Human Planet

Bare én skapning har skapt seg

et liv i alle jordas habitater.

Den skapningen er mennesket.

Over hele verden klarer vi

å overleve på de villeste stedene.

Langt fra storbyens lys.

Ansikt til ansikt med naturen.

Dette er menneskets planet.

Ørkener er de varmeste

og tørreste stedene på jorda.

De dekker en tredel av landjorda.

I noen av dem regner det aldri.

Vi kan overleve i to måneder

uten mat,-

men bare noen få dager uten vann.

I mors liv tilbringer vi ni måneder

omgitt av væske.

Men så fordrives vi fra

vår behagelige vannverden.

For hvert barn

som fødes i ørkenen,-

er det starten på

en livslang jakt på vann.

Likevel lever 300 millioner

mennesker i denne brutale verdenen.

Dette er

deres makeløse fortellinger.

Sahara er jordas største ørken.

Den er like stor som hele USA,-

og fra dens ufruktbare indre

oppstår jordas verste sandstormer.

Rasende vind pisker opp milliarder

av sandkorn til kompakte murer.

De kan nå 5000 m opp i lufta,-

ti ganger høyere enn

Empire State Building.

De dekker områder på størrelse

med Storbritannia.

I Mali kjemper 16 år gamle Mamadou

seg gjennom en slik storm.

Han er gjeter og har lett

etter vann til kyrne i tre dager.

Kyrne er livet mitt.

Uten dem går familien min under.

Hvis jeg ikke finner vann,

dør kyrne.

Et stort ansvar hviler på

hans unge skuldre.

Alene må han tåle ørkenens raseri

i påvente av en større utfordring.

Han konkurrerer mot jordas største

landdyr. Afrikanske elefanter.

Flokken har også

desperat behov for vann-

fordi det er tørketid i Mali.

Det er 40 grader, og de fleste

vannhullene har tørket ut.

Innen 80 km er det nå bare

én vannkilde:

Banzenasjøen.

Hit er både Mamadou

og elefantene på vei.

Jeg må rekke fram til sjøen

før elefantene.

Hvis de når dit først,

drikker de alt vannet.

I denne farten

når Mamadou sjøen neste morgen,-

men bare 50 km bak ham kommer

ørkenens største nomader.

Flokkens matriarker følger

et indre mentalt kart-

over alle vannhull på et område

på titusenvis av kvadratkilometer.

De spiser fra akasietrær

for å samle krefter,-

men de må gå både dag og natt.

Mamadou har ikke annet valg

enn å slå leir.

Å møte elefanter i mørket

kan være livsfare.

Mamadous frokost består av

kyrnes siste dråper melk.

Takket være den

blir han ikke dehydrert.

Så må han komme seg avgårde.

Elefantflokken har tatt innpå

i løpet av natta.

Endelig ser Mamadou målet.

Gleden blir kortlevd.

Elefantflokken er ved sjøen-

og blokkerer adgangen til vannet.

Mamadou vet at elefantene kan

angripe, så han holder avstand.

En spent våpenhvile råder

mens han legger en plan.

Plutselig gjør

en elefant utfall mot kyrne.

Mamadou slår tilbake, men med

pinner som våpen er det rått parti.

Med sitt mot har Mamadou klart

å flytte over 50 elefanter.

Heldigvis er

slike konflikter sjeldne.

Tørsten gjør elefantene sinte.

Det samme gjelder jo oss.

Til slutt når Mamadou og kveget

det livsviktige vannet.

Elefantene flytter til

en annen del av sjøen.

Der kan også de slukke tørsten.

Og til og med leke.

Det tar to måneder før regnet

igjen fyller vannhullene,-

så Mamadous bekymringer

er ikke over.

I en annen del av ørkenen fører

vannmangel til uante muligheter.

Hundrevis av kilometer unna,

langs Bandiagaraplatået,-

har 40 graders hete tørrlagt

elvene i Dogonriket.

Alt som er igjen, er pytter

breddfulle av innestengt fisk.

Det er en gyllen anledning til

å ha en ørkenfiskfestival.

Tusenvis av deltakere kommer

til Antogosjøen.

Dialo er en av dem.

Han har kommet hit i 30 år.

For ham er fisket en æressak.

Alle her håper å fange fisk,

så konkurransen er hard.

Jeg håper også på det,

men ingenting er sikkert.

Lykkes jeg, betyr det mye for meg.

Resten av året

er det forbudt å fiske her.

Slik beskyttes

en viktig matreserve-

godt inn i tørketiden.

I dag får man sjansen til å fange

et symbolsk siste måltid.

Breddene fylles fort med folk.

Atmosfæren er spent.

Dialo har funnet et fint sted.

Nå kan han bare vente.

Fisket har sine uskrevne regler.

Seremonimesteren ber en bønn

mot onde ånder.

Teinen antas å beskytte ordene

når han snakker.

Dialo har ventet på dette i ett år.

Det blir fort kaos.

Alle prøver febrilsk

å få tak i fisk.

Dialo har fanget én, men her

er det ikke tid til å være høflig.

Her står jeg.

Etter et kvarter er sjøen tom

for fisk, og kaoset avtar.

Dialo har lyktes, men er utmattet.

Hjemme blir fangsten

et siste festmåltid for familien-

slik at de overlever

tørketidens siste dager.

Å fange fisk gir en lykkefølelse-

for en selv og familien.

I Sahara må man kunne

orientere seg for å finne vann.

Disse toubu-kvinnene krysser

Saharas enorme sandhav-

på vei mot

en kvadratmeterstor kilde.

Livet avhenger av at de finner den.

De rir gjennom Ténéré -

et goldt ingenmannsland.

Her er ørkenen formløs,

glovarm og forrædersk.

Foni kan finne vann

uten kart og kompass.

Jeg har reist hit siden jeg var

barn. Ingenting er mer krevende.

Hun har med seg

sin ti år gamle datter Shede.

Kilden ligger tre dagsmarsjer unna.

Ferden er

deres livs største prøvelse.

To personer døde

fordi de ikke fant kilden.

Vi ber Gud beskytte oss.

Den farlige reisen tas

for å skaffe mat.

De må reise 240 km

bare for å nå markedet.

Der kan de bytte kameler mot

forsyninger for et halvt år.

Karavanen utgjøres av

kvinner og barn-

fordi kvinnene