Fantasy Island

Tapt anrop - ny melding: Sasha (Agent)

Hei, Christine. Din yndlingsagent. Jeg traff Martin i New York.

Det blir ikke noe av, dessverre. Jeg vet at du ønsket det.

De ville ha en yngre, blondere... Du får navnet til kosmetologen min.

-Hun gjør underverker. -Fanken.

-Klare til å få opp folk av sengene? -Du er altfor blid.

Det er et valg. Du burde prøve det.

-Jeg sparer det til kameraet. -Ikke vær så negativ.

-Hva er det som lukter? -Noe med strøssel. Sjokolade...

-Glasur og... -Vi har en regel.

-Rosa glasur til damen? -Ingen mat i studioet.

-Med mindre det er med i programmet. -Vi sender om fem...

Ingen bagels, pizza, muffins, donuts.

-Han prøver bare å være snill. -Tre, to...

God morgen, Phoenix. Jeg er Christine Collins, og...

Jeg vil gjerne lese nyhetene for dere,-

-men i stedet kjenner jeg duften av donuts.

Vår nye meteorolog vil gjerne bli godt likt.

-Så nå tenker jeg bare på donuts. -Vi går til trafikkrapporten.

Alle unngår vel donuts? Vi detoxer og unngår karbohydrater.

Det er vanskelig nok bare å leve på proteinpulver og spinat.

Jeg vil slippe å bli torturert av duften av sjokolade.

Han prøver bare å være grei. Men det er ikke greit.

Det ville greit å få sove ut og ikke sprøyte gift inn i ansiktet.

Og vet dere hva? Det ville være helt topp å spise en donut.

Men det forventes at jeg skal være slank, livlig og pen på håret.

Evig ung. Jeg satser alt.

Men det er ikke nok. Det er aldri nok.

Jeg ber bare om at dere ikke skal gjøre det vanskeligere.

For det er vanskelig nok som det er!

Noen trenger visst ferie.

Vi er straks tilbake med klestips til skolestarten.

Gjenfødelsens øy, la meg se, la meg høre.

La meg veilede dem som leter.

Da gjør vi oss klare, Mr. Jones.

Jeg er Elena Roarke, og dette er min øy.

Og som pappas onkel før meg virkeliggjør jeg fantasier.

Hva er ditt innerste ønske? Ditt mest inderlige behov?

Øya vet det, selv om du ikke gjør det.

Familien har vært øyas vokter i flere generasjoner.

Vårt oppgave er å forandre livet til hver eneste gjest.

Smil, alle sammen.

-Kaptein. -Roarke.

Du har unngått meg.

I så fall må jeg tenke på deg, og det har jeg ikke gjort.

-Innrøm at vi hadde en gnist. -Ja, men den sloknet.

-Den la jeg opp til. -Gjestene venter.

Velkommen. Hvordan står det til?

Ruby og Mel Akuda. Miss Elena Roarke.

God dag, Mr. og Mrs. Akuda. Dere er vel slitne etter reisen?

Ja, det er vi. Spesielt Ruby. Hun...

Er glad for å være her. Og vi vil gjerne stelle oss litt.

Selvsagt. Ash viser dere til suiten. Vi ses senere. Kos dere.

Christine Collins fra Phoenix i Arizona.

Miss Collins, jeg er Elena Roarke.

Hyggelig å møtes. Unnskyld, jeg ser fæl ut.

Ingen fare. Det ordner vi.

Jeg-jeg-jeg kjenner duften av donuts.

Alle later til å remikse mitt episke sammenbrudd.

Hvis det er noen trøst, ser du fabelaktig ut i blått.

Så si meg... Hva kan øya gjøre for deg?

Min fantasi er å spise og spise og spise og spise.

Og når jeg reiser herfra, må kroppen min se ut som før.

Jeg forstår.

-Det er jo umulig. -Nei da. Det er mulig.

Dette er Fantasy Island. Jeg kan oppfylle alle ønsker.

Og du vil ha en buffé?

Min første jobb var hos en liten stasjon i Amarillo.

Jeg elsket det og var stolt av drømmejobben min.

En kveld var jeg på date.

Jeg spiste et pizzastykke, drakk to øl. Vi delte en dessert.

To dager senere fikk jeg mitt første brev fra en seer.

Hun var bekymret fordi jeg hadde lagt på meg.

Hun var sikker på at det var fordi jeg hadde et problem.

-Helt siden da har jeg vært sulten. -Jeg bare lurer...

Er du sulten på mat, eller er det noe som stikker dypere?

Jeg har en terapeut, takk. Jeg kom hit for å spise osteburgere.

Da setter vi i gang. Klar?

En sjokoladetrøffel. Legger jeg på meg så mye som 30 gram...

Nei da. Det har du mitt ord på.

Velkommen til Fantasy Island.

-Utrolig. -Har dere det bra, Mr. og Mrs. Akuda?

-Kalle oss Mel og Ruby. -Og ja, det har vi.

Sola føles annerledes her.

Vannet er blåere, lufta friskere.

Og ja, gresset er faktisk grønnere.

-Jeg trenger nok ingen fantasi. -Øya er nok ikke enig i det.

Dere er her av en grunn.

Hvordan hørte dere om Fantasy Island?

Vi har fortsatt en dagsavis som faktisk er av papir.

Vi så en liten annonse.

En indre stemme ba oss ringe. Og nå er vi her.

Det er en ære å hjelpe folk som dere.

Mel, Ruby, hva kan øya gjøre for dere?

-Ruby har bukspyttkjertelkreft. -Jeg er dødssyk.

Så leit.

Vi drømmer om at hun skal føle seg frisk. Bare i noen få dager.

Hun har alltid tatt seg av andre: meg, våre barn og barnebarn.

Hun bør få en helg som handler om henne.

Hva skal den inneholde?

Dans, spaserturer på stranda, god mat.

Jeg må være tydelig på at jeg ikke kan kurere kreft.

-Jeg skulle ønske jeg kunne det. -Jeg vet det.

Det forventer en fantasi, ikke et mirakel.

De fleste forstår ikke forskjellen.

Følg kartet til fantasiens begynnelse.

Tusen takk. Det betyr alt.

Ingen årsak. Velkommen til Fantasy Island.

Ikke fall nå.

Pass på deg selv, gamle mann. Rør på baken. Jeg vil komme i gang.

Apropos baken, så er din fortsatt flott.

Du er halvt blind, men takk.

Kommer.

Så pent.

Hva nå?

Hva gjør du?

Jeg hopper uti.

Vent på meg.

-Se på deg! -Se på deg!

Det er et mirakel.

-Tenk at de er mine. -Ja, og se på alt håret.

Og det er ikke i ørene dine.

Og ingen sure oppstøt. Hit med tomatsausen.

Ungdommen er bortkastet på de unge.

Når jeg tenker på oss i denne alderen...

-Vi visste ingenting. -Det gjør vi vel heller ikke nå.

Vi kan vel blåse i å tenke akkurat nå.

La oss bare oppleve disse friske og unge kroppene.

I så fall foreslår jeg en fjerde runde.

OK. Senere.

Nå vil jeg gå ut og løpe og teste de nye knærne mine.

Gjør det.

Det er strandparty i kveld.

Kanskje vi skal gå og omgås med andre unge mennesker.

Slå oss løs.

Det er en avtale.

Du, søta?

Det grå håret, rynkene...

De gjør deg vakrere. Det skal du vite.

Jeg vet det nå.

Jeg vet det.

En dragerull.

Fra det lille sushistedet ved TV-stasjonen.

Jeg har aldri smakt dem. De har for mange kalorier.

Ikke i dag.

Christine Collins, dette er ditt liv, med mat.

-Salud. -Salud.

Popkorn med smør. Deilig!

Fra kinoen der du skulle på en blind date som frisøren din ordnet.

Det var for sent. Jeg står opp kl. 02.45.

-Det er for sent for meg. -Jeg vet det.

Han giftet seg og har to barn.

Jeg lurer om andre i ditt yrke ofrer like mye som du gjør?

-Hva er dette? -Få se...

Det kalles visst "fluffernutter".

Ikke min favoritt. Men moren din lagde dem til deg etter skolen.

-Hvorfor vil jeg ha en sånn? -Maten skal passe deg, ikke meg.

Se her! Den er enorm.

Året var 1984, og alle var opptatt av "Footloose".

-Jeg vil ikke ha kaka. -Du må la meg hjelpe deg.

Jeg trenger ikke hjelpen din. Få den vekk!

Mamma?

Kom hit, skatt. Du må være med.

Gratulerer, mamma.

Nå er vi familie, Crystal Jo. Vi og Landon.

Det stemmer. Jeg elsker moren din.

-Jeg skal ta meg av henne. Og deg. -Ja, sir.

-Amy. -Jeg er straks tilbake.

Ikke spis for mye kake. Mine unger får ikke se ut som kuer.

God morgen, New York. Crystal Joe Stevens her, live fra Times Square.

Jeg gir dere de siste nyhetene.

-Min datter. Den neste Diane Sawyer. -Jeg er ikke så sikker.

Jeg har troen på deg, Crystal Jo. Du kommer deg bort herfra.

-Lov meg det. -Det lover jeg.

Hva hvisket dere om?

Crystal Jo lover meg å jobbe for TV en dag.

-Jaså? Ja, du har en god stemme. -Syns du det?

Men hestetennene dine er et problem. Og du veier litt for mye.

Landon! Hvordan kan du si sånt?

Vet du hva? Jeg betaler for å få fikset tennene.

Vil du det?

Du og jeg hjelper hverandre. Avtale?

Nei. Si nei.

-Avtale. -OK.

-Christine? -Hvorfor tok du meg med hit?

"Det er en madeleinekake dyppet i te." Proust.

Smaken fra barndommen vekker minner. Ikke alltid gode minner.

Jeg forlot den jenta og det livet for flere tiår siden.