Downton Abbey

Herregud!

Det er umulig!

-Jeg tar det opp dit nå. -Ikke vær dum.

Ingen har stått opp ennå. Jimmy gjør det når han kommer.

Klokken er seks!

Takk, Daisy. Anna?

En gang i livet skulle jeg gjerne sove til jeg våknet av meg selv.

-Brenner det? -Ja, Mrs. Patmore.

Undrenes tid er ikke forbi. Har du satt frem tjenernes frokost?

-Har du svertet komfyren? -Ja, Mrs. Patmore.

-Og soveromspeisene? -Alle er tent.

Ta sakene dine og tenn peisene i første etasje.

Skynd deg!

-Har du sett William? -Nei.

-Hvor har du vært? -Er jeg sen?

Du er sen når jeg sier det.

Daisy? Hva gjør du der i mørket?

Jeg ville ikke ta i gardinene med skitne hender.

Hvorfor tente du ikke lyset? Det er bare strøm. Du må venne deg til det.

-Skelton Park har det på kjøkkenet. -Til hva?

-Frokosten er klar, Mr. Carson. -Avisene?

-De er forsinket. -Visselig.

Ta frem strykebrettet, så du er klar når de kommer.

-Er biblioteket ryddet? -Ja, Mrs. Hughes.

Spisestuen må vaskes i dag. Gjør det når de har spist frokost.

Himmel! Du skal bygge et bål, ikke et kunstverk.

-Hvor mange har du gjort? -Dette er siste før de kommer ned.

Gå tilbake til kjøkkenet før noen ser deg.

-Nå begynner det. -Aldri fred å få.

-Lady Mary... Er tebrettene klare? -Ja, hvis vannet har kokt opp.

-Kan du hjelpe til? -Jeg skal bære grevinnens.

-Bakdøren. -Avisene, endelig. William?

-Du er sen! -Jeg vet det, men...

Du ser snart hvorfor.

Ta Times først. Han leser bare den ved frokosten.

Du kan ta de andre senere.

-Hvorfor strykes avisene? -For å tørke blekket.

Ellers blir lordens hender like svarte som dine.

Mr. Carson! De bør nok se dette.

Jeg kan ikke tro det!

-Lorden er påkledd. -William!

-Slutt å snakke, og bær opp maten. -Ja, Mrs. Patmore.

-Er det sant? -Jeg er redd for det.

Ingenting er sikkert her i livet.

God morgen, Carson.

-Er det sant? -Jeg tror det.

Vi kjenner nok noen om bord. Fins det en liste over overlevende?

-De fleste damene kom seg av i tide. -De på første klasse?

Stakkars folk som var under dekk.

På vei mot et bedre liv.

For en tragedie.

Jeg trodde Anna hadde drømt det.

-Kjenner vi noen om bord? -Din mor kjenner Astorene.

Vi var hos lady Rothes forrige måned. Det fins nok flere.

Det skulle jo ikke kunne synke.

Alle fjell er ubestigelige til noen bestiger det.

-God morgen, pappa. -Morn. Hva er det?

Det kom nettopp, et telegram.

-Er Hennes Nåde våken? -Ja. Jeg skal sette inn frokosten.

Får jeg komme inn?

Er det ikke fryktelig? Så opprømt som Lucy Rothes var.

Det fins ikke ord for hvor fælt det er.

Klarte JJ Astor seg? Hans nye kone må ha blitt reddet.

George Murray telegraferte. En av hans partnere er i New York.

James og Patrick var om bord.

-Umulig! De skulle ikke dra før mai. -De står på passasjerlisten.

Takk, O'Brien, det var alt.

Men de må vel ha blitt reddet?

-Det ser ikke slik ut. -Hva...?

Ingen av dem? Du må si det til Mary.

Hun må ikke høre det fra noen andre.

Ingen av dem ble reddet, sa han.

-Mr. Crawley og Mr. Patrick? -Ja. Hennes Nåde var hvit i ansiktet.

-Det er synd om det er sant. -Det er verre enn det.

Det er en komplikasjon.

Hva mener du?

Mr. Crawley var lordens fetter og arvtager.

-Arver ikke lady Mary? -Hun er jente, dumma!

Nå er Mr. Crawley død, og Mr. Patrick var hans eneste sønn, så hva nå?

Det er forferdelig...

Hei.

-Jeg banket på, men ingen åpnet. -Så da gikk De bare inn?

Jeg er John Bates, den nye kammertjeneren.

-De er tidlig ute. -Jeg ville gjøre meg kjent.

Jeg begynner i kveld.

-Jeg er Anna, overstuepiken. -God dag.

Jeg er miss O'Brien, grevinnens kammerpike.

Det er best De blir med oss.

-Hvordan klarer De arbeidet? -Ikke bekymre Dem om det.

-Vi har våre egne oppgaver. -Jeg klarer meg.

Nå tar jeg over, Mrs. Hughes. God morgen, Mr. Bates! Velkommen.

-Jeg håper at reisen gikk bra. -Ja takk.

Jeg er Downtons butler. Jeg heter Carson.

Dette er Thomas, førstelakei.

Han har tatt hånd om lorden siden Watson sluttet.

Det blir en lettelse å få alt tilbake til det normale.

Alt er vel klart for Mr. Bates?

Jeg gjorde i stand Mr. Watsons gamle rom. Det så ikke ut.

-Hva med alle trappene? -Jeg sa jo at jeg klarer det.

-Selvsagt. -Thomas.

Følg Mr. Bates opp, og vis ham rundt.

-Takk, alle sammen! -Han blir neppe lenge.

Takk, miss O'Brien.

Å ja...

Her får jeg det fint.

Betyr det at jeg må gå i sørgeklær?

Fetteren min og sønnen hans...

...er mest sannsynlig døde. Vi skal alle bære sorg.

Nei... Jeg mener det andre. Det var jo ikke offisielt.

Du velger selv om du vil sørge over Patrick som din forlovede.

-Ingen visste det utenom familien. -Det er opp til deg.

For en lettelse!

Det er skap oppe på loftet til klær som ikke brukes så ofte.

Mr. Watson brukte dem til å rullere på sommer- og vinterklærne.

Velger jeg eller han krage- og mansjettknapper?

Legg dem frem for ham.

De til ball, de til vanlig middag og de bare i London.

-Jeg lærer det nok. -Det må De.

-Snusdåser. Han samler på dem. -Veldig fine.

-Vi har en pussig jobb. -Hva mener De?

Det at vi lever så tett på slike skatter.

-Men ingenting av det er vårt. -Nei, det stemmer.

At jeg kunne bli forbigått av ham...

Du burde sagt noe da du kunne. Husk det neste gang.

Hvem sier at det blir en neste gang?

Er det en fridag jeg ikke vet om?

-Hun ville nødig gå i sørgeklær. -Det må vi alle.

O'Brien leter frem mine svarte klær, og Anna sjekker hva pikene har.

Dette forandrer alt.

Ikke prøv å benekte det. Du må bestride fideikommisset.

Vi kan vel vente til vi vet de er døde?

Ikke snakk som om jeg ikke er sønderknust.

Men hvorfor må godset gå til den som arver tittelen?

Jeg lager ikke lovene, kjære. Hva er det?

-Enkegrevinnen er her. -Jeg kommer nå.

-Hun ville treffe lady Grantham. -Hva har jeg gjort galt nå?

-Deres nye kammertjener har kommet. -Takk, Carson. Hva er det?

Jeg er usikker på om han klarer arbeidet, men det avgjør De.

Det er best jeg går.

Fortell henne om James og Patrick.

Det var jo derfor jeg kom!

Robert ville ikke at du skulle lese om det i avisen.

Jeg er tøffere enn jeg ser ut.

Det var trist med Patrick. En hyggelig gutt.

-Vi var så glade i ham. -Jeg var ikke så glad i James.

Han var altfor lik sin mor, det ufyselige kvinnemennesket.

-Blir du til lunsj? -Takk.

-Jeg gir Carson beskjed. -Jeg gjorde det. Skal vi sette oss?

-Kjenner du til den nye arvingen? -Bare at det fins en.

Han er sønnen til Roberts firmenning. Jeg har aldri møtt ham.

Hadde ikke din avdøde mann tvunget meg til å signere den absurde...

Jeg kom ikke hit for å krangle. Lord Grantham ville beskytte godset.

Det slo ham aldri at du ikke ville få en sønn. Nei, det fikk du ikke.

Men hadde Patrick ektet Mary, og din dattersønn ble arving-

-ville det hele ha ordnet seg. Men nå...

Nå har en fremmed rett til pengene mine og hele sulamitten.

Om vi skilte ut medgiften din, ville godset bli splittet opp.

Det ville ødelegge alt Robert har slitt for.

-Vet han det? -Snart, så...

-Da fins det ingen løsning. -Jo, det fins en enkel løsning.

Fideikommisset må oppheves i sin helhet-

-og Mary må bli anerkjent som arving av alt.

-Hun kan vel ikke arve tittelen? -Nei, det kan hun ikke.

Men hun kan arve pengene dine og godset.

Jeg styrte ikke Downton i 30 år-

-for å se alt forsvinne til en fremmed fra hvem vet hvor!

Skal vi bli venner, da?

Vi er forbundsfeller. Det kan være langt mer effektivt.

Downton er et stort hus, og Crawley-familien er fornem.

Vi lever etter en standard som i starten kan føles uoverkommelig.

Om De mister mål og mæle i lordens nærvær, vil hans takt og tone-

-raskt hjelpe Dem til å utføre Deres plikter etter beste evne.

Bates! Min gode mann!

Beklager, jeg burde visst at dere spiste lunsj. Vær så snill, sitt ned.

Jeg ville hilse på min gamle våpenbror.

-Kjære Bates, velkommen til Downton! -Takk, sir.

Beklager at jeg forstyrret dere. Tilgi meg.

Dere spurte aldri.

Thomas, bær den opp. Han klarer det selv, Daisy!

Han kan da løfte en kjøttpai. Sett epleterten i ovnen.

Fjern det! Mr. Lynch skulle ikke satt det der.

Det er syresalt. Jeg ba om noe å rengjøre messingkjelene med.

Sett det vekk. Det er giftig!

Det er mye mat med tanke på at de sørger.

Ingenting gjør en mer sulten eller sliten enn sorg.

Da søsteren min døde, spiste jeg en haug smørbrød-

og sov et helt døgn.

-Følte De Dem bedre da? -Nei, men det fikk tiden til å gå.

-Hvor skulle de hakkede eggene? -På kyllingen?

-Ja. Ta dem opp. -Jeg kan ikke gå inn i spisestuen.

Selvsagt ikke! Si til Thomas eller William hva de skal gjøre.

Skynd deg! Før de er tilbake fra kirken.

Vi har hatt en minnegudstjeneste i London og en her.

Jeg foretrekker minnegudstjenester fremfor begravelser.

Man kan ikke ha en begravelse uten likene.

De skal sette opp en stein til minne om de forsvunne.

Kanadierne anlegger en egen Titanic-kirkegård.

Jeg er overrasket over hvor mange lik som ble funnet.

Hva kan De fortelle om Mr. Crawley? Ikke noe for ille, håper jeg.

Jeg har spurt litt rundt, men det er lite å uroe seg for.