaff meg en likhund.

Herregud, har ikke du nok å gjøre? Overlat dette til Sonoma-sheriffen.

Blake har omsatt jenter bak ryggen på deg, og utenom klubbene.

Det er ingen stor overraskelse. Ærgjerrigheten hans fordervet ham.

Det er større enn du tror. Han har en spesialstall med ungen til Chessani.

Jenter fra østblokken som opereres hos Pitlor for å bli førsteklasses.

Han kan fortelle meg resten. Ikke bekymre deg.

Kjenner du til disse festene de arrangerer?

Rike menn, politikere, og byggherrer.

Caspere pleide å delta på dem. Avtaler inngås.

Jeg vil du forteller meg hvem som tipset deg om voldtektsmannen min.

-Gi meg tid, så skal jeg finne ham. -Er du sikker på at du har nok tid?

Å henge i en tynn tråd er ikke det samme som å blø i hjel, det vet du.

Jeg er tilbake i korridoren, denne gangen på lovlig vis.

All den gamle dritten du har hisset deg sånn opp over, kan forsvinne nå.

Delstaten og påtalemakten følger med på situasjonen. De vil ha min hjelp-

-med å finne piken som pantsatte de greiene som førte til skytingen.

Irina Rulfo.

Vi er også på utkikk etter henne.

Jeg har tenkt å løfte opp den andre hånden min nå.

Og nå må du for faen ikke skyte meg, Raymond.

Hjelp meg med å finne harddisken, så gir jeg deg mannen som forledet deg.

-Hvem vil ha tak i harddisken? -En forretningsforbindelse.

Det kan være mye ømtålig materiale å finne på den disken.

-Hvor har du tenkt deg nå? -Ut og se om jeg kan få drept en fyr.

Om du har skulle finne på å rette en pistol mot meg igjen...

...så ikke la meg merke hva du har fore.

Jeg vil gjerne prøve å unngå det, Frank.

Bra.

Du er muligens en av de siste vennene jeg har igjen.

I så fall er det ganske forjævlig.

Dette har forbindelser til Vinci, Caspere og de festene vi snakket om.

Den forsvunne piken, Vera, tok sin siste telefonsamtale fra den hytten.

Ifølge Casperes GPS, befant han seg her - hvor en kvinne ble nedslaktet.

-Det er korrupsjon jeg er opptatt av. -Kanskje slikt besegles på festene.

-Dette er viktig; noen har dødd her. -Noen dør hvert eneste sekund.

Jeg har fått instrukser. Vi tar over nå, om dere ikke har noe imot det.

-Dette kan kobles til en forsvinning. -Og vi deler gjerne våre oppdagelser.

Kjenner du til noen fester som holdes her? I en hytte noen kilometer unna?

Det kan jeg ikke si. Landjorden er privat, skogen tilhører delstaten.

-Den ble solgt for et par år siden. -Ingen lyd fra skogen, ikke noe bråk?

-Dette er mitt åsted, miss Davis. -Så kom i gang med arbeidet, sheriff.

Jobb videre med jentene og festene. Og du undersøker det med diamantene.

Finn ut hvor de kom fra, så finner vi kanskje ut hvem som tok dem.

-Hva gjør Velcoro på? -Leter etter Rulfo-jenten.

Hva vil du?

Jeg trodde jeg hadde tatt livet av deg.

For elleve år siden, sånn omtrentlig.

-Kanskje får jeg fremdeles gjort det. -Sier du det?

Hvem drepte du istedenfor?

Det var en kvinne, 29 år gammel. I september 2004.

En advokat, med mørkebrunt hår.

I et underjordisk parkeringshus, nede i byen.

Du husker det nok.

De sier jeg har gjort så mangt.

Jeg har en hjerneskade. Jeg glemmer ting.

Jeg føler min advokat burde vært til stede nå. Hvordan kom du deg inn hit?

Hun var min kone.

Jeg var politi den gang.

Du aner ikke hva du har kostet meg.

-Glem det; samme hva det handler om. -Du fikk med deg hva det handler om.

Jeg trengte å se deg inn i øynene.

Det var deg.

-Og du ligner ikke engang på ham. -På hvem?

-Øynene mine minner like mye om dine. -De kommer til å la deg få svi.

-Det gjenstår å se. -Da får du helst håpe at de gjør det.

Se meg i øynene, din tomsing. Ser det ut som jeg farer med sprøyt?

Om du ikke får livstid, har jeg tenkt å flerre av huden din med et rivjern.

Jeg tar pikken først. Så skjærer jeg av nesen, leppene og ballene dine.

Og jeg skal sørge for å holde deg i live underveis.

Og om du skulle få livstid, så kanskje jeg gjør det likevel.

Akkurat som jeg sa.

Vent! Hvem er du?

Du snakker med feil mann! Jeg vet ikke engang hvem du er!

Jo da, du vet hvem jeg er. Du var bare ikke klar over det.

Da du nevnte blå diamanter, kom jeg til å huske på noe.

Opprørene i 1992. Det var ingen god tid for forsikringsbransjen.

Det kan godt være dem. 2,5 millioner i blå diamanter, med Peruzzi-sliping.

Jeg tror det er disse det er snakk om. Sable Fine Jewelers i Hollywood.

Et ran den 30. april 1992.

Du må forstå hvordan det var på den tiden.

Det ble startet branner overalt. Snikskyttere som skjøt på politiet.

Stridsvogner i gatene. Og overalt spilte man "Fuck the Police"...

Mange av folkene våre hoppet simpelthen av.

Ranet mot Sable Fine Jewelers. 2,5 millioner i blå diamanter.

Ja, du pratet med meg på telefonen. Et dobbeltmord, på butikkeier-paret.

Konen var gravid. En viss Margaret Osterman.

Jeg husker navnet hennes.

Rapporten nevner ingen mistenkte, ingen folk av interesse, ingenting.

Stedet ble plyndret like etter ranet, så åstedet stod ikke akkurat urørt.

Og det var ikke vanlige plyndrere som stod bak.

Overvåkningsbildene var blitt borte. Og de to personene ble henrettet.

De visste hva de gjorde. De opptrådte nærmest taktisk.

Og disse stakkars barna...

Leonard og Laura. De ble vitne til det hele, eller hva?

Herre Jesus...

Var du nødt til å vise meg dette?

De gjemte seg i et av utstillingsmontrene.

Og de måtte bli sittende der en god stund.

Gjemme seg slik, mens foreldrene lå der...

Jeg hadde firedoblet arbeidsmengde. Opprørene overveldet systemet vårt.

Om sakene ikke ble løst raskt, gikk man bare videre.

Og barna hadde ikke noe å bidra med?

De var knapt i stand til å snakke.

Piken var rundt fire år, gutten var litt eldre.

Og mennene hadde på seg masker.

Det var nok alt.

De endte opp i fosterhjem.

-Har du selv barn? -Ja, ett på vei.

Herregud...

De ungene tok helt knekken på meg.

Å oppleve noe slikt, og siden ende opp i det systemet...

Alt det der, omgitt av en by i ferd med å brenne til grunnen.

Dra til Kali Klub i Ventura neste lørdag klokken 18.00.

Si at du er meg, og si at du ser etter Bogdan.

Kle deg som du er verdt 2000 dollar natten. Det vil du trenge hjelp med.

En buss vil kjøre deg dit festen holdes, etter sigende.

Dere får ikke ta med mobiler eller håndvesker; det må dere gi fra dere.

Greit nok.

Du vil befinne deg blant utallige menn som forventer seg villig sex.

-Hva har du tenkt å gjøre med det? -Jeg finner nok på noe.

Webcam-typene var ille nok, men dette her er vesentlig verre.

Thena, jeg er politikvinne, jeg vet å ta vare på meg selv.

Du får ikke ta med deg noen kniv inn dit. Eller noe som helst annet.

De vil ransake dere fra topp til tå, og tvinge dere til å kle av dere.

Det er det jeg har hørt.

Er det alt jeg trenger å vite?

Jeg laget den der til deg,

Med en forestilling om en kvinne som drukner på tørt land.

Jeg skjønner meg ikke så godt på kunst.

Jeg skjønner bare ikke hvorfor du anstrenger deg slik for å være alene.

Jeg synes ikke det krever store anstrengelsen.

Jeg har vært her i 10 min, og du har holdt meg unna med konstant knivlek.

Jeg var midt i en treningsøkt da du banket på.

Greit, har du noe å tilføye angående denne festen?

Bare det at... Uansett hva dere har planlagt...

Når du går på den bussen, er det bare pule eller pigge av som gjelder.

Det er vanskelig, det kan jeg ikke nekte for. Han fylte opp dette huset.

Han elsket dere begge mer enn noe annet.

Alt han noensinne gjorde, var for familiens skyld.

Jeg vet at dette virker tåpelig, men...

Dette er ingen trøst. De var hans, Joyce.

-Han Blake-typen står ikke utenfor? -Nå, mener du?

Nei. Kjenner du ham?

Han dukket opp her like etter begravelsen.

Spurte hvordan det gikk, og kom med kondolanser og den slags pisspreik.

Og da han var ferdig med å prate piss?

Han spurte om Stan hadde fortalt meg noe som kunne lede dem til morderen.

-Hadde Stan fortalt deg noe slikt? -Nei.

Han forvaltet ikke ting for deg, slik som denne Blake, eller hva?

Det er bare et spørsmål om ferdigheter. Jeg forgudet Stan.

Mikey vet ikke hva han skal ta seg til.