Hyde Park on Hudson

På den tiden, og dette er flere år siden,-

- hadde jeg ikke råd til hemmelig- heter. Jeg hadde bare plikter.

Under oppveksten min hadde vi vært rike.

Og så...var vi ikke det lenger.

Som de fleste under depresjonen-

- tok jeg hver dag som den kom uten å forvente meg noe.

En venting på ingenting.

Men plutselig...

Hallo? Ja.

Hva? Hysj!

Bihulen?

Ja? Ja.

Har noen dødd?

Jeg blir ikke lenge.

God morgen, Miss Daisy.

Jeg var ikke den første slektning moren ringte den dagen.

Kanskje ikke engang den tiende. Men jeg var hjemme.

Moren hans sa at han trengte noen som fikk ham til å glemme jobben.

Hvorfor hun trodde at jeg kunne klare det, ante jeg ikke.

Han er vel i slekt med nesten alle her.

Vi er vel seks- eller sjumenninger.

- En sigarett? - Nei. Jeg røyker ikke.

Jeg tenkte å tilbringe ettermiddagen der,-

- og da jeg hadde kjedet ham fra vettet, tenkte jeg å dra hjem.

Ta hånd om min tante. Men sånn ble det ikke.

En pastramisandwich koster det en bonde får for en hel ku.

Likevel inneholder de bare en tidel kjøtt.

Han har problemer med bihulene. Det skjer så fort han kommer hjem.

Mr. President?

Daisy? For en sjelden fornøyelse.

- Mor tvang deg vel ikke? - Alle andre var bortreist, sa hun.

Det burde hun ikke ha sagt.

- Så hyggelig! Når møttes vi sist? - Det er flere år siden.

Det var i ekteparet Dows bryllup, i Rhinebeck.

- Var du der? - Hvor skal jeg sitte?

Det finnes te, tror jeg. Kan du...?

Dette går fordi min mor er borte. Hun tror ikke på "bihulemedisin".

Samler du på frimerker?

- Nei. - Kom og se på disse.

Skal jeg...?

- De har vel møtt alle disse? - Ikke alle.

Ikke ennå.

Jerry... Unnskyld, jeg burde banket.

Skrev jeg virkelig dette?

Mitt problem er at jeg er for snill, ikke sant?

Men vi trenger senatorens stemme.

Hvorfor kan ikke politikere bare være ærlige?

Min slektning.

Takk.

De der er fra Afrika.

Det skal være verdens høyeste foss.

- Vil De at jeg skal gå? - Nei, absolutt ikke.

- Så vakkert. Dit vil jeg dra. - Hvor da?

For å være ærlig ville jeg gjerne dratt nesten hvor som helst.

I Europa ville det sikkert bli krig igjen.

En vi ville bli innblandet i enten vi ville det eller ei.

Her hjemme var det fortsatt depresjon.

Folk var arbeidsløse, sultne og trengte hjelp.

Presidenten tilbrakte mye tid i Hyde Park on Hudson.

Kan noen fortelle mor at dette er radio?

Han sa at jeg hjalp ham å glemme "verdens byrde".

- ...tretti sekunder. - Se på meg.

- Vær stille, alle sammen. - Han mener nok deg, mor.

Moren hans sa at han gjerne skulle styrt landet herfra.

Men det gikk ikke slik tingene var.

Alle kjente noen som ikke fant noen jobb.

- Alle var redde. - ...velferd...

...for alle mennesker i alle grupper.

Jeg sa at hvis private selskaper ikke gir jobber denne våren,-

kommer regjeringen til å hjelpe.

Vi har alle lært leksen at regjeringen ikke har råd til å vente-

- inntil den har mistet handlingsevnen.

Derfor har jeg sendt et viktig budskap til Kongressen.

Alle regnet med ham.

Alle ville ha noe av ham.

Fagforeningen og handelskammeret.

Det tysk-amerikanske vennskapsbandet.

Og han ville bare slappe av.

Hver gang han kom hjem, ringte han og spurte:

"Hvor vil du dra i dag, Daisy?"

Og jeg svarte alltid: "Hvor som helst."

Kona hans likte ikke å kjøre bil, sa han.

Jeg lærte meg navnet på fugler og trær som jeg hadde sett hele livet.

Vi kjørte langs landeveier, oppover bakker,-

gjennom skoger og enger.

Vi kjørte langs veier som jeg ikke visste fantes.

Veier jeg aldri fant igjen på egen hånd.

Bilen hans var bygd så den kunne kjøres med bare hendene.

Den går smidigere enn en vanlig bil. Vil du kjøre?

Jeg tror at jeg hjalp ham å glemme verden...

...som om vi bare hadde rømt.

Og plutselig, en dag...

- Hvor drar politibilen? - De følger ikke alltid etter.

Iblant må de fange en skurk, antar jeg.

- Her har vi aldri vært før? - Nei.

Jeg har spart dette.

Jeg liker denne sangen.

- Jeg beklager. - Det er jeg som skal unnskylde meg.

Jeg visste at vi nå ikke bare var seksmenninger...

...men veldig gode venner.

Så fort jeg kan komme fra.

Tiden gikk.

Nå måltes tiden med Franklins besøk i Hyde Park.

- Hvem var det? - Presidenten vil treffe meg.

Han er vår president.

Han vil vise meg et nytt frimerke.

- Hvor skal vi? - Jeg vet ikke.

Jeg lot bygge det. Der skal jeg bo som pensjonist.

Jeg skal skrive detektivromanene jeg alltid snakker om.

Gå og se. Vær så god.

Det lukter fortsatt maling.

Det er rene himmelriket.

- Jeg har tenkt, Daisy... - Hva har du tenkt?

Jeg skulle gjerne dele dette med deg.

Når jeg reiser bort. Det vet du at jeg må.

Ville du noensinne savne meg?

Savner du meg noen gang?

Det gjør jeg alltid. Alltid.

Et sted du kan dra til. Være alene og savne meg.

Å, unnskyld.

- Unnskyld meg. - Det er ingen fare.

Nå var alle vant med meg.

Jeg var slektningen som alltid besøkte ham.

Ingen spurte meg engang hvorfor.

- Har han lest dette? - Det tror jeg.

"Hvis en kunne velge, blant alle britiske personligheter"-

- "de to som kan gjøre best inntrykk på amerikanere"-

- "ville ikke kong Georg og dronning Elizabeth engang havne på listen."

Hvordan våger de å si sånt om kongelige?

Ingen engelsk konge hadde noensinne besøkt Amerika før.

Nå kom han til Hyde Park on Hudson.

Det eneste rolige stedet for å arbeide var utendørs.

- Hva er de til? - Han har hodepine.

Det er bihulene, som alltid på denne tiden.

Jeg vet det. De sa ingenting om hodepine?

- Han vil ikke bekymre deg med alt. - Hva betyr det?

Det betyr at du tar veldig godt hånd om meg, Missy. Og du også.

Mrs. Roosevelt. Vi har visst ikke nok tallerkener.

- Noen har talt feil. - Og det sier du nå?

Mrs. Astor har ringt igjen.

- Franklin hadde advart oss... - Vi låner av Mrs. Astor.

...om å unngå moren hans i dag.

- Vi ringer kokken hennes i stedet. - Skal bli.

Mrs. Astor er så rik at hun ikke vet hva hun har.

- Franklins kone, Eleanor. - Jeg gjør som jeg blir bedt om.

Så mye for din lille hemmelighet.

- God morgen, mor. - God morgen, Eleanor.

Vi skal ikke servere Englands konge en cocktail!

De har misforstått dette.

Din mor har sagt ti ganger at jeg ikke får si Elizabeth.

- Til meg også. - Hvilket århundre er det?

Daisy? Daisy?

Ja, hun sa det samme til meg.

- Hvem tror hun at jeg er? - Det vet hun nok.

- Daisy, hallo? Du bare stirrer. - Overhodet ikke.

Det gjorde jeg ikke. Hva vil du?

Eleanor tok ut kaffe og lurer på om du vil ha.

- Nå stirrer du igjen. - Det gjør jeg ikke!

La henne være, Missy. Min mann elsker beundrende unge kvinner.

- Nå bytter vi samtaleemne. - Ikke si at du er flau.

Det skulle jeg ville se. Hvorfor bryr vi oss om hva en konge sier?

Rosentre. Det lukter fortsatt.

Er det derfor det er så dyrt?

Hick ringte. Til kongebesøket-

- har hun fått ordre om å finne 5999 barn over natten.

De skal være en buffer mot folkemassene.

Pikespeiderne nektet.

De sa at deres piker hadde fått bank i DC.

Til slutt fikk hun tak i gutte- speidere. De dyttet selvsagt tilbake.

Det førte til slåsskamper.

Vel tilbake på kontoret sparket hun av seg skoene,-

- åpnet vinduet og skrek: "Pokker ta kongen og dronningen!"

Kanskje vi sier det i morgen.

Hick het egentlig Lorena Hickock.

Hun var en av Eleanors venner som Franklin kalte "hunnmenn".

Folk sa at ekteskapet deres var ulykkelig.

At de levde atskilte liv. Men det så jeg aldri.

Sånn virket det ikke da de var sammen.

Vi endte opp i stallen, som var vårt siste fristed.

Vi må huske at kongelighetene er vanlige folk.

Jeg leste det i spalten din, Eleanor.

- Det ser ut som du har smerter. - Det er bihulene.

- Det blir sånn på denne tiden. - Jaså? Det visste jeg ikke.

- Jeg tok en aspirin. - De har nettopp forlatt Beacon.

- Fint! Det drøyer ikke lenge. - Hvorfor kan de ikke si det rett ut?

Hick sier at jeg får en måned med spalter av denne helgen.

Hick sier at kongen hater sin bror. Bare det er en spalte!

- Broren hans traff Hitler. - Bra. Én til!

Og dem skal vi ha i vårt hjem!

- Du bor ikke her engang! - Jeg overnatter.

Det sa jeg til moren din.

Broren abdiserte vel for å være sammen med sin elskede?

Har du møtt en slik mann, Daisy?

Hick tror at broren akter å redde monarkiet.

Når fascistene har tatt over England.

Han er ung. Det er hun også.

Begge er unge, så vi kan vel gi dem en sjanse?

Hele tiden kom kongen og dronningen nærmere.

Burde vi stoppe og møte folk? Ville ikke det vært en god idé?

Vi er nesten framme og drar nok ikke gjennom flere byer.