Growing Up - First Season

Oppveksten er så mange ting.

Oppveksten er uforutsigbar.

Oppveksten kan endre verden.

INGEN FRED

Oppveksten var…

SLUTT Å DREPE OSS!

Vi har makt, ansvar.

Vi fortjener å bli hørt.

Oppveksten er…

-Voldsom. -Klein.

-Forvirrende. -Rotete.

-Vakker. -Obligatorisk.

Vi klarte det!

10 HISTORIER

OM MOTET

TIL Å VÆRE DEG SELV

KOM TILBAKE ALLE SAMMEN

-Hei. -Hallo.

Hva vil du ha?

-Jeg tror jeg bare tar en kakao. -Okei.

Oppveksten med en funksjonshemming var veldig forvirrende,

fordi jeg har latt mange tro så mye om meg

og da hadde jeg ingen representasjon.

ALEXIS EMILYS BROR

-Nitten år senere, kjører på. -Kjører på.

Kjører på.

Jeg bestemte meg for å dele historien min fordi hele fortellingen

om funksjonshemming i vanlige samtaler handler bare

om funksjonshemmede folk og at livene deres er tragiske.

Jeg er her for å si at funksjonshemming ikke er tragisk.

Det er kan faktisk være fantastisk, vakkert og så flerdimensjonalt.

KULTURHUS 23.98

-Glad i deg. -Stille.

-Takk. -Ja, du fikser det.

Takk, folkens.

Emily, når du er klar.

Hei. Jeg heter Emily.

Jeg er første generasjons barn av innvandrerforeldre. Begge mine foreldre

kommer fra Mexico og Spansk var det første språket mitt.

Faren min ble militær

og vi flyttet et par ganger, men til slutt landet vi

i Austin, Texas. Jeg ble født med en nevromuskulær sykdom.

Muskeldystrofi påvirker vanligvis hverdagslige aktiviteter, som å gå,

kle på deg, spise. Det påvirker muskelstyrken og muskeltonusen mest.

Derfor har jeg aldri greid å gå.

Det var en stor læringserfaring, jeg visste ikke hva man gjør med, du vet…

et barn med en funksjonshemming.

JAY EMILYS FAR

Jeg visste ikke… jeg var ikke sosialt oppmerksom, alle disse tingene

som måtte endres. Vi visste ikke hva vi kunne forvente.

Vi prøver å… lære nå, du vet, å… nøyaktig hva hun trenger.

TERESA EMILYS MOR

Hvilke behandlinger og hva mer, og andre leger. Jeg husker en

av spesialistene, hun sa,

"Åh, jeg beklager, men datteren din vil bare leve i seks måneder."

Jeg bare… gråt og gråt. Og ja, det var veldig tøft.

Så, da jeg var yngre, hjalp moren min meg med nesten alle hverdagslige aktiviteter.

Gjøre meg klar om morgenen, kle på meg, skjære opp maten min,

dusje, bade. Slike ting.

På skolen innså jeg hvordan funksjonshemming behandles i samfunnet.

Jeg ble behandlet som om jeg var veldig, veldig annerledes enn andre folk.

Et øyeblikk jeg husker, og dette var tidlig barneskolen. Du vet, jeg vokste.

Jeg ble litt høyere.

Og det kommer et punkt hvor du får tilpasset en ny rullestol

så du er mer komfortabel og slikt.

De skulle tilpasse den nye rullestolen på skolen min.

De sa, "Kan du ta en prøvetur og se hvordan du føler deg

i rullestolen?" Og jeg ser alle klassekameratene mine som står mot gangen

og de så på meg.

Da jeg begynte å gå nedover gangen, begynte de å klappe.

De heiet på meg. Alle de voksne rundt meg bare, "Herregud,

så snilt."

Det føltes som et gledelig øyeblikk for alle andre,

men jeg forsto ikke hvorfor jeg ikke følte meg glad.

Jeg var så forvirret. Klassekameratene mine, som var på samme alder,

vi tegnet i de samme tegnebøkene. Vi spilte de samme brettspillene.

De klappet for meg for noe jeg gjorde hver dag.

Det var som de lærte de jevnaldrende å synes synd på meg, at funksjonshemmede

var inspirerende for å simpelthen gå nedover gangen.

Jeg følte meg veldig utpekt og fremmedgjort for klassen min.

På den alderen, følte jeg bare…´ at jeg var noe å synes synd på.

Jeg følte meg maktesløs.

Vi så at Emily slet og ikke visste hva som foregikk.

En ting jeg ser i øynene hennes er… som hun fikk meg til å

se gjennom hennes øyne, er måten de vil aksepteres sosialt.

På skolen hadde jeg en voksen assistent, som var noen

som hjalp meg gjennom dagen. Hjelpe meg å spise lunsj, hente ting

fra sekken min, eller følge meg på do, slike ting.

Fordi jeg var så avhengig av en assistent, var jeg veldig redd for

at hvis jeg sa ifra, eller sa noe og gjorde dem opprørt,

at de potensielt kunne fjerne tilgangen til tingene jeg behøvde.

Jeg hadde ikke noe autonomi på den tiden. Det var alltid en voksen ved siden av meg

og jeg følte ikke at jeg kunne ha friheten til å utforske hvem jeg var.

Så da begynte jeg å tilfredsstille andre. Jeg mener,

jeg gjorde hva som helst for at assistentene mine skulle være glade.

Hun kunne tenke, "Hvis jeg sier noe, mor, til assistenten, blir hun sur

og… på meg." Og hver dag sa jeg til Emily,

"Du må si det du vil." Og hun sa, "Okei, mor, okei."

Men det… Jeg vet at det var vanskelig for henne, for Emily, å snakke.

Så, på ungdomsskolen, da jeg forsøkte å finne min stemme,

husker jeg at jeg øvet på det jeg skulle si til assistenten,

og jeg kontrollerte hvert ord.

Jeg er ukomfortabel med hvor lite plass du gir meg. Jeg vil gjerne tilbringe litt

mer tid med vennene mine, alene. Og jeg vil gjerne være litt mer

selvstendig.

Hei, jeg må inn der.

Hvem snakket du med?

Faktisk…

Hva er det?

Ingenting.

Okei.

Jeg følte ordene, som at de bokstavelig talt satt fast i halsen.

Og jeg klarte aldri å presse dem ut.

Jeg ønsket konstant at jeg var en annen.

UNGDOMSSKOLEN EMILY

Jeg drømte om å være selvstendig, om å være fryktløs,

og jeg bare ble noen jeg ikke var.

Jeg begynte å lage visjon-tavler.

Jeg likte bare å visuelt se

måten jeg antar at jeg ville leve i framtiden.

HVEM ER JEG?

Og hver gang jeg dagdrømte på rommet mitt, så jeg alltid for meg

at jeg ikke var funksjonshemmet. Favoritt-tidsfordrivet mitt var å flykte

og drømme om hvem jeg kunne vært, og hva jeg kunne vært.

MÅL

Vi så problemet hun hadde, du vet, med å uttrykke seg selv.

Så, det var en… vanskelig ting gjennom livet hennes.

Vi vil gjøre henne selvstendig, og slik

får hun følelsen av det.

Men ja, vi var litt nervøse i begynnelsen.

Ungdomsskolen var også en tid hvor sosiale medier var populært.

Jeg laget brukere på Instagram og alle sosiale medier kontoene.

Å være på internett var bokstavelig talt et tilfluktssted for meg.

Det var også tiden hvor boybands var alt.

Så… Så, på den tiden var jeg veldig opptatt av One Direction.

Det var på en måte også slik jeg begynte å interessere meg for å skrive.

Ærlig talt, jeg ser tilbake og det er den kleineste delen av livet mitt.

"JEG HETER HARRY FORRESTEN."

-Ja, jeg leste fanfiksjon. -Ja.

"DU ER EN EKTE SKJØNNHET." SA HARRY…

Ja, jeg skrev det kanskje.

BLIR HUN FORELSKET I MEG? -E

Det var første gang jeg skrev.

Så, jeg begynte å gjøre det.

Og… det var ærlig talt…

en av de morsomste delene av livet mitt fordi det var en ny måte

å virkelig flykte, en ny måte å…

kreativt prøve noe nytt.

Jeg ville bare være på internett, hele tiden. Jeg mener, internett

ga meg en måte å skjule funksjonshemmingen og være en typisk tenåring.

Men du vet, mens jeg likte og elsket å være i de samfunnene…

Følte jeg også på skam, fordi jeg visste at jeg løy

om hvem jeg var. Jeg sa ingenting om funksjonshemmingen.

Jeg hadde sett meg selv som ekkel

og umulig å elske.

Det var et punkt på ungdomsskolen hvor spesielle behov avdelingen

spiste på ett bord i kantinen. Jeg husker at jeg var så flau.

Jeg ville ikke assosieres med funksjonshemmede,

selv om jeg var det.

UNGSOMSSKOLEN EMILY

Jeg husker da jeg gikk første året, og assistenten min og et par

andre assistenter i spesielle behov avdelingen tenkte

at det hadde vært søtt om jeg gikk på ballet med en annen elev i

spesielle behov avdelingen.

Jeg ble ikke spurt om jeg ville på ball. Jeg følte meg så nedverdiget.

Vi dro på ballet.

Og jeg hadde på en glitrende paljettkjole,

et veldig kleint ball-antrekk.

Jeg husker at en spesifikk frivillig kom bort til meg.

Jeg fikk den beste idéen. Det hadde vært så inspirerende hvis den

heite fotballspilleren danset med deg.

Åh. Jeg… jeg vet ikke.

Kom igjen. Han er snill. Jeg går og spør.

Ikke tenk på ham.

Samme det. Du kan danse med kjæresten min.

Han sto der og vrikket på en klein måte. Så mange ting foregikk i tankene mine.

For det første, hva hun egentlig tenkte om meg.

Jeg var åpenbart ingen trussel for henne. Hvis det var en annen jente,

hadde du ikke latt en annen jente danse med kjæresten.

Ungdomsskolen er nesten som kokepunktet til alt,

og den kvelden var på en måte en markør for alt sammen. Det gjorde meg så sint

fordi jeg ble bare behandlet som et kjæledyr, bokstavelig talt.

Andre barn bør se på funksjonshemmede barn som sine jevnaldrende.

Det var åpenbart et overlegenhetskompleks.

Jeg hjelper funksjonshemmede barn.

Det er vanskelig å tro, men de har lært meg

mer enn jeg har lært dem.

Jeg har innsett at litt oppmerksomhet fra meg gjør en

stor forskjell for dem.

Når du ser en funksjonshemmet, ser du automatisk på meg

og tenker, "Wow. Jeg er så glad livet mitt ikke er slik."

Det må være mye selvrefleksjon også, som,

hva får deg til å tenke at livet mitt er så tragisk?

Og ser du meg faktisk som mindre verdt?

I ikke-funksjonshemmet samfunnet,