Apex: The Story of the Hypercar

Første gangen et barn løper...

Første gangen du løp, kjente du vinden over håret og ørene,-

og du tenkte: "For et rush."

Det handler ikke om å kjøre fort, men om å være rask.

Det handler om å løfte den menneskelige opplevelsen-

til noe helt nytt.

Man kjenner ikke bilen. Veldig diskré og forsiktig-

gir den deg kontrollen.

Den største endringen i hyperbil-epoken,-

er muligheten for å nå 1000 hk.

Jeg sier ikke nei til en åpen rullebane med en bil med 1000 hk.

Han ber meg trykke inn bremsen og slippe rattet i en helt fremmed bil,-

mens jeg kjører i 290 km/t.

Om fyren hvis navn står på bilen ber meg om noe, så gjør jeg det.

Å fange det entusiaster ønsker, det en ingeniør og kunstner ønsker,-

står i sentrum for alt.

Det gjør det så fantastisk. Det er mer enn kunst, mer enn ingeniørarbeid.

Mer enn sport. Mer enn billøp. Det er alle de tingene sammen.

Så lenge én produsent lager en bil som er bedre enn alle andre,-

-vil et barn se på den og si: "Noe bedre er mulig."

Greia med kjøring-

er at man kan ta rattet,-

-og med rattet kan man prøve å kommunisere med veien-

og føle en rekke følelser-

som tilfredsstiller alle sanser.

Ting som blir legemliggjort-

-og vekker positive følelser og som du har jobbet tett med,-

-de kommer til live. Når du er i bilen,-

-og den er godt laget, føles den som en forlengelse av deg selv.

Hva er en hyperbil?

Det oppstår fort krangler når man prøver å definere hva en hyperbil er.

En bil hvis eneste formål er å imponere på alle vis.

Den raskeste, den kraftigste, den sjeldneste, den mest usedvanlige,-

-den mest gjennomtenkte, den mest nyskapende.

Og den definisjonen forteller bare litt.

Hyperbilen, som superbilen før den,-

-er uttrykket, i bilform, på morgendagen i dag.

Disse bilenes kraft og energieffektivitet var science fiction for ti år siden.

Bilen er det beste eksempelet på hva de kan gjøre med teknologi.

Det er som å skape Iron Mans drakt som en bil.

En bil hvis pris bare blekner mot-

-lengselen den vekker blant de som har råd til den.

Det er store prosjekter. Det er snakk om flere milliarder dollar.

De er veldig kostbare å produsere.

De er i en prisklasse over alt annet.

Det er den typen overmot som vi tyr til som mennesker-

når vi vil ta noe til et nytt nivå.

Hyperbilen er det ultimate uttrykk for intellekt og ego.

Det er legemliggjøringen av vårt menneskelige instinkt-

-å være overmenneskelige, å ha den Iron Man-drakten.

En filosof vil si at det er å gjenskape Gud på jorden.

Men det er også stor konkurranse mellom de store produsentene.

Det er ingen tvil om at en del av det bare er rent ego.

Så Ferrari vifter med sine ting og McLaren sier:

"Min er større enn din," og Porsche sier: "Vi har to!"

Noen av de største i bilverdenen-

-har satset enorme budsjetter og ryktene sine på å bygge hyperbiler.

Porsche 918.

Ferrari LaFerrari.

McLaren P1.

Merkene er låst i en kamp for å definere hva en hyperbil er, og risikoen er ekte.

Hyperbiler blir det ikke solgt titusenvis av eller tusenvis av,-

men hundrevis eller færre.

Det er et marked eller en forretningsmodell-

-for små, svært tekniske superbiler,-

-som ikke må vokse til over 50 biler i året.

Man må ikke være GM for å lykkes. Ikke engang Porsche eller Ferrari.

Det er utrolig å se på de store standene.

De har brukt en formue på dem og om to uker blir de revet igjen.

Det er bare sjokkerende på en måte.

Christian von Koenigseggs firma er ikke et globalt multinasjonalt selskap.

Men kjøretøyene med hans navn er kjent for å definere hva en hyperbil er.

Christian Koenigsegg er en av de fineste personene jeg har møtt.

En intuitiv ingeniør. En person hvis intuisjon er utrolig.

Og på sin egen, stille måte endrer han bilindustrien.

ÄNGELHOLM I SVERIGE

Ängelholm i Sverige er som de fleste nordeuropeiske byer ved havet.

Den er stille og kald.

Men for sportsbilfans er Ängelholm synonymt med Koenigsegg Automotive,-

-et selskap grunnlagt av en mann hvis ønske om å bygge verdens beste biler-

begynte i barndommen.

Så lenge jeg kan huske har jeg vært fascinert av biler.

Da jeg var fem år gammel, dro jeg på kino med faren min-

-og så en norsk stop-motion-film, som var fantastisk laget.

Den handler om en sykkelreparatør som bygget sin egen bil-

på et fjell for å konkurrere i et billøp-

-mot etablerte lag, biler og førere, og vinner selvsagt.

Dette er et eventyr, men er fantastisk laget-

-og blir fortsatt vist på kino i Norge. Hver julaften vises den på TV i Norge.

Den er et nasjonalt ikon der.

Jeg ble virkelig fengslet av filmen, og syntes at det så gøy ut-

-å skape og bygge din egen bil og tevle med den mot store selskaper.

Jeg husker det veldig tydelig,-

-at jeg ville gjøre det den sykkelreparatøren gjorde.

Han bygget sin egen bil og gjorde noe fantastisk med den.

Det er en drøm som deles av mange som vokste opp med å dyrke bilen.

Men forskjellen: Christian har gjort nettopp det.

Dette er et bilde av den første prototypen.

Dette var før...denne bilen. Det var i 1996.

Det er Christian og kollegene hans som jobber med bilen.

Dette var i Olofström, der Christian grunnla selskapet.

Han var der i to år mens han jobbet med den første prototypen.

Jeg bodde med Christian i Olofström i den perioden.

Her er et bilde av oss da.

Jeg tror det var 12. august 1994. Jeg sa: "Nå skal jeg bygge bilen."

Jeg gjorde alt. Jeg planla, tegnet,-

-skapte en forretningsidé, en utviklingsplan.

Så begynte jeg å finne folk rundt meg som kunne hjelpe til.

Jeg fant en chassis-ingeniør og en designer-

-som kunne hjelpe meg å lage en modell av skissene mine.

Men det tok to år fra jeg bestemte meg for å gjøre det-

til jeg hadde en fungerende bilprototyp.

Med hver iterasjon fortsetter Christian von Koenigsegg og teamet hans-

å presse grensene for hyperbilen.

Men det er hans siste skapelse som han håper at virkelig vil sette spor.

Det er Koenigsegg One:1.

Navnet refererer til det perfekte forholdet mellom kraft og vekt.

Hestekrefter til kilo.

For hvert kilo bilen veier, produserer motoren én hestekraft.

Dette er første prototyp av One:1-

-som vi skal vise på Geneva Motor Show. Så dette er testbilen vår.

Som alle andre showbiler fra Koenigsegg,-

-begynner den som showbil, og så blir den vår testbil og demobil.

Det blir den første masseproduserte sportsbilen med en megawatt kraft.

Det er 1341 hestekrefter-

i en bil som veier 1341 kilo.

Vanligvis bruker vi mye energi og tid på å gjøre bilene elegante.

Da dette blir en gatebil,-

-som også er fokusert på kjøring på racerbane,-

-tenkte vi mer på aerodynamikk enn eleganse.

Så det vil se ut som en racerbil på veien, men passe inn på racerbanen.

Det er kanskje åpenbart, men hele bilen er laget av karbonfiber.

Det helsveisede karosseriet, chassiset, alle detaljer for aerodynamikk,-

alt er karbonfiber, selv hjulene.

Som før, som med Agera R og våre mer normale biler,-

-har vi gatebilene med mest karbonfiber i verden.

Og det gjør den lettere, sterkere og stivere enn alle andre biler.

Karbonfiber er interessant, for på mange måter-

-revolusjonerer det industrien vår og vil fortsette å gjøre det.

Men det er ikke løsningen på alle problemer. Iblant er det en følelse av-

-at man kan løse alt med karbonfiber. Det kan man ikke.

Det er bra fordi det kan formes, er så lett og sterkt-

når det beveges i rett retning.

Men man må huske at det ikke er det når det ikke beveges i rett retning.

Når det blir brukt til å bygge bilens karosseri, er det genialt.

Nesten alle delene i en Koenigsegg er laget av karbonfiber.

Vi bruker bare den mest ekstreme typen karbonfiber, som kalles pre-preg.

Det er det samme som blir brukt i Formel 1-biler,-

jagerfly og romskip.

Eksotiske materialer som karbonfiber ble en gang brukt-

kun innen romfart og motorsport.

Men på 1980-tallet oppstod en ny æra og den skulle endre alt.

Tidligere var superbilen det aller beste. Alt annet var en sportsbil.

Superbiler var sportsbiler-

-som inneholdt racing-teknologi som var lovlig på offentlig vei.

F40 var lovlig på offentlig vei.

F40 var en bil som ble laget-

-der Ferrari brukte alle sine race- ressurser og tenkte på aerodynamikk.

De testet den i vindtunnel og sørget for at den hadde nok bakketrykk-

-til å være stabil på veien i 320 km/t.

F40 var en banebrytende bil, selv om den ble bygget basert på 288 GTO,-

som var min favoritt-superbil da.

F40 tok den plattformen og jobbet videre med teknologien-

-og tok sine racer- og gatebiler til et helt nytt nivå.

De ti årene før F40 kom ut-

-var en svært fruktbar tid for racerbil-teknologi.

Man hadde enorme fremskritt innen aerodynamikk.

Materialer hadde kommet langt.

Man hadde komposittmaterialer, karbonfiber,-

kevlar, lettvektsmaterialer.

Tidlig på 90-tallet brakte Ferrari F40 Formel 1-teknologi til gaten.

Ti år senere skulle de neste hyperbilene fokusere på kraft og fart i rett linje.

Da kom Bugatti Veyron,-

-den første masseproduserte bilen som kjørte i over 400 km/t.

MOLSHEIM I FRANKRIKE

Jeg tror vi skapte hyperbilene.

Vi var de første som bygget en bil med en toppfart på over 400,-

og de første med en bil-

med over 1000 hk.

Og vi var de første i en prisklasse over en million euro.

Veyron er bruken av teknologi mot psykologi.

Dette er ikke din første bil, ikke din andre bil, ikke din tiende.

Det er nok din 100. bil, og å bruke flere millioner dollar betyr ingenting for deg.

Dette var en stor endring i måten folk-

så på å investere i en bil.

Folk var vant til å bruke millioner på yachter og fly.

Man må være rik for å ha denne bilen.

Du må spørre en venn: "Hvor rik er du?"

Det tok litt tid, men folk forstod at bilen-

-er verdt, og rettferdiggjør, prisen på over en million.

Det er helt unødvendig, men-

-vår bil er ikke laget for transport fra A to B.

Vår bil er en A til A-bil.

Det er som når man kjøper vakre klær. Man vil ha det beste.

Veyron gir kunden muligheten til å kjøre i en fartskategori-

-som han ikke har vært i med superbiler før.

Det var selvsagt negativt for de andre produsentene.

Andre deltakere på arenaen-

-er svært takknemlige for at vi åpnet dette feltet,-

-dette feltet med biler med en prislapp på over en million.