The Irishman: In Conversation

Hvordan møttes dere?

Vi kjente hverandre som barn, vi hang i...

-Dere vokste opp i samme nabolag. -Ja.

Jeg hang i hans nabolag.

-Bodde du i Kenmare? -Stemmer.

Jeg var i Prince, Elizabeth og Spring Street.

Så han er egentlig den eneste som vet hvor jeg kom fra, som jeg kjente,

og som kjente verdenen som formet filmene vi laget.

Hvor lenge er det siden dere jobbet sammen før The Irishman?

-Hvor lenge er det siden Casino? -Tjueto år.

Det var du også.

Jeg var imponert over hvor seriøst du tok det,

-for du skrev et langt manuskriptutkast. -Ja.

Og...

Men denne... I Heard You Paint Houses er en fantastisk bok.

Du nevnte den for meg først hjemme hos deg i New York.

-Jeg ga den til deg da vi pratet. -Ja, og du sa:

"Vi skal lage en film..."

Jeg leste den for lenge siden.

-Du hadde lest den. -Jeg fikk den på golfbanen.

-Interessant. -Fyren sa det da:

"Dere kommer til å lage denne filmen."

Jeg sa: "Ok, ha det."

Og så kom...

-Jeg tenkte det samme. -Gjorde du?

Det var ikke hensikten at vi skulle jobbe sammen igjen.

Men vi endte der ved hjelp av elimineringsprosessen

-og interesse og... -Det er interessant

at dette er annerledes fordi det er fra virkeligheten.

Det handler om vår verden, vårt USA...

Og utspiller seg i en kontekst av organisert kriminalitet,

men det er bare konteksten.

Filmen er egentlig...

Etter hvert som vi blir eldre, ser vi på denne verdenen

og karakterene i den som mennesker som står hverandre nær,

er lojale, er glade i hverandre. Og sviket er uunngåelig.

Jeg vet hvordan du har det, Frank. Tro meg.

Jeg har sagt det før, vi prøvde alt for å hjelpe ham. Det vet du.

Du prøvde. Han kan skylde seg selv.

Historien passet med alderen vår.

-Ja. -Det var rart.

Det gjør filmen mer intim og personlig.

Den har et stort lerret, men holder seg til de tre karene,

-og det de har... -Det er en refleksjon av tiden.

Det var en fryd å lage denne filmen, for den passet perfekt til karakterene.

Vi trengte ikke å snakke mye om karakterene.

Al og jeg hadde noen scener sammen, som jeg hadde lest gjennom.

Jeg sa: "Jeg håper ikke han skal brøle til meg

slik jeg vet Al kan, for hva skal jeg gjøre da? Brøle tilbake?"

Og han svarte: "Du skal ikke være høylydt i denne scenen."

Jeg sa: "Flott. Så lenge han ikke brøler til meg..."

-Nei, det er ut i luften. -Ja, det sa du.

"Pokker ta dere. Si de skal..." Det var ikke rettet mot meg.

Du sa: "Skal vi ta det på sparket?" Jeg sa: "Som du vil,

men jeg tror han vil du skal hisse deg opp litt."

Beklager, men er det en annen grunn eller noe?

En annen grunn? Dette er min fagforening!

Det er min fagforening!

Det er en reflekterende film. Den minner om et kammerspill.

Den har action og alt annet. Den har skalaen.

Men den burde likevel holde tempoet til

måten vi tenker på nå, når vi ser tilbake.

Og det var perfekt til

-dette materialet. -Den er veldig lang.

Vurderte du det i prosessen?

Hvordan den vil fungere for publikum?

Dagens publikum, og kinoene hvor de ser filmene, alt endrer seg.

Det er den største revolusjonen siden lydfilmen kom i 1927.

Jeg tok en sjanse og sa: "Jeg kan ikke lage filmen for noe.

Jeg kan ikke lage den for én kino... La oss bare lage den."

-Vi forplikter oss til filmen. -Ja.

Har du lyst til å se den,

får du se mye av disse menneskene i den verdenen.

Det er mange tøffinger her. Sa han det?

-Du er vel ikke redd for tøffinger? -Nei.

Som jeg trodde.

Vi snakker om karakterene like mye som vi snakker om...

De er jo ekte.

-Ja. -De eksisterte,

-disse tre... -Det gjør det lettere.

Det hjelper. Dessverre er ikke karakterene i live.

Det hjelper når de er i live.

-Ja. -Du kan snakke med dem

og være sammen med dem.

-Men karakteren din var berømt. -Ja.

-Du hadde mye å bruke. -Jeg hadde mange klipp.

-Hørte du mye på stemmen hans? -Ja.

-Ja, den var topp. -Ja, det hjalp.

Å gjøre research nå,

med kombinasjonen av bilder og lesing, det å kunne se den ekte personen...

Det gjør inntrykk.

Det flotte med historien om disse tre karene,

er at det er en klassisk historie om lojalitet,

brorskap og svik.

-Men svik for en grunn folk kan forstå. -Nødvendighet.

Når man tenker over det, er det et sprøtt forhold.

-Jeg vet det. -De sover i samme rom.

De må. Med livvakter.

Skal han være i rommet ved siden av hvis noe skjer?

Skal han være i gangen? Jeg tror ikke det.

Jeg likte hvordan Bob snakker som fortelleren.

Det var som jeg selv skulle fortalt om hvordan det var da jeg kom hit.

Det gjorde det virkelig. Dette skjedde faktisk.

Han er der. Fyren som forteller, er der.

-Var der. -Det var som militæret.

Fulgte du ordre, gjorde det rette,

så ble du belønnet.

Men som du sier, dere spilte karakterene,

og etter hvert som dere kom inn i det, trengte dere ikke øve...

-Vi øvde ikke. -Det er noe som skjer...

Den er basert på ekte mennesker, men hvem vet hva som egentlig skjedde?

Det du føler, er den ekte relasjonen mellom alle tre.

Russell er interessant, fordi han er motsatt av det vi vanligvis...

-Får se fra meg? -Ja.

Du sa: "Du skal ikke spille gangsteren du vanligvis spiller."

Sjefene snakket med gamlingen.

Gamlingen sa til sønnen Jack at han ikke måtte glemme hvem faen han skylder.

Jeg sa til ham: "Får jeg ikke den rollen, spiller jeg Tony Pro."

Han sa: "Nei. Du får ikke den rollen."

-Du satte ham med ham. -Forståelig.

Man må inkludere Tony. Grunnen til at han klamrer seg

til livet, er på grunn av deg.

Hvem vet hva som egentlig skjedde? Dette er én versjon av det,

men sannheten ligger i relasjonene,

og sannheten ligger i relasjonene i den verdenen.

Jimmy Hoffa var den mest populære etter presidenten...

-Ja. ...på den tiden.

-Ja. -Vi glemmer det.

Man glemmer fagforeningene, og innsatsen for å gi arbeidere grei lønn.

Han ble sint på hele Kennedy-opplegget. Så er det den scenen hvor du sier:

"Han kommer aldri til å tilgi at jeg ga penger til Nixon!"

Ja.

Herregud. Hva har du gjort? Uansett hva man gjør, blir det feil.

Og karakteren sier:

"Det går bra."

Men du kan se på blikket at det ikke stemmer.

Husker dere scenen hvor jeg spør Bob

-om å ta livet av Tony Pro? -Hysterisk.

Tror du Russ vil ta seg av fyren?

Det er komplisert.

Det er komplisert.

Han sier: "Du må forstå.

Jeg har bygget dette. Det er rent.

Det er fremgang. Det er visjonært."

Men han sier: "Nei, beklager.

-Han er for høyt oppe." -Han kommer aldri til å gjøre det.

Han ville aldri tillatt det.

"Jeg ville gjort det selv, men jeg er for kjent."

Han sier: "Jeg skulle drept jævelen selv, men jeg kan ikke."

Det er galskap, de snakker om noens liv, og å drepe noen.

Nei, i den verdenen var det snakk om en eliminering.

Nettopp.

-Han måtte bort. -Han var i veien.

-Veldig. -Ja.

Det er utenkelig.

Ja, men etter samtalen du har med Tony?

-Jeg er ferdig. -"Samtalen."

Herregud.

-Den går ikke bra. -Du lot gamlingen slåss.

Ja, jeg vet det. Stephen hoppet på ham.

-Herregud. -Tony Pro hatet ham.

Jeg vet det.

-Den ekte Tony Pro hatet Jimmy Hoffa. -Ja.

Hatet ham virkelig.

Han ville drepe deg mange ganger.

De begynte sammen, så delte de seg.

-På grunn av makt. -Det var makt.

Hva med Tony? Han har mafiaen i ryggen, men du har fagforeningen,

-som du skapte. -Stemmer.

Har han fritt leide fordi han er gangster?

Jimmy forstod det bare ikke.

Jeg vet. Forsto ikke.

Han hadde et bilde av hvordan ting var.

Han trodde nok ikke at det kom til å skje med ham.

Nei, du sier: "Det tør de ikke."

De tør ikke!

-Ikke si... -De tør ikke.

-Jimmy... -Kom igjen, Frank.

Ikke si at de ikke tør.

Og så...

-De har sine metoder. -Ja.

Folk spør meg om Hoffas forsvinning. Jeg aner ikke.

Dette er ifølge boken og Charles Brandt. Det kan godt stemme.

-Poenget er at han forsvant. -Det stemmer.

Teorien om at han ble stappet i en tønne på østkysten, er latterlig.

Den historien er så enkel.

-Sånn er det. -Det morsomme er at

karakteren min, som førte dere sammen,

han prøvde å redde deg mange ganger, men du lyttet ikke.

Jimmy skjønte ikke at han prøvde å redde ham.

Han ville ikke at det skulle skje, men visste det var opp til Jimmy selv.

-Det var interessant. -Når det gjelder dem,

må man til slutt si: "Vi prøvde alt vi kunne."

-"Vi prøvde alt." -Ja.

Du ville bare ikke høre.

"Sånn er dette livet. Han må bort. Sånn er det."

Utrolig.

Men han sa aldri: "Han må bort".

-Man bare ser... -Sa aldri et ord.

"Det er hva det er. Si det til ham."