The Grand Budapest Hotel

Still inn monitoren din på 16x9, takk.

På det europeiske kontinentets ytterste østlige grense:

Den tidligere republikken Zubrowka

Én gang sentrum i et imperium.

GAMLE LUTZ KIRKEGÅRD

til minne om nasjonalskatten vår

FORFATTER

Det er en svært vanlig feil...

...folk tror at forfatterens fantasi alltid er i sving...

...at han stadig finner på en endeløs mengde...

...hendelser og episoder...

...at han bare drømmer fram historiene sine av løse lufta.

Sannheten er faktisk det motsatte.

Så snart offentligheten vet at du er forfatter...

...kommer de med figurene og hendelsene til deg...

...og så lenge du bevarer evnen til å se...

...og lytte nøye...

...vil disse historiene fortsette å...

Stans! Stans! Ikke gjør det!

Vil de fortsette å oppsøke deg hele livet.

Han som ofte har fortalt andres historier...

...får mange historier fortalt til seg.

- Beklager. - Det går bra.

Hendelsene som følger, ble beskrevet for meg...

...nøyaktig slik jeg framstiller dem her...

...og på en helt uventet måte.

For flere år siden...

...mens jeg led av et mildt tilfelle av "skrivesyke"...

...en slags nervesvekkelse vanlig blant intelligentsiaen den gang...

...bestemte jeg meg for å tilbringe august...

...i spabyen Nebelsbad, under Sudetenwaltz i Alpene...

...og hadde bestilt rom på Grand Budapest...

...et pittoresk, forseggjort og en gang berømt etablissement.

Noen av dere kjenner sikkert til det.

Det var utenfor sesongen, hotellet var gått av moten...

...og hadde alt begynt sitt forfall...

...og blitt loslitt, noe som førte til at det til slutt ble revet.

Vi få gjestene...

...hadde raskt klart å gjenkjenne hverandre...

...som de eneste levende sjelene i den store bygningen...

...men jeg tror ikke noe bekjentskap hadde blitt til noe mer...

...enn høflige nikk hver gang vi gikk forbi hverandre...

...i Palmehagen...

...de arabiske badene...

...og om bord i skinnebanen.

Vi var visst en reservert gjeng...

...og uten unntak alene.

Kanskje hadde jeg som følge av denne generelle stillheten...

...innledet et uhøytidelig og spøkefullt bekjentskap...

...med hotellets concierge, en fra vest på kontinentet...

...bare kjent som Monsieur Jean...

...som slo en som både lat og ganske hjelpsom.

Han ble visst ikke særlig godt betalt.

Men én kveld...

...mens jeg snakket med Monsieur Jean...

...som vanlig, merket jeg en nyankommet.

En liten, eldre mann, elegant kledd...

...med et usedvanlig livlig, intelligent ansikt...

...og en trist mine som straks kunne merkes.

Som resten av oss var han alene, men jeg må si...

...at han var den første som slo en som dypt og virkelig ensom.

Også et symptom på min egen sykdom.

Hvem er denne interessante gamle fyren?

Spurte jeg Monsieur Jean.

Til min overraskelse ble han forbløffet.

- Vet du det ikke? - Spurte han.

Gjenkjenner du ham ikke?

Han virket kjent.

Det er Mr. Moustafa selv. Han kom tidligere i morges.

Dette vil uten tvil være kjent...

...for de eldre personene blant dere.

Mr. Zero Moustafa var en gang den rikeste mannen i Zubrowka...

Den transalpine jodling IMMIGRANT ARVER FORMUE

KONTINENTALDRIFTEN ZERO TAR GREP OM MARKEDET

...og eide fortsatt...

...Grand Budapest.

DAGLIG FAKTUM PAKT MED KOMMISÆR ZERO M.

Han kommer ofte og bor her ei uke eller mer...

...minst tre ganger i året, men aldri i sesongen.

Monsieur Jean ga meg et tegn, og jeg lente meg nærmere.

Jeg skal fortelle en hemmelighet.

Han tar et enkeltrom uten bad...

...i bak hjørnet i øverste etasje...

...og det er mindre enn tjenesteheisen!

Det var velkjent...

...at Zero Moustafa hadde kjøpt og bodd i...

...noen av de mest luksuriøse slottene og palazzoene på kontinentet.

Men her, på sitt eget nesten tomme hotell...

...bodde han i tjenerfløyen?

Da gikk teppet opp for et mindre, hjemlig drama...

Fanken.

...som krevde umiddelbar og full oppmerksomhet...

...fra Monsieur Jean...

...men som ikke holdt på min særlig lenge.

Men...

...denne pausen i historien om den merkelige mannen...

...hadde gjort meg, som uttrykket sier...

..."gespannt wie ein Flitzebogen"...

...nervene mine var på høykant...

...og det var de hele neste morgen, til...

...skjebnen på sin mystiske og helt pålitelige måte...

...igjen snudde seg til min fordel.

Jeg beundrer arbeidet ditt.

Unnskyld?

Jeg kjenner til og beundrer det vidunderlige arbeidet ditt.

Takk, det var snilt, sir.

Hadde Monsieur Jean noe å si...

...om den aldrende eieren av dette etablissementet?

Jeg må tilstå at jeg spurte om deg selv.

Monsieur Jean er selvsagt ganske dyktig...

...men vi kan ikke påstå at han er en første...

...eller engang en andreklasses concierge.

Men slik er det.

Tidene har forandret seg.

Termalbadene er svært vakre.

De var det til å begynne med. Men de kunne ikke vedlikeholdes.

For dekadent for dagens smak.

Men jeg elsker denne fortryllende gamle ruinen likevel.

Hvorfor kjøpte du det?

Grand Budapest.

Jeg gjorde ikke det.

Hvis du ikke bare er høflig...

...og i så fall må du si ifra...

...men hvis det virkelig interesserer deg...

...får jeg invitere deg på middag i kveld...

...og det vil være meg en glede og et privilegium å fortelle...

..."min historie." Som den er.

To ender stekt med oliven.

Kanin, salat?

Pouilly-Jouvet 52, pluss en skvett brut.

Det bør gi oss nok tid...

...hvis jeg begynner raskt. - For all del.

Den begynner, som det må, med vår felles venns forgjenger.

Den populære, opprinnelige conciergen på Grand Budapest.

Den begynner selvsagt med...

DEL 1 "M. GUSTAVE"

- Bær bordet til vinduet. - Ja, Monsieur Gustave.

- Sett askebegeret på bordet. - Straks, Monsieur Gustave.

Akkurat der. Har de blitt børstet og satt på form?

- Selvsagt. - Pakk dem i hatteeskene.

- Er den fra Oberstdorf & Company? - Jeg tror det.

- Andre koffert. Hvem har billettene? - Jeg.

Gi meg dem.

Disse er i orden. Vent i hjørnet.

- Jeg vil ikke dra. - Unnskyld?

- Jeg vil ikke dra. - Hvorfor ikke?

- Jeg er redd. - For hva?

Jeg er redd dette er siste gang vi ser hverandre.

Hvorfor skulle det være slik?

Jeg kan ikke sette ord på det, men jeg føler det.

Det er ingen grunn til å forlate oss hvis du...

- Bli med meg. - til helvetes Lutz?

- Vær så snill. - Gi meg hånda di.

Du har ingenting å frykte. Du er alltid redd før du reiser.

Du har visst et mer alvorlig anfall nå.

Men ærlig talt...Herregud. Hva har du gjort med neglene dine?

- Unnskyld? - Denne djevelske neglelakken.

- Fargen er helt feil. - Liker du den ikke?

Det er ikke det. Jeg føler fysisk vemmelse.

- Kanskje dette vil berolige deg. - Hva? Ikke deklamer.

- Bare hør på ordene. Hysj. - Vær så snill. Ikke nå.

"Mens jeg en gang i edle skogen, lette etter grå, middelaldersk furu...

"...Kom jeg til en grav, regnvasket, værbitt, overjordisk...

"...dens inskripsjon forlengst slitt bort...

"...men i dens triste sprekker..."

Vil du tenne et lys for meg?

- I sakristiet til Santa Maria? - Jeg skal straks ordne det personlig.

Husk, mine tanker er alltid hos deg.

- Jeg elsker deg. - Jeg elsker deg.

Det er noe til greier å vinne en slik kvinnes lojalitet...

...nitten sesonger på rad.

- Ja, sir. - Hun er svært glad i meg.

Ja, sir.

Men jeg har aldri sett henne slik før.

Nei, sir.

Hun skalv som en dritende hund.

Sant nok.

Løp til Santa Maria-katedralen på Brucknerplatz.

Kjøp et vanlig lys med halv lengde...

...og gi meg fire klubeck igjen.

Tenn det i sakristiet, si en rosenkransbønn...

...og gå og kjøp en courtesan au chocolat til meg.

Er det penger igjen, gi dem til den lamme skopussergutten.

- Med det samme, sir. - Vent.

- Hvem er du? - Zero, sir. Den nye lobbygutten.

- Zero, sier du? - Ja, sir.

Jeg har verken hørt om eller sett deg før. Hvem ansatte deg?

- Mr. Mosher, sir. - Mr. Mosher!

Ja, Monsieur Gustave?

Har du bak min rygg ansatt denne unge mannen...

...som lobbygutt?

Han er ansatt i en prøveperiode i påvente av din godkjennelse.

Kanskje, ja. Takk, Mr. Mosher.

Alt i orden, Monsieur Gustave.

Nå skal du intervjues formelt.

Skal jeg gå og tenne lyset først, sir?

Hva? Nei.

Erfaring?

Hotel Kinski, kjøkkengutt, seks måneder.

Hotel Berlitz, mopp- og feiekostgutt, tre måneder.