The Breadwinner

Vakre gjenstander til salgs.

Alt skrives og leses, på pashto og dari. Vakre gjenstander til salgs

Du betjente en kvinne! Jeg så det med mine egne øyne!

Alt skrives og leses. Pashto og dari. Vakre gjenstander.

Parvana...

- Det er det eneste vi har av verdi. - Jeg har aldri fått bruke den.

Hvor skulle du ha gått med den?

- Nå fortsetter undervisningen. - Ja, baba.

Hva kan du fortelle meg om Silkeveien?

Silkeveien?

Baba, jeg husker ikke noe om Silkeveien.

Se på det som en fortelling. De blir i vårt hjerte, selv når alt annet er borte.

Vårt folk har fortalt historier fra begynnelsen av,

da vi var Partia og Khorasan.

Et delt land i klørne til Hindukush-fjellene,

brent av de brennende øynene til ørkenene i nord.

Svart, steinete jord mot fjell av is.

Vårt land var det forsteinede skjelettet til et uhyre.

Vi var Ariana, de edle og hederliges land.

Vi var en vei som ledet overalt, og førte varer fra øst til vest.

Vi studerte stjernene og begynte å se orden i kaoset.

Vi var forskere, filosofer og historiefortellere.

Spørsmål førte til svar, og så flere spørsmål.

Vi begynte å finne vår plass i universet.

Men vi lå bortenfor riker som lå i krig,

og grenser ble trukket om og om igjen, opp gjennom tusener av år.

Fra disse herskerne kom Kyros den store av Persia...

...og så Aleksander den store av Makedonia.

Så kom Mauryariket,

Djengis Khan, og så videre, og så videre.

Hver gang ble det spilt blod, og hver gang ble det overlevende.

Mønsteret gjentok seg i det uendelige.

Da jeg var ung, visste jeg hva fred ville si. Her i byen.

Barn gikk på skole, kvinner gikk på universitet.

Alle rikene glemte oss, i hvert fall en stund.

Men det varte ikke.

Jorden ble svak under beina på oss, alltid utrygg.

Først ble det statskupp, så en invasjon, og så borgerkrig.

I kaoset tydde noen til de som kunne gjenopprette orden.

Men prisen var høy.

Vi har bestemt en egen verdighet for kvinner.

De får ikke gå ut eller vekke unødvendig oppsikt.

Hvis en kvinne viser seg, dømmes hun av islamsk sharia.

Alt endrer seg, Parvana. Fortellinger minner oss om det.

Parvana?

- Hørte du etter? - Ja, baba.

Fortell om våre nomadiske forfedre og deres fjell av gull.

- Nå? - For 2000 år siden...

- Ja? - For 2000 år siden...

...var det en baktrisk prinsesse som hadde en krone.

Og...?

- Og... - Parvana?

Husj! Ligg unna tingene mine!

- Gå vekk! Gå vekk, sa jeg! Dumme hund. - Hei, du!

Hva er det du gjør? Hvorfor roper den jenta?

- Hun er bare et barn. - Hun vekker oppsikt!

Hun burde holde seg hjemme.

Jeg har ingen sønn hjemme. Hun må hjelpe.

Reis deg når vi snakker! Reis deg!

- Jeg kjenner deg. - Ja, Idris.

- Jeg var lærer. Du var flink. - Du lærte meg ingenting av verdi.

Nå er jeg i Taliban, og bekjemper Islams fiender.

Hvis jeg er en fiende, har Gud tatt mitt bein som straff.

Gjør du narr?

Jeg mistet beinet i krigen som vi utkjempet sammen.

- Hvor gammel er hun? - Idris...

- Hun er et barn. - Gammel nok til å gifte seg.

Hun er lovet bort.

- Hun bør dekke seg til. - Ikke se på henne.

- Hva sa du for noe? - Ikke se på henne.

- Jeg kan få deg drept! Pass deg! - Nå holder det.

- Går det bra? - Ja, baba.

Det er jenta si, det. Nå går vi hjem.

Parvana?

Du sa til gutten at jeg var lovet bort. Skal jeg gifte meg?

Nei, du er jo et barn. Du skal leke og fortelle fortellinger.

- Jeg er for gammel. - For fortellinger?

- Du har alltid likt dem. - Hva er vitsen?

- Jeg tar en prat med mama-jan. - Ikke nevn kjolen.

- Da blir det bare mas. - Om hva da?

- Ingenting, mama-jan. - Vi selger ikke penkjolen.

- Det er ikke det jeg mente. - Vi trenger pengene.

Da venter vi litt. Handelen tar seg nok opp.

Da trenger vi ikke å selge den.

Men himmelen er langt borte. Vi må selge den snart.

Hva med en liten fortelling før middag, så glemmer vi alt om kjoler?

- Kanskje Parvana vil lese for oss? - Ikke nå, mama-jan. Jeg er trøtt.

Hun er ikke et barn mer, sier hun. Hun liker ikke fortellinger.

Ikke skynd deg med å bli voksen, jenta mi. Det er kanskje ikke som forventet.

Det er tomt for vann. Du hentet ikke nok.

- Det står en halv bøtte ved døra. - Da jeg var ung, sto bøttene aldri tomme.

Slutt, jenter.

Enten henter du mer vann etter maten, eller så vasker du Zakis bleier.

- Hvordan går det? - Bedre nå som du er her.

Hvis du ikke vasker håret så ofte, varer vannet lenger.

- Parvana? - Du bør vise respekt.

Kan dere ikke spise litt? Ting ser bedre ut med mat i magen.

Ja vel, maudar.

Zaki! Vent til jeg drar opp ermene. - Nei, mama-jan.

- Sånn, ja. - Nei. Jeg drar opp ermene.

Ikke spis alle rosinene, Parvana. La Zaki få dem.

Gi ham den store rosinen på haken din, Suraia.

Å, det er jo ingen rosin. Det er en stor, hårete føflekk.

Parvana... Si unnskyld til Suraia.

Parvana.

Han er der inne! Jeg så ham!

Hvis det er kvinner der, dekk dere til nå!

Det er ham! En av Islams fiender! Han har forbudte bøker og lærer kvinner!

- Jeg har en sønn! - Før ham ut!

- Dere kan ikke ta ham! - Nei, baba!

Hvor blir han ført?

I fengsel. Han får en lærepenge i Pul-e-Tsjarki.

Baba! Baba!

Mama-jan?

Får jeg tenne lyset?

Hysj, Parvana. Du vekker Zaki.

Hvis de løslater Baba, trenger han et lys for å finne vei.

Hvordan kan han komme? Han har ikke stokken.

Legg deg til å sove. Det går bra.

Hvordan kan du vite det, mama-jan?

Vær stille. Hun har nok å bekymre seg for.

Zaki! Slutt med det der.

- Kom deg opp, Parvana. - Hvorfor det? Hva skjer?

Vi må finne baba. Han skulle til Pul-e-Tsjarki fengsel, så vi drar dit.

Vi får ikke gå ut.

Suraia skriver for å protestere mot Nurullahs fengsling. Jeg kan gi dem det.

- Det er ikke lov. - Det kan gå hvis vi ikke vekker oppsikt.

- Men vi kan ikke... - Kom. Og ta med spaserstokken. Vi må dra.

Hei!

Du!

Salaam. Hvor ligger Pul-e-Tsjarki?

Salaam. Det er østover, forbi elven.

- Men det er langt. - Takk.

Gå gjennom Gamlebyen, ellers blir dere tatt.

- Hva gjør du her uten mannen din? - Jeg er nødt.

- Det er ikke lov å gå ute uten ektemann. - Jeg beklager.

- Forstått? - Jeg leverer et protestbrev.

- Gå hjem. - Nei!

- Hva mener du? - Nurullah Alizai ble arrestert i går...

Fotografier er forbudt! Hvorfor er du her ute på egen hånd?

- Det er bare barn hjemme. - Du har ikke noe å her å gjøre!

Bare gå hjem! Øyeblikkelig!

- Du krenker din ektemann og ditt folk! - Jeg må finne ham!

Ti stille!

Å gå til fengselet endrer ingenting.

Hvis du lager bråk, blir mannen din straffet for din frekkhet.

Hvis jeg finner deg her igjen, arresterer jeg deg.

Gå nå.

- Mama-jan. - Følg meg hjem.

Hent vann, Parvana. Det er tomt.

Kom igjen.

Hva driver du med?

Stikk av! De finner deg.

Stopp!

Hvor ble det av gutten? Så du ham? Så du ham?

Hei, jente! Kom igjen!

Glem henne.

Bøtta er jo bare halvfull. Kunne du ikke ha fylt dem helt?

- Zaki! Hysj! - Ikke vekk henne.

- Hysj, Zaki! - Mama-jan!

- Trøst ham, Parvana. - Mama-jan!

- Fortell en historie. - Mamma...

En gang, for lenge siden, lå det en liten landsby nedenfor Hindukush-fjellene.

Hysj. Hør etter.

Landsbyboerne hadde klart å samle dyrebare frø,

så det ble dans, sang, latter og spising. Alle var glade.

Særlig den ene gutten som danset og sang og lo og spiste mer enn noen andre.

Mens landsbyboerne danset og sang og lo og spiste,

kom det uhyrer.

Uhyrene skremte eslene og spiste opp trærne.

De stjal det mest dyrebare fra landsbyen:

Såfrøene til neste år.

De løp tilbake til Hindukush-fjellene, til deres herre:

Den fæle Elefantkongen, med pigger som støttenner!

Mama-jan.

Spis, vær så snill. Det blir bedre med mat i magen.

- Det er nesten ikke mat igjen. - Jeg skal gå til markedet.

Takk.

- Salaam. Hva koster seks epler? - Salaam, barn. Jeg kan ikke selge til deg.

- Men kan jeg få seks epler? - La faren din kjøpe mat.

- Min far ble tatt. - Beklager. Kom senere, kanskje.

- Men du vet... - Salaam. Kan jeg få et kilo ris, takk?

- Salaam. - Hei, du! Jente!

Stopp!

Stopp, sier jeg!

Gå hjem!

- Jeg mistet vesken, mamma. - Hold hodet bakover.

- Men jeg kan hente vann. - Ikke tenk på det.

Jeg sparte litt naanbrød til deg. Jeg skal varme det opp.

- Hva skal vi gjøre? - Jeg vet ikke.

Hvis jeg går tidlig, før det er mye folk...

Det går ikke. Markedsfolkene tar ikke sjansen på å hjelpe deg.

Mama-jan har slekt i Mazar-e Sharif. Jeg kan skrive til dem.

Vi har aldri møtt dem. Hvordan vet du at de vil hjelpe? Vi trenger mat nå.

Det var din brors klær. De er store, men vi kan legge dem opp.

Ser jeg ut som en gutt?

Du ligner på Suleiman.

- Så lik. - Mama-jan...

Han var slik en snill gutt. Ikke stort eldre enn du er nå.

Det går bra, mama-jan.