Patrick Melrose

BASERT PÅ EDWARD ST AUBYNS BØKER

SØR-FRANKRIKE AUGUST 2003

Robert, vennen. Vi får hilse på senere.

Vi må dra til flyplassen. Bestemor venter.

- For helvete! - Patrick!

- Jeg vil ri! - Unnskyld.

- Unnskyld, Thomas. - Greit.

Jeg hadde endelig sovnet. Jeg var våken hele natten.

- Og nå er det på tide å stå opp. - Jeg trodde vi var på ferie.

Jeg også, men vi har vært oppe siden fem, ikke sant, Thomas?

Ok, vi drar og henter bestemor på flyplassen.

- Ikke skynd dere tilbake. - Vi har mye å gjøre.

Åpne vinduene og lufte ut.

Hvis du kunne pakke ut det siste, ville det vært til hjelp. Thomas?

Robert! Kom nå, flyplassen!

Patrick! Jeg syntes at jeg hørte bilen deres i går.

Velkommen tilbake. Eleanor har lengtet etter dere.

- Unnskyld, dette er Kevin og Anette. - Hei, Patrick.

Vi snakket nettopp om hvor fantastisk moren din er, -

- som lar stiftelsen bruke det vakre hjemmet deres.

Hun har hjulpet mange å få kontakt.

- Med hva? - Med andre virkeligheter.

Ja, men tilbake til denne. Jeg åpnet skapet mitt-

- og fant så mange "Sjelens vei" at de lå i skoenes vei.

"Skoenes vei" er genialt.

Det er en bedre tittel, -

som minner om å ha føttene på jorda.

Tror du at institusjonsmaterialet kan fjernes-

- når vi er her på ferie? I august er dette hjemmet vårt.

Selvsagt. Unnskyld.

Brosjyrene om reiki-workshops og healingsirkler biter ikke på oss.

Dette brettet er fint, men det tilhører dere, ikke oss.

- Jeg tar det til hytten min. - Min mors hytte, mener du?

- Der hun lar meg bo. - Skal ikke du tilbake til Irland?

Nei, jeg blir hele sommeren. Dere vil ikke merke meg.

- Monsieur Melrose? - Bonjour, Claudine.

Hvordan har moren min det?

Hvis du vil bli med, så venter hun på deg.

Du skal vite at det gjør meg veldig ulykkelig -

å ikke kunne kommunisere.

- Ja, det må være fælt. - Ja.

Fælt, ja.

Men jeg er tapper.

De andre henter Marys mor. De ser frem til å treffe deg.

Når du føler for det, naturligvis.

Thomas har vokst, som forventet.

Har han det?

- Thomas... - Hva er dette?

...er som meg.

Unnskyld, jeg prøver bare...

- Var flyturen bra? - Hei, Patrick. Nei, den var fæl.

Kvinnen ved siden av var så stolt av brystene sine-

- at hun trykte dem i ansiktet til barnet sitt.

- Det kalles amming. - Takk, vennen.

Jeg vet at det er populært nå, men da jeg hadde småbarn, -

gikk den flinke kvinnen på fest.

Hun hadde ikke brystene hengende ute, iallfall ikke for amming.

Vis bestemor til rommet, Robert.

Patrick?

- Herregud, du drikker - Et midlertidig tiltak.

Det var en stund siden.

Hun har overgått seg selv.

Fra advokatene, med hjertelig hilsen min mor.

- Jeg har blitt gjort arveløs. - Hva?

Hun gir eiendommen til stiftelsen. Ikke noe til oss eller barna våre.

Og hun ba meg sørge for at det hele går ordentlig for seg.

Ikke nok med at jeg er arveløs, hun ber meg hjelpe til også.

- Sa hun hvorfor? - Hun vil visstnok "gjøre godt".

Hun vil hjelpe mennesker. Hvem som helst, -

- bare ikke noen i den jævla slekten hennes!

Hun ville ha en avslutning og få min velsignelse.

Seamus kunne like gjerne ha hvisket henne i øret!

- Du babler. - Jeg må bable!

Hun var alltid en elendig mor, -

- men jeg håpet at hun mot slutten av livet skulle føle-

- at hun hadde utrettet nok svik og forsømmelse, -

- og at det var på tide å slå seg til ro og leke med barnebarna.

Det som skremmer meg mest, er hvor mye jeg forakter henne.

Da jeg leste brevet, forsøkte jeg løsne på kragen for å få luft, -

- men så forstod jeg at det var en løkke av hat som ble strammet til!

Hun er en skremt gammel dame.

Jeg vet det, jeg vet det.

Det jeg virkelig hater, er den giften som drypper-

fra generasjon til generasjon.

Jeg vil heller dø enn å påføre barna våre dette.

Det kommer ikke til å skje.

Ikke så lenge vi ikke lar det skje.

Men vær så snill, Ikke drikk. For vår skyld.

Gir hun bort alt?

Til stiftelsen, ja.

Det er en merkelig stiftelse.

Gå og hils, Robert.

Jeg ville si det, i tilfelle Patrick virker litt humørløs.

Med all rett! Det er så vakkert her.

- Dere fant oss til slutt. - Ja, så deilig å være her.

- Hvem er dette? - Patricks venn Julia.

Lucy er datteren hennes.

Han virker glad for å se henne.

Hei, Mary!

Han er bare hyggelig.

Hun har hatt det tøft.

Kan du ikke bestride det? Du er jo advokat, for Guds skyld.

Hun fins ikke moderlig, men det er likevel hennes penger.

Jeg kan ikke stoppe henne i å brenne dem på et new age-hotell.

Kan ikke du spille sjaman og beholde stedet?

Dessverre er jeg et av få mennesker blottet for helbredende krefter.

Hvorfor leker dere ikke med hverandre?

Lek.

Lek!

Det er vrient nok å ta hånd om familien, -

uten å redde verden også.

Å ta hånd om barna sine kan være en måte å gi opp på.

De blir de fullkomne, de vellykkede.

De som ikke drikker for mye, skiller seg, får mentale lidelser...

Man vier så mye tid til å beskytte dem fra forfall og depresjon-

- at man selv blir offer for forfall og depresjon.

Unnskyld, jeg er en smule nedstemt.

Etter skilsmissen får jeg fryktelige anfall av vertigo.

- Som om jeg ikke eksisterer. - Jeg også.

I din alder? Nå tar du i.

Det er sant.

Men det hindrer deg vel ikke i å være et lykkelig barn?

Jo, iblant. Mens det pågår.

Du gjør en fantastisk jobb.

- Hallo der! - Herregud, husverten vår.

- Du liker ikke Julia så godt. - Robert!

Jeg liker henne.

Men mens smarte mennesker bare tenker høyt, -

tenker Julia på hvordan hun høres ut.

Det burde jeg ikke ha sagt.

Ikke gjenta det.

- Er du selv healer? - Ja, Seamus, hvem har du helbredet?

Jeg jobbet faktisk på et sykehjem i mange år.

Jeg vasket pasienter som var innsmurt i avføring, -

- og matet folk som ikke kunne spise selv.

Jeg er takknemlig. Det holdt føttene mine på jorden.

Synd at du ikke fortsatte. Du hadde kunnet hjelpe folk.

Patrick liker å holde føttene mine på jorden. Vi gjør mye godt her, -

- med kursene vi arrangerer. Vi tar storbybarn ut hit, -

- og de elsker det. Meditasjonen, trommingen...

De sier til meg: "Seamus, det er fantastisk!"

"Som å trippe uten dop."

En veldedighet til tripper?

Med alt elendighet i verden finnes det vel annet å gjøre?

- Kan dere ikke bare gi dem syre? - Han er advokat.

Folk bør vie seg til hobbyen sin i hjemmets lune favn.

Dessverre er ikke alle hjem så lune.

Nei, jeg vet hvordan det føles.

Fascinerende.

Det har vært en fornøyelse.

- Seamus! - Patrick.

Eleanors "gave", huset...

- Ja, hun nevnte det. - Ikke løp og kjøp tapet ennå.

- Jeg vil helst ikke ta opp dette... - Kanskje du bør la være?

...men idéen din om å gi huset til stiftelsen...

Jeg må påpeke at det vil sette deg i en utsatt posisjon.

Du gjør som du vil, men dine likvide ressurser -

dekker ikke mye mer sykepleie.

- Vi risikerer å stå uten penger. - Patrick vil bare hjelpe deg.

- Du gjør som du vil... - Ja.

- Hvis du kunne låne dem huset... - Jeg protesterer virkelig!

Vi forlater deg nå. Du må være trøtt.

Unnskyld hvis jeg gjorde deg opprørt.

Ikke forlat meg, vær så snill.

Nei. Ikke gå.

Jeg vil reise bort.

- Hva mener du? - Dra herfra.

Noe som kan drive en til vanvidd, er å tvinges til å føle noe-

man samtidig forbys å føle.

Sviket hennes gjør meg rasende, men nå tvinges jeg til medlidenhet.

Men jeg er en enkel mann. Jeg er jævlig forbannet!

De er ved bassenget, Robert. Du kan vel gå til dem?

Det er ikke snilt av deg å snu Robert mot bestemoren sin.

I en skjønnhetskonkurranse mellom sønnen og en fremmed-

valgte mor den fremmede.

- Du har rett, men Robert... - Hun har løyet for oss alle sammen!

UANSETT FORTIDEN, SÅ HADDE VI ET STED DER VI FØLTE OSS HJEMME.

Men enhver familiefølelse har blitt kastet til siden, -

- til fordel for vår families karakteristiske forakt.

- Det er ikke uunngåelig! - Ikke?

Vær så snill, tilbring tid med barna!

Det er derfor vi er her.

Hvem vil leke i bassenget?

- Robert? - Jeg leser.

Kom igjen, la oss leke!

Det er jo derfor vi er her.

Julia? Ikke? Lucy? Ikke?

- Nei takk. - Jeg spurte ikke deg. Kom, nå.

Pappa, jeg vil ikke...

- Kom igjen, Robert! - Slutt!

- Ikke vær så kjedelig. - Jeg mener det!

Jeg visste at det ville skje.

- Det gikk sikkert bra. - Selvsagt!

- Det gikk bra, ikke sant, Robert? - Ja.

Der ser dere. Det var bare på gøy.

Det ser gøy ut.

Nei, det er snarere en nødvendighet.

- Vil du ha en? - Jeg har mine egne.

- Så klart. - Men hvis du spanderer...

- Hvor lenge? - Fire år.