Penny Dreadful

-Dette har hendt: -Hennes gaver gjør henne attråverdig.

Vanessa... Hjelp meg...

-Hva skjedde med Mina? -Hun har blitt skapningens slave.

-Hun svever mellom våre verdener. -De er overalt.

-Hva har Deres rolle i dette? -Det er min sak.

-Jeg mistet en sønn i Afrika. -Jeg kan bli en god oppdager, far.

Peter er glad i deg, far.

Amaunet, vesla? Nei, mye eldre enn som så...

Amaunet var maken til Amun-Ra, den første slangefyrsten.

Han næret seg på andres sjeler.

Jeg ville ikke fortalt miss Ives at djevelen jakter på henne.

-Hva har skjedd? -Det var et knep.

-Mina førte meg til ham. -Hun kan være din fiende.

Hvor er Vanessa?

-Hvorfor vil du ha henne? -Hvorfor vil alle det?

-Hvis jeg ikke hadde gjort det... -Vi får leve med skylden, du og jeg.

Kjære Mina, min elskede venn.

Jeg begynte å skrive til deg etter min sykdom.

I begynnelsen skrev jeg ett brev i måneden,-

så hver uke og nå hver dag.

Snart kommer jeg vel til å oppgi alt annet og kun skrive,-

-slik at slutten på et brev blir starten på neste, i et uendelig bånd.

Jeg håper at du en dag kan svare meg, og at alt blir som før.

Men jeg vet at det aldri kan bli slik.

Jeg husker ingen skyer da vi var små. Var det noen, kjære Mina?

Kanskje like bortenfor horisonten. Var alt bare hav og sandslott?

En naiv tanke, jo da, men er ikke minner alltid det?

-Vi hopper uti. Og svømmer langt ut. -Det får vi ikke.

-Du er redd. -Nei.

-Bli med meg uti, da. -Hvor langt tror du vi kan svømme?

-Så langt vi vil. Hvor som helst. -Hva gjør vi der?

Alt. Vi burde hoppe uti. Og svømme så langt ut vi kan.

-Det burde vi ikke. -Skal du alltid være redd, min Mina?

Fantes det to familier som sto hverandre nærmere enn våre?

Ikke en eneste dag var porten mellom våre hjem stengt.

Frem til den dagen den ble stengt for alltid.

-God morgen, mrs Murray. -Han kommer snart. De er i hagestuen.

God morgen, mr Andrews.

God morgen!

God morgen, Peter.

-Holder du fremdeles på med apen? -Den ser bare død ut.

-Det er en hann. Gi ham et navn. -Han er en dum, død ape.

De må få navn. Ellers blir de aldri levende.

Det er som en heksebesvergelse.

Dette er Ariel, fra Shakespeare.

Du jobber bare med ting som spiser andre ting. Du er blodtørstig.

Jeg er blodtørstig. Hun er bare makaber.

Mr Andrews har veldig praktfulle barter.

-Jeg vet det. Han er nydelig. -Og så høy.

Jeg skal gifte meg med en høy mann. En pusling ville bli pinlig på ball.

-Hvordan skal han være? -Minst 1,80 m høy.

Han vokser barten hver dag og har små føtter til dans.

-Hva med deg? -Ingen av fars advokater iallfall.

Men du skal jo gifte deg med Peter. Det sier alle.

-Jeg kommer ikke til å være her. -Hvor skal du, da?

-Til Afrika, med far. -Vil du virkelig bli oppdager?

Jeg kan jo ikke stoppe ut aper hele livet.

-Far! -Peter...

Og der er pikene mine!

Du er så tynn. Jeg kjenner ribbenene dine.

-Du har ikke hatt hatten på deg. -Den var det første som forsvant.

-Hva var det andre? -Kiloene.

Hei, Gladys.

Ikke noe sånt, skatt.

-Hva har du med deg? -Vi får vel se hva vi har her...

-Hva er det? -En serval, fra Tanganyikasjøen.

-Så vakker! -Og nå...

Jeg er sulten som en krokodille. Har dere forberedt en fest?

Jeg husker festene når din far kom hjem. De var ekte helligdager.

Min mor og far var alltid velkommen ved deres bord.

Din far kom hjem med uvanlige gaver og solbrun hud.

Vil noen høre om da jeg traff kannibalene? Ja...

Mest spennende var historiene om hans eventyr. Sikkert sensurerte.

...plutselig hørtes det et rop...

Peters øyne lyste opp. Hvilken fremtid han skulle ha med sin far!

Før vi visste ordet av det, satt vi fast, og der var de.

De viftet med spydene og ropte: "Nyame, nyame..."

"Nyame" betyr kjøtt.

-Hvem sitt? -Vårt.

Skal vi begynne?

Men vi var likevel ikke helt like, kjære Mina.

Min katolske kirkes mysterier var fremmed for deres familie.

Hadde jeg vært eldre, ville jeg ha sett mer.

Under latteren og den flytende samtalen.

Det var ikke akkurat spenninger, ikke mellom to så nærstående familier.

Nei. Det var mer som en skjelving.

Som ord som ropes ned i et bunnløs hull,-

-som kommer tilbake fordreide og mer komplekse. Voksenlivet, kanskje.

Og den fryktelige kvelden, da det skjedde...

Skjedde det noe spesielt viktig under middagen? Nei. Ikke det jeg husker.

Jeg trodde at det var du og Peter som skulle lure meg.

Mer enn sjokket, det syndige og forbudte, var det...

At jeg nøt det.

Noe hvisket, og jeg lyttet.

Den har kanskje alltid vært der, denne demonen inne i meg.

Eller bak min rygg, ventende på at jeg skulle snu meg.

Jeg fortalte aldri hva jeg hadde sett. Din far og min mor.

Hvordan kunne jeg? Du behøvde ikke å vokse opp så fort.

Du hadde ikke holdt ut, overbeviste jeg meg selv om.

Kanskje jeg bare ville holde det for meg selv, en hemmelig synd.

Men jeg forandret meg. Det begynte den natten i labyrinten.

Det hadde kanskje alltid vært der.

Små slemme handlinger, harmløse naturligvis.

Som alle piker gjør. Jeg overbeviste meg selv om at det bare var ugagn.

Men jeg visste at det var mer enn det. Naturligvis gjorde jeg det.

Da vi vokste opp, og du ble vakrere, traff du så klart noen først,-

og han hadde praktfulle barter.

Hvilken kjekk, ung offiser han var. Dere var et vakkert par.

Jeg fant dere.

Takk.

Det var tiden med Peters utilstrekkelige skjegg.

Jeg så din og kaptein Bransons kurtise-

-med alle dens offensiver og retretter.

Jeg så alltid på meg selv som den sterke, men du var så modig.

Hvordan kunne han unngå å bli erobret?

Din fremtid ble formet der ved bordet. Han snakket om India,-

-og plutselig så jeg deg dra. Når skulle vi ses igjen?

Er ikke India veldig langt unna?

Hva skulle jeg gjøre? Gifte meg med Peter?

Gud, så misunnelig jeg var.

Kanskje jeg til og med hatet deg.

Hvordan var det mulig at du, så ydmyk og tjenestevillig,-

-skulle få oppleve det største eventyret før meg?

Du skulle få kjærlighet og en manns berøring, mens jeg,-

-den modige, ikke visste noe om livet.

Mina, min kjære...

Han er en fin mann, som sikkert blir en god ektemann.

Jeg vil ikke tenke på India, med heten og alle svartingene.

-Hvordan blir Afrika, da? -Herregud, snakk ikke om det.

Hver gang jeg snakker med far om det, unnviker han temaet.

-Kanskje du ikke skal spørre mer. -Det er alt jeg drømmer om.

Far og jeg ute på eventyr, utforske ukjent mark...

-Kanskje... -Hva for noe?

Da hadde jeg kanskje ikke vært en skuffelse for ham.

Jeg var aldri den sønnen han ville ha. Alltid syk, ikke god i idrett...

En skuffelse.

-Han trengte noen som var mer som... -Meg?

Du blir helt alene når jeg drar, med Mina i India og meg med far.

Det blir trist for deg.

Men jeg antar at...

Presten kommer ved sju, og mor vil at vi skal være der...

Du vet hvordan hun er med punktlighet.

Om jeg kunne reist tilbake i tid, skulle jeg ha sagt: "Dra ikke."

"Du overlever aldri. Du er for svak. Jeg elsker deg for din svakhet."

I det øyeblikket, Mina, så jeg fremtiden klart som glass.

Jeg prøvde å be, men Gud svarte ikke.

Men en annen gjorde det.

Du hadde aldri vært så lykkelig.

Neste morgen skulle du gifte deg.

En siste natt som miss Mina Murray, før du ble mrs Charles Branson.

Du lot ikke til å bry deg om å miste ditt jeg.

Kanskje jeg brydde meg om det for deg.

Du fant meg. Siste natt i frihet.

Vil du se noe interessant?

Nei...

-Min Mina? -Din Mina.

Men hun arbeidet bare med fredelige dyr.

Dette er hennes ekorn.

-Hvilke er dine? -Ikke de føyelige.

Det forbauser meg ikke.

Ting må få navn. Ellers blir de aldri levende.

Det er som en heksebesvergelse.

Han heter Ariel.

Det vanskeligste er øynene.

De er av glass, selvsagt. Døde og matte.

Det går ikke an for min rovfugl, så jeg satte speil bak glassøynene-

-for å få dem til å glitre. Ser du?

-De er nesten levende. -Det er de.

Jeg ville satt speil bak hele verden hvis jeg kunne.

Vanessa! Kom tilbake!

-Du får ikke! -Hvordan kan jeg la være?

Eier du ikke skam i livet? Gå opp umiddelbart.

Hvordan våger du å snakke om skam? Gå opp selv og gjør bot overfor far.

Jeg må få treffe henne.

-Og gjøre hva da? -Ordne opp i dette.

Jeg trodde alltid at mine lange reiser skulle ta knekken min familie.

Min tankeløshet.

Jeg hadde aldri trodd at det skulle bli en grusom liten pike.

Da sykdommen kom, var den altomfattende.

Jeg var nesten helt bevisstløs. Legene kunne ikke forklare det.

Det var nemlig uforklarlig.

Takk. Jeg har henne.