The Daughters of Fire (Las Hijas del Fuego)

DAUGHTERS OF FIRE

Ha det.

"Antarktis, 1968" står det på skiltet. Mange år før jeg ble født.

Men dette stedet har knapt nok endret seg.

Det fins systemer som aldri endres. Selv om tiden tilsynelatende forandrer alt

så er militæret og presteskapet logikk uten løsning.

De etterlater seg uutslettelige spor.

De deler samme kropp, samme klær, samme menn,

som bærer med seg en beretning om grenser og undertrykkelse.

Jeg tenker på de kvinnelige forskerne som gikk i land her i 1968.

Hvordan var deres kropper da de kom hit? De trosset det rådende paradigmet

og levde som forskere.

Vi er barnebarna, barna til barnebarna, døtre og søstre

til de som stilte sin kunst og sine kropper, sitt land og sine landskaper

opp som trassige fakler som lyste opp nye himler.

Vi er ildens døtre.

Problemet har aldri vært hvordan kroppene framstilles.

Problemet er hvordan disse kroppene tolkes og vises foran kameraet.

Jeg har savnet deg så.

- Så? Dropp "så". - Vil du aldri slutte å rette på meg?

Du er håpløs.

Min elskede.

Jeg er sulten.

Skal vi gå ut?

Nei, jeg orker ikke. Har du ingenting hjemme?

La meg se etter.

Ikke fornøyd.

Agustina.

Etter en måned ved verdens ende kjøper du ikke engang en sjokoladebit?

Hele måneden der jeg tenkte på din ende.

Og vår verden, og nei, ikke på sjokoladeplater.

Det var deilig uten kontakt med omverdenen,

men det ble ikke som jeg trodde.

Jeg vet ikke... Jeg hadde sett for meg noe hvitt, pingviner...

Og så var det svidd jord, og det krydde av soldater, og maten var fæl...

Noe nytt her?

- Mariana har skilt seg. - Er det sant?

Ja, endelig.

Nachi ble kroppsbyggingsmester, og jeg har savnet deg sinnssvakt mye.

Jeg fant noen heftige klipper. Men man kan gå uti maks fire ganger,

ellers fryser man i hjel, selv med tørrdrakt.

Hvorfor forteller du sånt som skremmer meg?

Ellers er det ikke noe gøy.

Så pratsomme de er!

- Hvem er det? - Hvordan skal jeg vite det?

Se etter.

- Mamma. - Hva vil hun?

Hun vil selge pappas Torino.

Du aner ikke hvordan den er. De kommer helt fra Necogea for å se den.

- Pappa frelste den fra det onde øyet. - Bilen?

- Har jeg ikke fortalt det? - Nei.

Han satte en skål fylt med vann på panseret, og så begynte det å bruse.

Og da har bilen liksom det onde øyet?

Jenta mi, du ser mye koreansk film, men kan ingenting om populærkultur.

Jeg kverker mamma om hun selger bilen.

Pappa elsket den.

Hva med en redningsaksjon? Så får du se barndomshjemmet mitt.

Og moren din?

- Rommet mitt står urørt på tjuende året. - Jaså?

Du får se hvilke plakater jeg onanerte til som tenåring.

Plakater for å onanere?

Nevn noen.

Som Diana fra "Vil" når romvesenene invaderer.

- Tuller du med meg? - Nei.

Nei, Diana er rå, med sin stramme uniform og utenomjordiske pupper.

Mine pupper er kanskje ikke utenomjordiske, men...

Kutt ut, puppene dine er vakre.

Jeg har en neoprendrakt.

Hva har fisken min gjort mens vi var fra hverandre?

Fisken din? Ingenting.

- Jeg er kjempesnill. - Du er slem.

Og du? Har du noen ny filmidé?

Ja.

En pornofilm.

Alvorlig?

- Nei... - Jo.

- Mener du det? - Ja.

- Så bra... - Hva? Tenner du på det?

- Kanskje det? - Kom hit.

- Så frekt. - Du ser...

- Gikk det bra? - Ja, jeg er alt vant til deg.

Takk.

To tequila.

Flatbankere.

- Flatbanker. - Hva feiler det deg?

Hva faen er greia? Homobordet, flatbankere, hva faen er greia?

At det var?

- Hva i helvete... - Slutt, slutt!

- Vi ser etter denne jenta. - Jeg kjenner henne ikke.

Jeg må trene. Jeg har bare to timer på meg, så blir det for kaldt.

Jeg er mester på åpent hav.

Drakten kommer fra Australia, den er varm og veier ingenting. Kostet skjorta.

Det er ikke så lett å tisse, men, men...

- Så har du sett denne jenta? - Nei.

Jeg hørte om bråket i baren. Jeg feiret damas hjemkomst.

Vi festet da de fæle typene kom. Jeg forsvarte meg bare.

Idretten min gjør meg sterk, men hun var litt svakelig, og besvimte nesten.

Så hørte jeg noen slag. Noen blonde utlendinger som tyr til selvforsvar.

Det er vanlig i Europa. Som svømmemester har jeg reist mye.

I Tyskland driver artig nok alle med aikido, for eksempel.

Det er en selvforsvarskampsport, men de kan brekke armen på deg.

Klarer dere dere med bare én arm? Hold dem, og spar litt tid for meg.

Er det ikke kaldt?

Sånn. Takk. Vi ses!

Hvordan skal jeg fortelle om porno?

Jeg legger kroppen min i fortellingen, og lar den åpne sitt gap.

Jeg lar fortellingen mette sin glupskhet med min fordømte kropp.

Det er noe med nytelsen som ikke lar seg gjengi, eller gjøre troverdig.

Vi fortaper oss i timevis liggende i vår elskedes favn.

Vi lar hudens landskap gjøre oss yre.

Jeg vil miste fornuften. Jeg vil miste alt.

At fitta mi blir et raust og utholdende, higende hull.

Hvordan skal jeg vise det i en pornofilm?

Om det er på ekte, med nytelse, sensualitet, tilgjengelighet og tid...

Er det porno da?

Eller er pornografi bare når kroppene objektiveres?

Slutter de å tilhøre den sjangeren om kroppenes subjektivitet er intakt?

Vi er på en vill søken. Vi søker kropp og fortelling samtidig.

Jeg søker forvillet og glemt av alle.

Kom igjen.

Ja, vi brukte den til å skysse barna til skolen, til Caleta Valdés.

Så bygde de en skole her, og den har stått her siden.

Ok, om den har stått hele vinteren,

så kan været ha gitt visse deler, som generatoren, rustskader.

Man ser at dere har tatt vare på den, men registerremmens stand...

Hvis den er slitt, må den byttes. Det får vi trekke av fra prisen.

Hva ville det kostet?

Du filmer mange kubber til en pornofilm. Våre kvinnelige seere sovner.

Ikke undervurder mine fans.

Vi kan bytte, om du er lei.

Jeg elsker å håndtere store ting.

Det kan jeg tenke meg. Samme her, deriblant dama mi.

Nei takk.

Har vi en reiseplan, eller gir vi oss skjebnen i vold?

Vi tenkte å dra til Madryn.

Men først vil jeg besøke en barndomsvenn i Caleta.

- Fra Lobería? - Ja.

Jeg har ikke sett henne siden de flyttet da vi var små.

Hvordan vet du at hun er fra Lobería? Har hun fortalt om tiden som speider?

Ja, hun sa også at du skulle få møte din svigermor.

Ja, jeg gripes av panikk.

Vår svigermor.

Kan dere flytte på kameraet? Det er med i bildet.

- Jeg tror jeg dreit på draget. - Det går bra.

Mikkutgangen er ødelagt.

Du hadde skjelt meg ut om det var meg.

Selvsagt. Kan dere slå det av?

Nei! Nei!

- Nei, Agustina. Den røde knappen. - Sånn.

Takk.

Hun gjør visst alt riktig, hun.

Gjør hun?

- Slutt, Agustina. Du gjør meg skjelven. - Ok, beklager.

Hvor lenge har dere vært sammen?

- Tre år. - Fire.

Jeg tror du bør legge deg nedpå litt.

Du får kjøre.

- Jaså? Har jeg blitt sjåfør nå? - Du sa at du likte det.

Hvorfor åpner jeg munnen?

Jeg kan gi kneble deg kjærlig. Jeg kan teknikken.

Det tror jeg nok.

Jeg kom aldri tilbake til byen.

Alt er jo likt som da vi var små.

Nå vil jeg redde pappas bil.

Selv i Necogea fins det gribber som vil kjøpe den av mamma.

- Torinoen? Den med det onde øyet? - Ja, pappas kjæreste eiendel.

Er det fortsatt dykkerkonkurranse i Madryn?

- Ja, jeg ville konkurrere, men... - Bli med oss. Vi har en flott minibuss.

- Den er komfortabel. Har du drakt? - Den er nok ødelagt.

Jeg kan ta en titt. Jeg har beste lappeteknikken.

- Ellers kan du låne min gamle drakt. - Takk.

Den er nok litt stram. Du har blitt kraftig med årene.

- Husker du hvor slank jeg var? - Klart jeg gjør.

Med hvite overaller og fyrstikkbeina dine.

Husker du da vi fant Mistela-flasken, og danset i hønsehuset?

Vi skremte kyllingene og sang Kiss.

- Takk. - Hei. Takk.

Jeg tar fortsatt notater. Om jeg så ikke greier å skrive "Scene 1",

så tror jeg at jeg skriver et filmmanus. Hvem kan skrive på denne måten?

Om en film alltid er en reise, hvem kan da skrive underveis?

Jeg burde hoppe av og løpe nedoverbakke og skrive:

Scene 1:

Carmen vandrer i nærheten av en sjø.

Sjøen liksom funkler, og overflaten er som en uplettet kropp.

Kameraet stiger, og bakken blir en motstandsdyktig kropp.

Landskapet viser seg som noe erotisk, seksuelt, vilt og ømt.

Landskapet blir et såret dyr i øynene som sluker det.

Carmen setter seg på en klippe.

Bakken er intet annet, det er intet fotfeste å få, vi kretser over kroppen

på jakt etter et siste åndedrag som alltid vil minne om det første.

En felles luft som gjør oss menneskelige.

Notat om rollefigur: Francisca.

Aller best liker hun å bli iakttatt.

Kroppen hennes skjelver når hun kjenner et blikk utenfra.

Det første blikket var morens, en mor som så på henne i smug

mens bideens stråle slo mot hennes glødende vulva.

Hennes lille kropp skalv hver gang strålen traff hennes urørte fitte.

En hårløs fitte. Glatt og frisk. En fitte full av intriger.

Helt til hun følte morens inntrengende blikk.

De godterifargede øynene fylte henne helt til hun skrek.