Penny Dreadful

Tidligere:

Mennesket lever ikke i den empiriske verden, men må søke det flyktige.

Dr Frankenstein, takk for at du kom.

Livet og døden, glimtet som skiller dem.

Alt annet er uvesentlig.

-Vår unge doktor har en hemmelighet. -Hva med middag i kveld?

-Bare ikke her. -Jeg er ikke så kjent i London.

-Det er jeg. -Mina kom til meg.

Øynene var så bedende. Og så noe monstrøst.

Far, Mina venter! Det er så kaldt og mørkt og vått som i jungelen.

Jeg skriker, jeg er så redd, far. Redd meg!

Det er spådommen som varsler dyrets ankomst.

Amaunet, Amon-Ra. Forent. Jeg ville ikke sagt det til miss Ives.

Hvem vil vite at djevelen er etter en?

Hvem i helvete er dere?

En vis mann ville gått sin vei og glemt det hele.

-Høres ut som en advarsel. -Det er en invitasjon.

Du vil lære at vi gjør ting som gjør oss skamfulle.

Din førstefødte er tilbake, far.

Det var en tid da engen, lunden og bekken,-

-jorden og alt dagligdags, for meg så ut til-

-å være omgitt av himmelsk lys, salig som en drøm.

Slik er det ikke lenger.

Uansett hvor jeg snur meg, natt som dag.

Det jeg en gang så, kan jeg ikke lenger se.

Victor, jeg beklager det med Bradshaw.

Han var en fin hund.

Når poeter skriv om døden, er den alltid så fredelig.

Jeg lurer på om det faktisk er slik.

Denne døden. Slutten på ting.

Er det en slutt eller er det bare en endring?

En gest mot noe annet.

-Mot himmelen? -Hvem vet?

Enkelte ting skal vi ikke vite, iallfall ikke for snart.

Jeg vil savne Bradshaw.

Jeg også.

Det er bare oss to nå.

Oss to alene.

Kom her, Victor.

Dør hun i dag?

Nei, selvfølgelig ikke, gutt.

Døden er ikke fredelig.

Vi overgir nå legemet til vår søster Caroline Frankenstein.

Av jord er du kommet, til jord skal du bli.

Din førstefødte er tilbake, far.

Trodde du ikke jeg ville finne deg? Tenkte du at jeg var død?

At jeg kunne dø?

Du vet bedre enn det, Frankenstein.

Jeg ville oppsøkt deg selv i malstrømmen-

-til den svarteste stormen i den svarteste natta.

Ha deg opp og se på meg!

Se igjen på dette ansikt.

Er det ikke vellaget?

Er ikke språket rikt og flytende?

Er ikke øynene våkne?

Er det ikke øynene du så inn i en gang?

Hør hvordan jeg blødde.

Det var en vanskelig fødsel, det fins det ingen tvil om.

Jeg ble født i pur, grufull smerte.

Det var neppe den proteusaktige mannen du hadde sett for deg.

Det var ingen gyllen triumf over dødeligheten.

Dette var en styggedom.

Og så flyktet du.

Den første menneskelige handling jeg opplevde, var avvisning.

Så ikke vær forundret over at jeg hater arten deres.

Jeg ventet, men du kom ikke.

Har det noensinne eksistert et mer ensomt vesen? Så hjelpeløst.

Ble alle nyfødte skapninger forlatt ved fødselen?

Var det slik livet var?

Vinduet ovenpå ble min redning og min lærer.

Jeg lærte hvordan mennesker var.

Hva landsbyfolkene verdsatte og foraktet.

Hvordan dyr ble behandlet.

Og jeg tvilte ikke på at jeg var et dyr.

Hvordan kunne man tvile på det?

Var ikke åsynet som skapt til å jages?

Etter hvert lærte jeg ord.

Dine elskede diktsamlinger ble mine lærebøker.

Fra dine notater innså jeg at Wordsworth var favoritten din.

Ikke rart du flyktet fra meg.

Jeg er ingen skapning fra den antikkens hyrdeverdenen.

Jeg er karnifikasjonen av moderniteten.

Visste du ikke at det var det du skapte.

Den moderne tidsalder.

Trodde du at din skapning ville passe inn med Keats og Wordsworth?

Vi er jernets og mekaniseringens mennesker.

Vi er dampmaskiner og turbiner.

Var du virkelig så naiv at du trodde vi ville se moderniteten i en lilje?

Hvem er barnet, Frankenstein?

Du eller jeg?

Du flyktet fra meg en gang, men aldri igjen.

Vi er janusansiktet.

Uatskillelige.

Hvordan kunne du gjøre det?

Det. Det! Å abortere barnet før det følte noe smerte...

Det var av barmhjertighet.

Du fødte meg i pur smerte.

Vanessa!

-Hjelp meg. -Mina? Hvor er du?

De er overalt. Beistene som eter om natten.

Og de er sultne. Vær så snill, redd meg.

Jeg må snakke med deg.

Vil du høre resten av historien vår?

Jeg visste hvor jeg skulle lete.

Jeg visste hva du ville beskjeftige deg med.

Beskjæring av kjød.

Kirurgens og slakterens geskjeft.

Så jeg kom til din by.

London. Ond som skjøgens forbannelse.

Pass deg!

Hold deg unna henne!

-Ta ham. -Kom her.

Vanskapning!

Slik lærte jeg menneskets tilbøyelighet for hat-

-og barmhjertighet, på ene og samme kveld.

Hva i alle dager har skjedd med deg, da?

En ulykke.

Da fins det kun en kur.

Jeg innrømmer at det ikke den fineste drikke, ja.

Men vi stakkars teaterfolk må ta til takke med det vi kan få.

Det må ha vært litt av en ulykke, min stakkars gutt.

Industriell? Var det en sånn fryktelig skramlende maskin-

med spaker og tannhjul og..?

Jeg spanderer middag.

Jeg vet hvordan det er ikke å ha fremtidsutsikter.

Skjebnen har utsatt meg for umenneskelige lidelser.

Ikke av industriell art, riktignok.

Men noe enda lumskere.

Svertingen av ens kunst.

Du kjenner vel Shakespeare?

-Noe. -Den udødelige.

Det var min geskjeft. Da man satte pris på det udefinerbare og opphøyde.

Da denne byen søkte mot Jerusalem.

Trenger du arbeid?

Ja.

Skaper din fasade utfordringer?

Det er et mareritt.

Ikke overalt.

Det fins steder der de vanskapte finner nåde.

Der de stygge kan bli vakre.

Der det rare ikke blir skydd, men feiret.

Det stedet er teateret.

Det var en gang det runget i Shakespeare her.

Sesong etter sesong, i overflod.

Min siste gang spilte jeg Leontes.

Jeg har drukket og sett edderkoppen.

Men det er mange sesonger siden.

Det er andre tider nå.

Nå for tiden er det bare Ibsen.

Kom, la oss gjøre entré.

Vi går ikke inn her.

Vi bruker sceneinngangen.

Hvem er på blodpumpa?

Vi øver på en ny oppsetning.

Den gamle grøsseren Sweeney Todd, den demonske barbereren.

Vi viser tre grøsserstykker to ganger hver kveld.

Vi tilbyr lemlestelse og ondskap.

Med all slags mulig blod og gørr.

Du blir vår nye scenearbeider.

Du har ansvar for maskinene og oppsettet.

Rampelyset og gassen også.

Og du kan bo her om du vil.

-Ja. -Utmerket.

Det slo meg, jeg er jo så selvsentrert-

at jeg ikke spurte om navnet.

Frykt ikke. Du skal få et "nom de theatre".

-Kjenner du til Stormen? -Nei.

Du er Caliban.

Caliban.

-Hvem er han? -Den oppføres neste uke, vent og se.

Men i vår versjon spiser Caliban Prospero.

Jeg er straks tilbake. Virkelig en glede, min gode venn.

Velkommen til Grand Guignol.

Slik oppdaget jeg hva godhet var.

Og jeg fant et hjem.

Kunne det vært et mer passende sted for meg?

Kveld etter kveld døde skuespillerne, for så å gjenoppstå i neste show.

De var udødelige som jeg.

Skapninger som gjenoppstår i det uendelige.

Ikke alle var like glade over å se meg.

Hvordan kunne dette fjes, dette vesen passe blant de dødelige og vakre?

Jeg lærte å holde meg i skyggen, for å beskytte hjertet du ga meg.

Likevel var jeg en del av ensemblet.

Jeg viste meg å være en dyktig og rask arbeider.

Du gjorde meg sterk og utholdende.

Hadde du bare gjort meg kjekk.

Da jeg fant meg til rette på teateret,-

-var det lett å luske seg ut om natten og jakte på deg.

Så forfulgte jeg deg.

Og jeg ventet.