Ferrari: Race to Immortality

Racerkjørere er særdeles lykkelige mennesker.

De setter langt større pris på livet enn gjennomsnittsmannen.

Racerkjøreren blir vanligvis drept på en søndag. Er han en nær venn av deg,

tenker du at dette er saktens en tåpelig sport, og vurderer oppriktig å gi deg.

Så kommer mandagen, og kanskje var han bare uheldig,

kanskje skal jeg ikke gi meg før til neste år.

Og på tirsdag begynner du å tenke på løpet som skal finne sted neste søndag.

Kanskje skulle jeg blitt med? Og onsdagen drar du på løpet.

Enzo Ferrari sa til kjørerne: "Enten du vinner eller dør, så blir du udødelig."

Han hadde selvsagt rett. Hver gang jeg er med på et Grand Prix-løp,

er det dette som ligger i bunn og gjør motorsporten til det den er.

Den ville vært langt fattigere uten folk som Mike Hawthorn og Peter Collins.

Ferrari-navnet er svært viktig for Formel 1 i dag,

som et symbol på historien bak sporten som en gang var den farligste på jorden,

og stadig trekker veksler på sitt omdømme av fare og glamour.

Vi formoder at disse karene er våghalser siden Collins and Hawthorn var det.

Når jeg tenker tilbake på det nå, står datidens racerkjørere for meg

som en fullstendig annen rase.

Å styre det kraftige beistet under bakdekselet,

og balansere den bilen, nærmest på line,

og å finne den beste linjen gjennom svingen, det var en ekstatisk følelse.

Det var en tid preget av voldsom glamour og voldsom fare.

Mennene kjørte sine røde biler uten å vite om de ville komme levende fra det.

Mike Hawthorn beskrev hvordan vi, de unge mennene,

alle var villige til å kaste oss ut i den sydende gryten,

som mr Ferrari visste å fyre godt opp under.

Ferraris tilnærming i arbeidet med racerkjørerne var

at jo mer press man la på dem, jo mer urolige de ble, desto raskere kjørte de.

Disse karene opplevde spenningen ved å konkurrere i billøp,

men de utsatte seg også med vitende og vilje for alle farene som hørte med.

Det er noe ved motorsportens verden

som hadde den innvirkning på oss

at når katastrofene inntraff, så kom vi oss bare videre i livet,

og lot det ikke tynge oss.

Dette var en holdning mange forfektet på den tiden.

Frykt er bare mangel på forståelse for hva det er som foregår.

Som når barnet frykter mørket fordi det ikke vet hva det skjuler.

Jeg er vanligvis ikke redd for å drepe meg selv.

Jeg er redd for å bli drept av noe som jeg ikke har kontroll over.

Det flotte med Mike Hawthorn og Peter Collins var at de utrettet

det rekordsankeren for hastighet på land, John Cobb, beskrev slik:

"Det kan sammenlignes med

å se hvor langt ut av vinduet man kan lene seg før man til slutt faller."

Det var det disse guttene hos Ferrari gjorde på 1950-tallet.

De lente seg med vitende og vilje så langt ut av vinduet som de kunne,

og et par av dem, og i ettertid altfor mange av dem, falt ut.

Du var ti år da du overvar ditt første billøp. Hvordan var den opplevelsen?

Jeg skalv, lik en gutt som drømmer om en dag å kanskje få sjansen...

ENZO FERRARI I OPPTAK

...til selv å delta i denne konkurransen.

Ferrari hadde en vanskelig barndom. Faren døde da han var liten.

RICHARD WILLIAMS, ENZO FERRARI-BIOGRAF

Siden døde også hans eneste bror,

hvorpå han nærmest ble alene i verden, mens han ennå kun var i tenårene.

Men han var svært interessert i biler.

Så da han ble nødt til å komme seg opp og frem på egen hånd,

var det biler og motorsport han primært brant for.

Hva var det viktigste i livet ditt? Lidenskapen eller trangen til å lykkes?

Det var først og fremst lidenskapen.

Hva føler du rett før du hører dem rope "kjør"? Er det nervøsitet? Frykt?

Før de roper "kjør", kjenner jeg på...

...mange ulike følelser, som alle fordufter så fort løpet er i gang.

Dagens store helt var den utrolige britiske kjøreren Mike Hawthorn, nr 4.

Peter Collins i Ferrarien sikret seg og holdt på ledelsen fra starten av.

Enzo Ferrari var en dyktig talentspeider.

Etter krigen fantes det mange lovende racerkjørere i Italia,

men han hadde oppdaget en gjeng med engelske kjørere

som også hadde begynt å gjøre det svært bra.

Hawthorn og Collins var ulike i alder. Mike var to-tre år eldre.

DOUG NYE, MOTORSPORTHISTORIKER

Han hadde skapt seg et navn i den lille Rileyen som faren hadde oppsyn med.

På møtene før hvert løp

stilte denne unge mannen med forventninger om å innkassere et trofé.

Peter begynte sin løpskarriere med en Mini Cooper 500cc,

som faren, Pat, hadde kjøpt til ham.

Han viste seg straks som svært rask, og han var kun sytten år gammel.

Hawthorn og Collins møttes som rivaler på racerbanen,

men da begge endte opp som Ferrari-kjørere i Modena,

ble de svært nære venner.

Som type var Mike "en av gutta", med sportsjakke og øl i hånden.

Han og Peter Collins tedde seg som noen lettsindige skolegutter.

INNES IRELAND, GRAND PRIX-KJØRER

De elsket virkelig å ha det moro.

Peter høynet stemningen.

Når han gjorde entré, ble alt lystigere, mer høylytt...

SHELAGH MONTAGUE-BROWN, LANCE MACKLINS EKSKONE

...og mer underholdende.

Da jeg møtte Mike, fremstod han som høy og kjekk.

JEAN IRELAND, MIKE HAWTHORNS FORLOVEDE

"For en nydelig mann", tenkte jeg, og satte meg fore å kapre ham.

Han var en flott personlighet, smart og artig i stilen.

STERLING MOSS, GRAND PRIX-KJØRER

For ham var motorsporten et springbrett for å kunne nyte livet,

mens for min del var det selve livet.

Man kunne være fan av enten Hawthorn eller Moss, ikke begge to.

Spesielt Peter ble et slags idealbilde for gutter...

TONY BROOKS, GRAND PRIX-KJØRER

...på en spennende racerkjører. Jentene elsket ham,

og han gjorde ingen påtagelig innsats for å avvise dem.

Mr Ferrari hadde alltid en forkjærlighet for briter.

Sjefen lot seg imponere av det Mike presterte.

Her var en som virkelig var villig til å satse alt.

Nettopp en slik pågående og aggressiv, ung fører som mr Ferrari satte pris på.

For min del skilte Mike seg ut fra alle de andre...

SALLY YOUNG, MIKE HAWTHORNS KJÆRESTE

...som en som var svært vakker.

Vi lot oss beruse av atmosfæren som disse herlige, ville mannfolkene skapte.

Det var moro. Vi var som en stor familie, alle kjente alle.

Men det var farlig, og den slags fare fører også med seg en spenning.

"VI TRENGER VINNERE.

VI TRENGER IKKE SLIKE SOM HAVNER PÅ ANDRE-ELLER TREDJEPLASS."

Hawthorn gjorde det skarpt for Ferrari, og vant flere løp.

Men så ble faren hans drept,

og han ønsket å kjøre sportsbiler for Jaguar, så han dro tilbake til England,

og Ferrari ble nok svært skuffet. Han ønsket å holde fast på ham.

De fleste GP-kjørerne oppfattet Le Mans som litt kjedsommelig,

siden det primært satte bilen på prøve, og ikke kjøreren.

Mike og Fangio ble involvert i det som nå strengt tatt var blitt et Grand Prix,

og med ett fremstod det ikke lenger kjedelig.

Kjørerne bes umiddelbart innta plassene som er blitt dem tildelt.

Stå klare!

Fem, fire, tre, to, én, null!

Hawthorn og Fangio fullfører runde etter runde tett i tett,

og holder publikum i ånde med en oppvisning i kjøreevner

som ikke lar seg beskrive med ord.

Denne holmgangen som pågikk gjennom åpningsrundene i løpet,

nådde et klimaks mer katastrofepreget enn noen hadde kunnet forestille seg.

Alt gikk som normalt under øvelsesrundene,

og jeg fikk i oppgave å starte etter løpets første omgang,

så jeg befant meg faktisk på selve banen da den grusomme ulykken fant sted.

Idet han kom ut av svingene kalt "De hvite hus" og opp mot depotet,

øynet Mike muligheten til å ta igjen enda en bil med én hel runde,

før han skulle svinge over til høyre og bremse for sitt planlagte depot-stopp.

Denne siste bilen var Works-teamets Austin-Healey, kjørt av Lance Macklin.

Problemet var at dette var første gang man tok i bruk regelen

om førerbytte hver andre time i løpet.

Mike visste at om han fullførte nok en runde, ville han overstige to timer.

Lance Macklin bremset voldsomt og svingte svært brått til venstre,

for å gå klar av bakparten på Mikes Jaguar.

Vi hørte et voldsomt smell. Leveghs bil syntes å komme flygende...

LANCE MACKLIN, GRAND PRIX-KJØRER

...og hjulet hans suste forbi mitt venstre øre.

Jeg kjente varmen fra eksosen idet han passerte meg, så nær var han.

Levegh raste oppetter den skrånende bakenden på Austin-Healey-en,

fløy nesten 100 meter gjennom luften, helt uten bakkekontakt,

før han krasjlandet med et mageplask

mot den øvre kanten på sikkerhetsvollen foran seg.

Idet jeg nærmet meg depotet, så jeg de blå flaggene og senket farten,

og havnet selvsagt midt oppi det absolutte kaos.

Idet Leveghs Mercedes traff den øvre kanten på vollen,

ble understellet kappet i to, og hele frontpartiet på kjøretøyet

ble slynget ut blant publikum, og for gjennom mengden lik en torpedo.

Det tok livet av flere enn 80 mennesker, og over 100 stykker ble skadet.

Man hadde plassert barn på første rad slik at de skulle få med seg mest mulig,

og de havnet midt i skuddlinjen idet vrakdelene raste gjennom mengden.

De fleste innså ikke hvilken enorme skala dette løpet var i.

Grunnen til at arrangørene valgte å fortsette løpet,

var for å kunne få utryknings- kjøretøyene vekk fra selve banen.

Jeg fikk ikke med meg så mye av selve ulykken,

for da jeg stoppet, befant jeg meg 200-300 m unna den.

Jeg så biler brenne på siden av banen,

men trodde de hadde unngått å treffe publikum.

Jeg kom inn på Austin-Healey-depotet, og Donald Healy fortalte meg

at Mike hadde kommet bort og spurt Lance: "Kan du noensinne tilgi meg?"

Han kom vaklende bort dit vi stod, med tårene rennene nedover kinnene.

Han holdt rundt meg og sa: "Jeg drepte dem alle. Jeg har kjørt mitt siste løp."

Et par timer senere satt han i bilen igjen.

Hawthorn og Bueb kjempet en storslått kamp om seieren i løpets siste etappe.

DOUG NYE, MOTORSPORTHISTORIKER

Opptakene fra selve dagen viser at tvilen står skrevet i ansiktet til Mike,

om hvorvidt han skulle nyte denne seieren eller ikke.

Men da han endelig brøt ut i et smil, klarte fotografene å fange det opp,

og bildene av en gledesstrålende Mike Hawthorn som hadde vunnet Le Mans,

etter den enorme tragedien som hadde spolert hele løpet,

ble brukt av pressen til en verdens- omspennende svertekampanje mot Mike.

Det gikk voldsomt inn på ham.

Han var skrekkelig opprørt, men det var jo ikke hans skyld.

Han ble frikjent for det som skjedde, og burde ikke trengt å føle det slik.

Han var kjent for å utstråle en slik fandenivoldsk holdning,

men sannheten var at han absolutt brydde seg.

"JEG HAR INGEN INTERESSE AV

ET LIV UTEN RACERKJØRING."

Bakenfor suksessen finnes det en grusom sannhet.

Italienere kan tilgi hva som helst og hvem som helst.

Det være seg tyver, mordere, enhver form for kriminelle.

Men ikke suksess. De er ikke villige til å tilgi noen for å gjøre suksess.

Ferrari var en mektig kjempe i Italia, allerede på denne tiden.

Han var uten tvil bilindustriens mest betydningsfulle representant

i det 20. århundre.

Han var en fighter og en kameleon. Hvilken evne til manipulasjon han hadde!

Jeg tror han så på det som en helt egen sportsgren.

La Scuderia var praktisk talt en form for stall,

fra hvilken Ferrari plukket de beste talentene han kunne finne.

Kjørerne fungerte som Scuderiaens ansikt utad,

og han håndplukket de ypperste talentene han hadde tilgang på.

Eugenio Castellotti kom fra en liten landsby ved navn Lodi.

Han begynte med racerkjøring på grunn av det tøffe machostempelet.

Det var slikt gjengens leder drev med. "Hei, se på meg!"

Og han hadde talent. Et gnistrende talent, faktisk.

Musso kom fra Roma. Han var datidens svar på Elio di Angelis,