No Man Left Behind

Følgende historie er basert på personlige vitneutsagn

Ikke en dag går uten at jeg tenker på noe som skjedde i Mogadishu.

Titusener sulter mens krigen sliter i stykker Somalia.

Amerikanske tropper beskytter nødleveransene som er ment...

Det var et humanitært oppdrag

Men når amerikanske fredsbevarende styrker blir drept...

...settes spesialstyrkene inn.

Når man dreper amerikanere, går man over vår grense.

Angrepet tilskrives krigsherren Mohammed Farrah Aidid.

En dag vil det bli et sammenstøt

120 soldater mot en by

Jeg var ganske sikker på at vi skulle dø.

18 timer av ett døgn definerte oss.

Det var forferdende.

Vi forlot en mann der.

Når vi ser tilbake, kan vi se at striden forandret livet vårt.

Man kan bare forestille seg å returnere til en hangar-

der det en gang fantes 120 mann...

...og at over 70 ikke lenger er der.

Jeg vokste opp i en småby. Jeg kjente til omverdenen.

Jeg ville alltid være en del av noe som var større enn meg selv.

Jeg bestemte meg for å verve meg til militæret.

Den 3. oktober har stor betydning for meg.

Den dag i dag tenker jeg alltid på den dagen.

Vi som overlevde, tekster hverandre-

-og sier: "Jeg er glad for at du lever."

Dere hører på den beste stasjonen i byen...

Vi trente ikke. Det var en fridag.

Folk holdt på med sitt.

Jeg er ustoppelig.

Keni og jeg elsket brettspillet Risk på den tiden.

Det var vår greie - verdensherredømme.

Vi var sammen.

Plutselig kommer en fyr ut av flyhangaren og skriker.

-Alle slipper det de holder på med. -Vi skal utføre et raid.

-Vi skulle på oppdrag. -Det er et møte i Mogadishu sentrum.

Vi begynner å forberede oss.

To av Aidids undersåtter kommer til å delta.

Adrenalinnivået stiger.

Vi går inn for å pågripe dem.

Delta Force lander på bygningens tak.

Ranger Regiment heiser seg ned og sikrer området.

Snatch-and-grab.

Snatch-and-grab. Inn og ut.

Vi ses her om en time.

Tilbake og spille Risk igjen.

Vi spilte aldri ferdig spillet.

Spillebrettet sto urørt...

...for ikke alle som spilte den morgenen, kom tilbake.

Jeg elsker å fly i Black Hawk.

De er voldsomme og høylytte - overhodet ikke smidige maskiner.

Det er en armada av amerikansk styrke.

Helikopteret fløy såpass lavt-

-at man tydelig kunne se noen menneskers ansiktsuttrykk.

Vi var veldig upopulære blant somaliere i alminnelighet.

Det var nok få vennlige ansikt som kikket opp.

De visste hva som ville finne sted:

Soldater skulle heise seg ned med tau...

...og kuler ville fly.

Jeg hadde ansvaret for flygingen. Angstnivået var høyere-

-siden det var faktorer vi var ukjente med.

Røyksøyler begynte å stige. Noe var i gjære.

Vi merket at vi nærmet oss målet da vi begynte å sakke ned.

Delta-styrkene hadde heiset seg ned på målbygningens tak.

Deres jobb var å tømme bygningen ovenfra og ned.

Vår jobb var å sikre kvartalet som bygningen lå i.

Nå gjør vi det. Gjør deg klar.

Spark tauet ut av døra og se det styrte i bakken.

Alle tar på seg brillene og hanskene og hopper.

Gå, gå, gå!

Jeg tar tak i tauet, glir ned...

Man vet at det er startskuddet. På bakken begynner oppdraget.

Jeg fikk høre at alle var på bakken.

Vi fløy mot byens nordlige deler.

Folk løp over gatene og flyktet unna.

Den ukjente faktoren er: Finnes det fiendesoldater?

Keni og jeg pleide å gi hverandre et blikk, en spøk eller et slag.

"Hvordan går det, Keni?"

Noe fanget interessen min. En fyr i hvit drakt.

Vi hadde strenge ordrer om å ikke skyte hvis ikke personen bar våpen-

-og man opplevde at han rettet det mot en med onde hensikter.

Jeg så ham gå tilbake.

De transporterte våpen til hverandre under draktene.

Og igjen.

Da avgjorde jeg at han var en trussel.

Jeg har et ansvar som kommandosoldat.

Det er bedre å være føre var.

Jeg bestemte på egen hånd hvorvidt mannen skulle leve eller dø.

Det er en enorm makt å utøve: makten over liv og død.

Beslutningen ble fattet på noen sekunder.

Man lener seg forover og venter...

...og venter...

Han kom aldri ut igjen.

Det var som å bli truffet av et balltre.

Jeg falt baklengs.

Keni!

Den første tanken var: "Har han blitt skadd?"

Jeg ser ham ta magasinet ut av sitt våpen.

Det var som en varm potet.

Jeg skjønte ikke hva som hadde skjedd.

Et av magasinene hadde et hull i seg, og bakstykket var sprengt.

Randy lo av meg. Det må ha sett tåpelig ut.

Men skuddet mot Keni hadde betydning.

Det var ikke bare en gjeng gutter som skjøt på måfå.

Man var en blink.

Deretter tiltok skuddløsningen.

Man begynte å innse at de kom nærmere.

Vi hører Delta-gutta gå gjennom bygningen. Vi hører skudd avfyres.

Det øker gradvis når vi har vært ved målet en stund.

Jo lengre vi blir, desto flere mennesker kommer.

Åpne ild!

Delta hadde pågrepet fiendesoldatene.

Delta er ute!

Oppdraget ble utført på 25-30 minutter, fra vi heiste oss ned-

til de sa: "På tide å stikke."

Snatch-and-grab. Inn og ut.

Vi er ferdige.

I flyet finnes et fenomen vi kaller "get-home-itis".

Man tror at det harde er over. Da skjer ulykker.

Helt plutselig...

...lyser radioene opp.

Vi kaller det for hjelmbrann. Fem radiofrekvenser-

sender beskjeder til meg samtidig.

-Og jeg hører... -Black Hawk nede.

"Black Hawk nede."

Super 6-1...

...ble skutt ned.

Det endret hele oppdraget.

Jeg så det, eller hørte det, og kikket opp.

Vi kikker opp og ser ham. Han er like her.

Det tok en merkelig sving...

...og bare forsvant.

Noen uker tidligere fikk et helikopter problemer-

-og måtte nødlande i byen. Ingen om bord kom levende hjem.

Jeg så helikopteret snurre og forsvinne på horisonten.

Et øyeblikk senere hørte jeg smellet da det styrtet.

Jeg kan si nøyaktig hva vi følte da vi så det.

Det er samme følelse som når man krasjer med en bil.

Vi ser alle mot det og tenker: "Jeg fatter ikke at det skjer."

"Det skjer ikke våre karer, flyvåpenets kaptein Kirk."

Man vet at de er ille ute og at man må hjelpe dem.

Vi hører: "Oppdraget er endret. Sikre helikoptret."

Like før vi begynner å røre på oss... blir vår troppleder skutt.

Noen deler av striden-

så jeg utspille seg i sakte film.

I virkeligheten skjer det bare sånn.

Doug blir truffet i nakken og blør skikkelig.

Serg Watson ser til ham, så kommer han til meg-

og sier: "Du overtar kommandoen."

Det første jeg gjør, er å spørre: "Kommer han til å klare seg?"

Da sier han det igjen: "Du overtar kommandoen, serg Thomas."

Man må ikke være fornøyd med situasjonen man havner i-

men man må eie den.

Hva med dette? Troppleder, sersjant Keni Thomas.

Ingen vil bli forfremmet sånn, men vi har et oppdrag å utføre.

-Nå er det på tide å gjøre jobben. -Vi må til helikopteret først.

Dette er nå et redningsoppdrag, mine herrer. Sett opp farten!

Våre våpenbrødre trenger hjelp, og vi skal gi dem det.

Vi brøt oss ut av mønsteret og fløy inn i vepsebolet.

Kenis menn tok venstre side. Jeg var på høyre side.

Vi må røre på oss. Vi hadde ikke tiden på vår side.

Vi så fiendesoldatene bevege seg mot havaristedet.

Den interne intensiteten var maksimal akkurat da.

Da vi fløy inn, så vi somaliere-

-som var bevæpnet og prøvde å få et taktisk overtak.

De løp alle mot havaristedet.

Vi ville ikke la dem rekke dit først.

Det var et kappløp med byen.

Da vi endelig nådde gatehjørnet... stoppet alt opp.

Vi innså at de ville komme dit før oss.

Jeg så et lysskinn.

Den første eksplosjonen.

Steiner som fløy mot en.

Det var da alt eksploderte.

Volumet på skytingen var ekstrem.

Det virket som om det ble skutt på alle bauger og kanter.

Kulene flyr på kryss og tvers.

Når en kule treffer noe i nærheten av en-

-er det som om noen kommer bakfra med to planker og...pang!

Rett inntil øret på en.

"Oi, det var nære på."

På andre siden av gata ble M60-artilleristen skutt.

Man kan ikke ta pause. Det går ikke. Det bare fortsetter.

Det var stort sett oss mot byen.

Stedene vi ble beskutt fra, bare økte i antall.

Vi var omringet.

Det var en følelse av sårbarhet vi ikke hadde følt før.

Det var en ny følelse for oss.