Dr. Pimple Popper

Jeg må holde den opp. Bare da får jeg puste, ved å åpne neseboret.

- Du kan se at det lekker litt. - Det er verken.

Den blir større, og jeg vil ikke ha den større.

SENERE...

Jeg leter etter en hudlege som vet hva denne tilstanden er.

Ingen jeg vet om i verden ligner på meg eller deg.

Det er absolutt fare for keloider. Det er smertefullt, ukomfortabelt.

De kan bli større enn de du hadde.

Vi møtes igjen. Dette er dr Bennett.

Ikke så verst. Ser det ut som det stopper?

Tekst: Benedikte Sommerbakk Iyuno-SDI Group

Jeg heter Roger og er 60 år. Jeg har en svær vekst på nesa.

Den har små hull. Der kommer pusset ut.

Jeg kjenner at det er vått på nesa mi.

Den klør veldig mye. Det er smertefullt langs sprekkene.

Den er tung. Jeg kan ikke puste gjennom nesen på grunn av tyngden.

Jeg så normal ut før. Jeg hadde en fin nese. Jeg hadde mange kjærester.

Jeg har hatt denne nesen i 11 år. Den var på størrelse med en kvise.

Det begynte det å blø. Så ble den ble større og større.

Så var den på størrelse med en tennisball.

Og se på den nå.

Jeg dro til noen sykehus. De ville ikke hjelpe meg.

Uten forsikring eller noe, så er det litt: "Hei. Ha det."

Jeg føler at ingen bryr seg. Jeg er redd. Den blir bare større.

Jeg vil ikke ha den større.

Det begynte å væske i går kveld.

Det væsker nesten hver kveld.

I går kom det puss ut av den.

Jeg sov, og jeg kjente det over hele nesa.

Jeg vasker den hver kveld, for det lekker herfra.

Og her. Her også.

Jeg vasker alt og legger meg.

Skjorten min blir skitten. Det er pinlig og det gjør vondt.

Jeg må bare takle smerten.

Det er stygt.

Får jeg nesen fikset, vil jeg se annerledes ut.

Jeg skal barbere meg, og jeg vil fjerne alt håret fra ansiktet mitt.

Det er overalt.

Jeg skal i det minste gå på dater.

Jeg vil ikke se på meg selv.

Den ser større ut.

To store steiner.

Jeg vil leve livet mitt igjen. Med dette kan jeg ikke gjøre noe.

Det er et bortkastet liv.

Det er mye jeg ikke kan gjøre med denne på.

Jeg må flytte på den for å spise. For det er nesten ikke plass.

Jeg blir lei av å løfte nesen for å spise.

Det er tungt å spise. Noen ganger lar jeg være.

Mange ganger lar jeg være å spise.

Jeg tenker på denne nesen hver dag, selv når jeg sover.

Jeg får ikke puste på grunn av tyngden. Jeg må puste med munnen.

Jeg må løfte denne opp for å puste med høyre side.

Så kan jeg snakke bedre.

Det er mange som ikke klarer å forstå meg.

Jeg må holde den opp. Kun da får jeg puste, ved å åpne neseboret mitt.

Jeg må holde den mens jeg sover. Jeg må løfte den før jeg kan sove.

Jeg får ikke sove fordi jeg får smerter mellom sprekkene her, -

- og da kan jeg like gjerne holde meg våken.

Jeg jobbet ved et stålverk. Jeg var leder.

Jeg har ikke jobbet på en stund. Alle blir redde for meg.

Alle ler av meg.

Jeg dro til butikken, og damen i butikken hadde med ungen sin, -

- og hun sa: "Ikke kom inn i butikken."

"Få noen andre til å komme, for du skremmer barnet mitt."

Jeg er trist.

Det føles godt å være ute. Å være innestengt...

Været er ganske bra. Så takknemlig for brisen.

- Vi fikk litt brakkesyke. - Jeg liker å være her.

Søsteren min hjelper meg mye.

Jeg elsker alle søsknene mine. Når de ikke er der, savner jeg dem.

Jeg kjeder meg uten dem.

- Hvordan føler du deg med den? - Verdiløs.

- Det er ikke bra. - Jeg føler meg som et null.

- Men du er ikke det. - Slik føles det.

Å høre denne sterke mannen si slike ord-

- knuser hjertet mitt. Jeg skulle ønske jeg kunne trylle det bort.

Han har nådd et punkt der han har lukket seg helt, -

- og han holder alt inne. Det er verken bra eller sunt.

Hvis dr Lee kan hjelpe broren min, betyr det alt.

Jeg savner holdningen din.

Søskentingene vi brukte å gjøre. Vi hadde det gøy sammen.

- Jeg kan ikke leve slik lenger. - Jeg vet det.

Det har vært tøft. Takk for hjelpen.

- Jeg elsker deg for det. - Greit, kom igjen. Vi går.

Husker du da du lærte meg å lage tortillas?

Jeg elsker å lage mat. Da niesen min Tori var liten, passet jeg på henne.

Hun så meg lage tortillas, så hun ville prøve og jeg lot henne.

Jeg savner at du kommer på fester og greier for barna.

- Idrettsarrangementer og sånt. - Jeg savner å være med dere.

Jeg drar ikke i begravelser, ikke i bryllup eller bursdagsfester.

Jeg blir ikke med på noe. Jeg vil ikke at folk skal se på meg.

Jeg vil gjerne være mer sammen med familien. Jeg savner dem.

- Jeg føler meg ikke vel. - Jeg vet det.

Skulle ønske jeg var normal igjen. Jeg var med på alt.

Jeg vil gjerne at onkelen min blir med på familiesammenkomster, -

- eller bare henger med oss. Han har alltid vært festens midtpunkt.

Hvis jeg får fikset nesen, -

- drar jeg på alle sammenkomster og jeg skal ha det gøy med alle.

Hele familien og venner...

- Da deltar du? - Ja.

Jeg er klar for å få livet mitt tilbake. Dr Lee er mitt siste håp.

Det hadde forandret livet mitt. Jeg vil bare gjøre det. Helst nå.

Jeg føler meg bra. Jeg har ventet lenge på dette.

Jeg håper at dr Lee i det minste kan gjøre noe.

- Har dere en avtale med oss i dag? - Ja. Roger Jimenez.

Fluer lander alltid på nesen min, for det lekker puss.

Det er mange leger som ikke vil hjelpe. Ingen vil hjelpe meg.

Det er som de ikke bryr seg. Dr Lee ser ut til å bry seg om folk-

- og like å hjelpe dem. Jeg håper hun vil hjelpe meg.

- Du må være Roger. Hei. Og..? - Tori. Hei. Niesen hans.

Jeg tar av meg masken. Kan du også ta den av? Jøss.

- Når fikk du dette? - For omtrent 12 år siden.

Det er en flue her.

De setter seg på nesen, for det væsker litt.

De tiltrekkes av det?

Det ser ut som det blør litt under der også.

Som om det ikke kommer nok blodforsyning dit ned.

Du lekker litt.

- Har du en serviett til ham eller? - Det er puss.

Hvis du beveger deg for mye, rister det til det begynner å verke.

- Når jeg sover, blir puten min våt. - Det er ikke noe særlig.

Det er den mest omfattende tilfellet av rhinofyma jeg har sett.

Da jeg først så Rogers nese, tenkte jeg: "Jøsses."

Jeg kunne ikke forestille meg noen med så alvorlig rhinofyma.

Det er ganske sjokkerende, men jeg prøver å være optimistisk.

Kanskje dette er noe som kan fjernes ganske lett.

Jeg finner bare ut av det ved å se på det fra alle vinkler.

- Er det smertefullt? Er den tung? - Det er smertefullt her.

- Det renner inn i øyet mitt. - Den drar i deg, for den er tung.

Den veier nok en del.

Det som hjelper meg å avgjøre om dette er noe jeg kan hjelpe med, -

- er å se hvordan den er festet til nesen din.

Rhinofyma forårsakes av rosacea. Det er fet hud som fortykker seg.

Man får forstørrede porer.

Folliklene og talgkjertlene vider seg ut og blir slappe, -

- og de blir som groper som talg kan lagres i.

Talg, keratin og døde hudceller.

Roger har det mest ekstreme tilfellet av rhinofyma jeg har sett.

Situasjonen hans er virkelig kritisk. Jeg vil ikke la det skremme meg, -

- for jeg vet at han føler at jeg er hans siste håp. Kanskje jeg er det.

Kanskje det bare er jeg som vil bruke tid på å finne et svar.

Dette er neseryggen, eller toppen av nesen.

Du har et forstørret lite blodkar der.

Jeg vil kjenne hvor neseborene dine er.

Min største bekymring er hvordan det lukker neseborene.

Og om neseborene, brusken, fortsatt er velfungerende.

Neseboret ditt er her. Neseboret er strukket så langt.

Dette blir mer og mer komplisert jo mer jeg ser på det.

De er strukket. Et vanlig nesebor er på størrelse med blyantviskelær.

Neseborene til Roger er like store som et shotglass.

Neseboret har brusk, du trenger den støtten.

Ellers vil det lukke seg hver gang du puster. Du trenger den støtten.

Disse store vekstene har også etablert en veldig god blodtilførsel.

Blodkarene er blitt større for å forsyne området.

De vil være vanskelige å kontrollere når det gjelder blødning.

Det er ting som bekymrer meg.

Jeg har aldri sett det så ille at den forvrenger nesebor-

- på grunn av vekten. Jeg vil forsikre meg om at jeg kan gjøre det riktig.

Dette blir ikke én enkel behandling.

Dette må gjøres i flere omganger. Jeg må tenke på deg en stund.

Jeg rådfører meg med kolleger som er eksperter i øre-nese-hals, -

- eksperter i dermatologi, og se om vi kan finne ut av dette sammen.

- Jeg håper jeg kan hjelpe deg. - Det håper jeg også.

Dette er et komplisert tilfelle. Jeg vil spørre noen av kollegene mine, -

som er eksperter på nesekirurgi.

Vi kan finne ut hvordan vi best kan ta oss av ham.

Jeg vil at det skal være trygt.

Jeg vil hjelpe ham å få dette gjort.

Jeg vil ikke at det skal skje ham noe.

- Vi tar kontakt om et par uker. - Men hvor lang tid vil det ta?

- Et par uker? - Fordi den vil bare bli større.

Jeg tror ikke det blir et år. Jeg tror ikke det blir måneder.

Men vi skal finne ut av dette. Vi har deg i systemet her.

Jeg er redd for at dr Lee ikke kan hjelpe. Jeg kan ikke leve slik mer.

Jeg kan ikke gjøre noe, og jeg kan ikke omgås familien.

Alle savner meg, men jeg liker ikke å dra ut på grunn av utseendet mitt.

Takk. Ha det. Vi ses senere.

Dette er for mye smerte allerede. Jeg blir frustrert.

Jeg vil ikke gjøre noe dumt.

Noen ganger har jeg hatt lyst til å dra den av, men da vil jeg forblø.

Blødningen kan kanskje ikke stoppes. Så jeg håper noe skjer.

Jeg heter Sandra. Jeg er fra Macon. Jeg har små utvekster i ansiktet.

Jeg vet ikke hva de er. Det er ikke noe du kan klemme ut.

Det føles som lag av hud som har tekstur som en peanøtt under huden.

Jeg er den eneste som ser slik ut, bortsett fra lillesøsteren min.

Mitt navn er Jessie. Jeg bor i Detroit. Jeg er 41 år gammel, -

- og jeg har ansiktet fullt av kuler. Jeg har kuler i pannen.

Jeg har dem rundt nesen. Jeg har dem i pannen, i ørene...

Jeg har dem bak ørene.

Jeg har en stor en bak her.

Hvis jeg snur hodet hit, hører jeg popping.

Som om noen klapper meg i øret. Jeg hører knapt en samtale.

Jeg har hatt utvekstene siden jeg var rundt 22.

Da jeg først fikk dem, gråt jeg lenge.

Jeg var 23 år første gang jeg oppdaget et par kuler.

Det er vanskelig å våkne om morgenen og se på deg selv.

Jeg har ikke selvtillit.

Jeg gleder meg til å se Sandra. Jeg har ikke sett henne på fem lange år.

I alle år har vi ikke snakket om hudproblemene våre, -

for det er veldig sårt å snakke om.