Dogville

Filmen "Dogville", fortalt i ni kapitler og en prolog.

Prolog, som introduserer oss for byen og dens innbyggere.

Dette er den sørgelige historien om byen Dogville.

Dogville lå i Rocky Mountains i USA.

Her oppe, der veien endte ved inngangen til en forlatt sølvmine.

Dogvilles beboere var gode, ærlige folk, og de var glade i byen sin.

Hovedgaten var for lenge siden blitt døpt til Elm Street, -

- selv om den ikke var skygget av et almetre, -

- men beboerne så ingen grunn til å endre på det.

Husene var ganske falleferdige, faktisk liknet de skur.

Toms hus var det peneste og kunne nesten kalles presentabelt.

Den ettermiddagen spilte radioen stille. På sine gamle dager -

- hadde Thomas Edison senior fått sans for musikk i lettere sjanger.

Mine damer og herrer: De Forente Staters president.

Tom, gjør meg en tjeneste... Radioen?

Fordi du kunne risikere å høre noe nyttig?

Jeg trodde det var grunnen til at vi hadde radio?

Jeg må hvile meg, vet du jo. Bare hån meg.

Toms far hadde vært lege og mottok nå en liten pensjon, -

- så det var ingen katastrofe at Tom drev rundt uten å gjøre noe.

Tom var forfatter. l hvert fall ifølge ham selv.

Inntil videre begrenset hans forfatterskap seg til ordene -

- "stort" og "smått", etterfulgt av et spørsmålstegn, -

- men ikke desto mindre omhyggelig arkivert i skuffen hans.

Adjø, far.

- God kveld, master Tom. - God kveld, "master" Olivia.

- Ikke glem møtet i morgen. - Nei da.

For å trekke ut tiden før han gikk i gang med forfatterskapet, -

- hadde Tom funnet på å holde moralske vekkelsesmøter -

til byens eget beste.

- Hei, unger. - Hei, Tom.

God kveld, Chuck. Kommer du på møtet i morgen?

Jeg klarer meg uten din preken, men du kjenner Vera.

Hun ga meg ikke et øyeblikks fred før jeg sa ja.

Hvem har gitt Moses det benet? Det er fremdeles kjøtt på.

Det var Jason.

Har Jason gitt kjøteren et kjøttben? Når smakte vi sist kjøtt?

Neste gang du kaster vekk mat, tar jeg kniven fra deg.

Moses skal være sulten, slik at han kan holde vakt.

Holde vakt i Dogville? Hva er det å stjele her?

Det er dårlige tider. Snart kommer det noen som har mindre enn oss.

Nei, Tom hadde det travelt selv om han ikke skrev noe.

Hvis noen skulle spørre hvilket yrke han hadde, -

- ville Tom bare svare: "gruvearbeid. "

Tom sprengte ikke gjennom stein, men inn til noe enda hardere:

Nemlig den menneskelige sjel. Helt inn til dit det funklet.

- Hei, Martha. - God dag, Tom.

Er benkene klare?

Ja, de er klare. Men, Tom, hvis du skal bruke orgelet, -

må jeg først be om tillatelse.

Vi skal ikke bruke orgelet. Man kan være åndelig uten å synge salmer.

Klokken er nesten sju. Glem ikke klokken din.

Jeg tror ikke jorden har godt av all den rakingen, Ma Ginger.

Jorden ga liv til oss alle.

Du skal ikke være frekk mot meg. Jeg raker så mye det passer meg.

Ja, og ødelegger alt. Jeg er enig med Tom.

- Paiene mine er gode, ikke sant? - De er gode. Det innrømmer jeg.

- Hvem har rett? Du eller jeg? - Jeg tror ikke det er så enkelt.

- Der fikk du den, Ginger! - Du kan ikke la være, Gloria?

- Hei, Ben! Jeg åpner! - Takk skal du ha, Tom!

Går alt til helvete i transportbransjen også?

Du skal ikke gjøre narr av transportbransjen.

Klokken var akkurat sju da Martha ringte med klokken, -

- og Tom skulle spille dam med sin barndomsvenn, Bill Henson.

Bill var dum og visste det. Alt for dum til å bli ingeniør, mente han.

Etter å ha lyttet til rambukken, -

- som ifølge Bill la fundament til nytt fengsel, -

- gikk Tom bort til familien Henson -

- for å tildele Bill enda et ydmykende nederlag.

Noen mente at muligheten for å møte Bills storesøster Liz -

- trakk mer enn dambrettet, og kanskje hadde de rett.

Det var et faktum at hos familien Henson lå en annen horisont.

En horisont like forlokkende som den bak fjellene.

En horisont avgrenset av Liz Hensons yppige former.

Et søtt og smertelig, lokkende dyp.

- Hei, Liz. - Skal du komme hit hver dag?

Bare det kom en interessant person til en forandring.

Jeg er så ensom i denne byen.

Jeg reiser så snart jeg hører noe fra min forlovede.

Da må du glo på ei annen jente.

- Er Bill hjemme? - Er han ikke alltid det?

Han leser og jeg arbeider. Selv om jeg er den klokeste.

- God kveld, mrs Henson. - God kveld, Tom.

Damtid, kjære Bill!

Hva var det?

Hørte du ikke klokken?

Bill prøvde som vanlig å unngå spillet.

Han hadde ikke helt forstått dette med møtene, påsto han.

- Bør du ikke la dem være? - Nei.

Har de det ikke bra nok som de har det?

Har de det bra?! Det er mye dette landet har glemt.

Jeg rusker opp i folk med illustrasjonene mine.

- Hva vil du illustrere med? - Jeg vet ikke.

Hvis folk her ikke kan ta imot, må vi tilby dem noe.

Noe håndgripelig, som f.eks. en gave.

Hvorfor skulle noen gi oss en gave?

Det vet jeg ikke. Jeg må tenke litt på det.

Vent...

Det mangler en brikke... Vi kan ikke spille.

Hjernen min er skarp i kveld.

God natt, Bill.

Kapittel en, der Tom hører skudd og møter Grace.

Selv om Tom hadde prøvd å trekke spillet ut, -

hadde han vunnet veldig raskt.

Det regnet og stormet da Tom gikk hjem gjennom Elm Street.

Hvis Tom skulle bevise at byens borgere ikke kunne ta imot, -

- måtte han finne en illustrasjon. En gave.

Bill hadde rett i at det ikke hadde regnet med gaver til byen.

Han var ikke i tvil. Det var skudd.

Rambukken i sumplandet låt slett ikke slik.

Skuddene kom fra Canyon Road i retning Georgetown.

Han lyttet lenge etter flere skudd, men det kom ikke flere.

Tom satte seg skuffet på "den gamle damens benk" for å tenke.

For i et øyeblikk å fastholde fornemmelsen av fare.

Men litt etter fløt tankene hans atter igjen fritt i stormen.

De forvandlet seg til skrifter, romaner og store forsamlinger, -

- som lyttet til Tom når han hadde gitt ut nok et bind -

- som refset og lutret folks sjeler.

Han så store menn og forfattere falle hverandre om halsen -

- fordi hans ord hadde gitt livene deres en ny dimensjon.

Det hadde ikke vært lett.

Men ved hans dyktige arbeid med fortellingen kom budskapet fram.

Og spurt om sin teknikk, ville han bare si ett enkelt ord:

"Illustrasjon. "

Tom kunne ha ligget enda lenger på benken, -

- men nok en usedvanlig lyd vekket ham opp.

Det var Moses som gjødde.

Det var ikke usedvanlig i seg selv, men måten den gjødde på var ny.

Gjøingen var ikke høy, men snarere en snerring, -

- som om faren var nær og ikke bare en vaskebjørn eller rev.

Som om hunden stod ansikt til ansikt med en anseelig styrke.

Hallo, der!

Jeg ville ikke gå dit opp hvis jeg var deg!

Jeg kjenner fjellet, og jeg ville neppe sluppet levende fra det.

Det er langt ned.

- Fins det en annen vei? - Ja.

Hvor?

Tilbake mot veien ned til Georgetown.

Hvorfor vil du på fjellet? Har det noe med skuddene å gjøre?

Hjelp meg!

Her! Gjem deg inne i gruven.

- Hvor fører denne veien? - Ingen steder. Veien ender her.

Hvis du vil videre, må du tilbake via Georgetown. Dette er Dogville.

Dogville? Ja, det er klart. For et tåpelig navn.

- Vi leter etter noen. - Gjør dere? Hvem?

Sjefen vil snakke med deg.

- Unge mann... - Ja, sir...?

Jeg leter etter en ung dame. Hun kan ha forvillet seg opp hit.

Det må ikke skje henne noe. Hun betyr veldig mye for meg.

Ingen har kommet gjennom Dogville. Moses ville ha gjødd.

Den er veldig mistenksom overfor fremmede.

Ja, det er veldig smart av Moses. Ta kortet mitt.

Hvis du skulle se en fremmed, så vennligst ring.

Jeg kan betale deg en betydelig finnerlønn.

Ja vel. Takk, sir.

Var det du som skjøt?

Nå er de borte.

Kommer du ut nå?

Vil du ha en kopp kaffe før du skal på fjellklatring?

Det ville vært deilig.

Den vakre rømlingen het Grace.

Hun hadde ikke valgt Dogville fra et kart eller bare oppsøkt byen.

Allikevel følte Tom at hun hørte til der.

Skal jeg ta kjøttbenet?

Hun kunne ha skjult sin sårbarhet, -

- men hun hadde overgitt seg helt til ham.

Som... Ja! En gave!

"Gavmildt. Veldig gavmildt, " tenkte Tom.

Skal du ikke spise?

- Du må være sulten... - Det kan jeg ikke!

Jeg fortjener ikke det brødet. Jeg stjal kjøttbenet!

Jeg har aldri stjålet før. Så nå må jeg straffe meg selv.

Jeg er opplært til arroganse, så nå må jeg oppdra meg selv.

Det er mulig det er det beste for din oppdragelse, -

men her i byen, i disse tider, -

- er det veldig uhøflig ikke å spise det som blir servert.

Unnskyld.

Hvem var mennene i bilen? Hvorfor ville de drepe deg?

Mannen som satt bak i bilen er sjefen. Jeg så ansiktet hans.

Han ga meg telefonnummeret sitt. Jeg skulle ringe hvis jeg så deg.

Han tilbød deg sikkert en stor dusør hvis du angav meg?

Ja.

- Hvor er familien din? - Jeg har ingen.

Jeg hadde bare faren min, -

men gangsterne tok ham fra meg.

Hva om jeg sa at du kunne bli her?

Her? Selv om du mente det ville det vært umulig.

Dette er en liten by. Jeg må skjule meg. Folk stiller spørsmål.

Kanskje det ikke gjør noe om de også vil hjelpe deg.

Er alle her i byen som deg?

De er gode og ærlige mennesker. De har alle opplevd nød.

Det er mulig de sier nei, men det er bryderiet verdt å spørre dem.

Men jeg har ikke noe å tilby dem til gjengjeld.

Jo, jeg tror at du har mye å tilby Dogville.

Å kalle stemningen under Toms foredrag for begeistret -

- ville vært en overdrivelse, men de hadde møtt opp.

Tom hadde fryktløst kastet seg ut i å illustrere -

- menneskets problemer med å ta imot.

Emnet var opplagt, men dårlig gjennomtenkt av ham.

Tom skjulte sin manglende forberedelse -