Strong Island

EN ORIGINALDOKUMENTAR FRA NETFLIX

Hallo, det er Yance.

Hallo, det er Demitri Jones som ringer tilbake.

- Hei. Hvordan går det? - Ok.

Jeg er ikke sikker på om du husker mitt eller min brors navn.

Han ble myrdet i 1992,

da du jobbet som statsadvokat i Suffolk County.

Han het William Ford.

Du jobbet på saken med Stephen O'Brien og betjent James Hughes.

Ok, hva vil du vite?

Jeg ringer for å høre om du,

innenfor lovens restriksjoner,

kan besvare noen av de spørsmålene

som har plaget meg de siste 22 årene.

Nei, det vil jeg ikke.

Ok. Kan jeg spørre deg hvorfor?

Som statsadvokat er alt det som har med en storjury å gjøre, fortrolig.

- Så det kan jeg ikke diskutere. - Ok. Greit.

Jeg spør om etterforskningen.

Jeg vil ikke diskutere mine tidligere saker på kamera.

- Kan vi gjøre et telefonintervju? - Nei.

- Ok, og... - Jeg vil ikke diskutere saken.

Og du har ingen kommentar?

Jeg vil ikke gi noen kommentar.

- Ok, frøken Jones. Takk. - Farvel.

Sønnen min...

...lå død i en kiste,

med et så fredelig ansiktsuttrykk.

Du og din søster...

Jeg tenkte...

"Hvordan skal vi klare oss uten ham?"

"Hvordan blir livene våre uten ham?"

Selv da...

...sa jeg:

"Vent til saken kommer for retten!"

Dette er en ung mann som aldri har vært i trøbbel noen gang.

"Vent til saken kommer for retten."

Det sa du til deg selv den dagen begravelsen var?

"Bare vent til vi kommer til retten.

Hans død vil ikke være forgjeves."

Jeg er ikke overrasket over at saken ikke kom for retten.

Jeg vil bare vite hva grunnen var.

Jeg er ikke sint.

Men jeg kan heller ikke akseptere...

...at en annen får bestemme

hvem William var.

Føles det ikke bra at jeg stiller disse spørsmålene,

bør du reise deg og gå.

I alle årene vi vokste opp,

hvis vi gikk gjennom et kvartal, eller passerte et kvartal,

som var overveiende hvitt,

så løp vi.

Det var da jeg skjønte de økonomiske forskjellene.

De var ikke rike,

men deres rikdom var at de var hvite.

Min fars navn var George Alexander Dunmore.

Jeg var to da min far døde.

Han fikk et alvorlig astmaanfall.

Han ble sendt til et sykehus.

Det var et venterom for hvite

og et for fargede.

Selv om han var alvorlig syk...

...og hadde pusteproblemer,

måtte han vente.

Mens han ventet døde han.

Fortell meg når du traff pappa. Når traff du pappa?

Ikke la oss si: "Når traff jeg ham?"

Når ble jeg oppmerksom på ham?

Hva er forskjellen?

Jeg så ham da jeg gikk i sjette klasse,

og han gikk i sjuende klasse.

Jeg snakket ikke med ham

før i oktober 1958.

Jeg var andreårsstudent,

og han gikk i tredje.

Der vi bodde,

i Charleston i South Carolina,

hadde vi alltid en skolefest

på kommunehuset.

Din far kom dit.

Han ba om en dans, og spurte om jeg ville være kjæresten hans.

Jeg prøvde å være kul,

og lot det gå noen få sekunder

før jeg sa: "Ja!"

Jeg sa ikke ja, jeg sa:

"Tja, det kan jeg vel godt."

Men jeg hoppet av glede inni meg.

Jeg hadde elsket ham på avstand

siden jeg gikk i sjette klasse.

Vi giftet oss 10. juli, 1965.

Så...

Jeg syns min mann...

...var en herlig mann.

Han var kjekk.

Vi flyttet til New York.

Jeg elsket det.

Vi fant en leilighet i Brooklyn.

Jeg nøt det i fulle drag.

Det var den slags leilighetsbygning

der det bodde mange gamle jødiske damer.

De ville samle seg foran vinduet

om ettermiddagen og sitte der.

De var herlige.

Jeg husker at jeg kom hjem en dag,

og en av dem sa:

"Det ser ut som du skal ha en baby!"

Jeg sa: "Du store. Jeg trodde jeg skjulte det godt."

Jeg var lettet.

Når jeg sang, ble han stille,

og når jeg sluttet, ville han røre litt på seg.

Hvis jeg ikke begynte igjen med en gang,

ville de små føttene og hendene hans bevege seg.

William ble født i 1967.

Din far sa: "Den gutten blir så bortskjemt."

Det ble han.

Jeg fikk "A" i lærereksamen.

Jeg elsket å undervise.

Jeg visste hva det å ha en utdannelse

hadde gjort for mine søstre og meg.

Jeg visste også hvilken kamp det var.

Min mors jobb var å strippe tobakk.

Ok?

Hun sluttet skolen i fjerde klasse

og begynte å jobbe.

Jeg hjalp henne med å lære å lese.

Han skammet seg ikke over for meg,

fordi jeg var den yngste.

Jeg var stolt av

at jeg kunne hjelpe henne med å lære å lese og skrive.

HÅNDBOK FOR NYE LÆRERE

Min mor begynte sin karriere i New York som engelsklærer,

og avanserte til å bli inspektør på Thomas Jefferson High School

i East New York.

Etter 13 år der åpnet hun en skole for jenter og kvinner i Rikers,

fengselet som ligger...

...ved enden av landingsbanen i LaGuardia-flyplassen.

RIKERS ISLAND ER USAS ANDRE STØRSTE FENGSEL.

Hun kalte den Rosewood og utviklet programmer

som hjalp kvinner med å forlate fengselet med kompetanse

så de hadde flere muligheter når de ble løslatt.

Min far var overbevist om

min mors evne til å klare alt.

Din far jobbet i Andrew Gellers.

Fantastiske sko.

Fantastiske, nydelige sko, som jeg elsket.

Han ville bli tegner.

Han tok prøven for trafikkselskapet i New York for å bli sporvognsfører,

men han kunne fremdeles gå på skolen.

Så ble du født.

Da Lauren ble født

var han overlykkelig.

Han var overlykkelig.

Men etter hvert som dere vokste opp, var dere så uregjerlige.

Vi lette etter en leilighet.

Vi lette i Brooklyn.

Men ingenting av det vi fant, likte faren din.

Han likte ikke noen av dem vi fant.

Jeg snakket nok ikke til ham på en måned.

Jeg la puter midt i sengen,

for det betydde

at vi måtte fortsette å lete,

og på det tidspunktet visste jeg ikke hvor oppsatt han var

på å flytte til Long Island.

Min far kjørte J-toget,

som gikk gjennom noen av de mest belastede områdene i byen.

Fra førerhuset så han et veldig annerledes New York enn min mor.

Han så fattigdom, kriminalitet

og vold,

en by som var i raskt forfall.

Min far var ikke en fryktsom mann.

Han var realist.

Han unnslapp Sørstatenes rasediskriminering uskadd,

og han ville ikke sette familiens, eller vår framtid på spill.

Vi dro dit ut en lørdag

og traff Sam McCollough.

Han bodde i lokalsamfunnet.

Han var agent for firmaet

som hadde kjøpt området og bygd husene.

Jeg fikk senere vite at de ville tiltrekke...

...folk som var offentlig ansatte,

som de mente hadde råd til husene.

HARVEY VENN AV WILLIAM FORD, JR.

Mange afro-amerikanere

flyttet ut til Long Island.

Offentlig ansatte, som bussjåfører, politibetjenter, fengselsbetjenter...

...som de ville plassere i lommer, eller kvartaler i de forskjellige byene.

Man kunne dra til bestemte byer...

I Deer Park og Amityville kunne man finne de samme "nye D",

men resten av Long Island var overveiende hvitt.

Så det kvartalet

var et fristed.

Når man gikk ut, så...

...så ville man løpe tilbake for livet.

Å vokse opp i et nytt område, et "nytt D"...

...var fantastisk.

Det var herlig.

Det var trygt.

Jeg likte det overhodet ikke.

Alle var svarte.

- Var det en tilfeldighet? - Selvfølgelig ikke.