Sometimes in April

På slutten husker vi ei fiendens ord, men vennenes stillhet.

Martin Luther King, Jr.

I flere århundrer-

-hadde hutu, tutsi og twa i Rwanda samme kultur, språk og religion.

I 1916 overtok Belgia Rwanda fra Tyskland-

-og innførte et strengt kolonialsystem

-med raseklassifisering og rovdrift.

Gjennom å opphøye tutsi over hutu-

-skapte de en dyp bitterhet blant hutu-majoriteten.

I 1959 ga belgierne kontrollen over Rwanda til hutu-majoriteten.

Det førte til årtier med anti-tutsi-segregering og massakrer.

Hundretusener av tutsier og moderate hutuer ble tvunget i eksil.

I 1988 dannet noen av flyktingene en rebellbevegelse-

-kalt Rwandas Patriotiske Front (RPF) for å gjøre krav på sitt hjemland.

I 1990 lanserte RPF en offensiv mot hutu-regimet-

-som ble stoppet med støtte av det franske og belgiske militæret.

En dødelig sirkel av krig og massakrer pågikk til 1993-

-da FN forhandlet fram en avtale om maktfordeling mellom partene.

For å beskytte sin makt motsatte hutu-ekstremister seg avtalen-

-og planla et av historiens mest grusomme folkemord.

Når begynte det?

Det sies at da Imana skapte dette landet...

Ble han så glad i det at han kom tilbake hver natt for å hvile.

Når ble Paradiset helvetet?

I starten var til og med erobringen en beklagelig misforståelse.

Europa ga landet til dets erobrere og kongen visste ingenting om det.

Det handlet aldri om sivilisasjon, aldri om stamme eller rase.

Det handlet alltid om grådighet, arroganse og makt.

Og når vi til slutt forsto grusomheten var det for sent.

Fra Kibuye i vest til Kibongo i øst-

-samlet tusenvis av mennesker seg for å søke tilflukt i kirker,-

sykehus og skoler.

Da de ble funnet ble alle - gamle, syke, kvinner og barn - drept.

De ble drept fordi det sto "tutsi" på ID-kortene deres-

eller fordi de lignet tutsi.

Tusenvis av hutuer ble drept for at de beskyttet tutsier-

-eller ikke ville bistå en politikk som ville utrydde mennesker-

-som dagen før og i årevis hadde vært deres venner og naboer.

Verden må få vite at drepingen ikke var spontan eller tilfeldig.

Det er ikke et afrikansk fenomen og må aldri ses som det.

Vi har sett det i det industrialiserte Europa og i Asia.

Vi må ha global våkenhet,-

-og vi må aldri mer være tvilende til bevisene.

Ok. Noen av dere har sikkert spørsmål.

-Ja, Venancia? -Mr Augustin...

Var ikke du i hæren før folkemordet?

-Kunne drepingen ha blitt stoppet? -De fryktelige tingene er fortid.

Kanskje om flere hadde vært modigere.

Kanskje om verden hadde vært mer oppmerksom.

Jeg vet ikke.

-Ja, Albert? -Hva slags soldat var du?

En veldig dårlig en.

Beklager, Venancia. Jeg svarte ikke på spørsmålet.

Jeg vet ikke hva mer vi kunne ha gjort.

Ok.

7. APRIL 2004 NASJONAL MINNEDAG

Ja, det er april igjen.

Hvert år i april begynner regntiden.

Og hvert år, hver dag i april-

-senker det seg en tilbakevendende tomhet over våre hjerter.

Hvert år i april husker jeg hvor raskt liv tar slutt.

Hvert år husker jeg hvor heldig jeg er som lever.

Hvert år i april husker jeg.

Min kjære bror, regntiden er her. Det er april igjen.

Hvor mange år har gått siden sist vi snakket?

Jeg skriver dette svært forsinkede brevet fra mitt fengsel.

Jeg venter ingen medlidenhet eller kjærlighet.

Jeg vet at du har funnet noe å leve for, tross all sorg.

Det var ikke meningen at det skulle bli slik. Krigen, drepingen...

Jeg innså at jeg deltok i tragedien og valgte å ikke leve med det.

Jeg trodde at min død ville gi meg fred. Jeg tok feil.

Bare sannheten kan lindre min skyldfølelse.

Kjære Augustin, jeg må fortelle hva som skjedde med Jeanne og barna.

Kom til Tanzania. Ikke skriv tilbake, bare kom.

Din bror Honoré.

-Augustin? Du burde dra. -Nei.

Det er over. Hva tjener det til?

-Han er broren din. -Jeg blåser i ham.

Jeg vil bare ta hånd om deg.

-Jaså? -Ja.

Hvor er gifteringen min, da?

-Er det sånn det ligger an? -Du har fortsatt din.

Du vet at jeg ikke kan.

-Jeanne er... -Hva?

Slutt.

Du kan fortsatt ikke si det, eller hva?

Du må dra.

Ikke bare for Honorés skyld, men for din egen.

Mr Butera, du ble arrestert i mai 1997-

-for å ha forårsaket vold med ditt radioprogram.

Da nektet du på anklagen. Vil du ombestemme deg i dag?

Ja.

Nå innser jeg at radioprogrammet var straffbart og førte til mange mord.

-Innså du ikke hva du gjorde da? -Nei, ikke på det tidspunktet.

Kan du forklare din helomvending til domstolen?

Jeg har hatt tid til å tenke på min skyld-

-mens jeg har vært omgitt av andre siktede rwandere.

Jeg var veldig presset.

-Av medfangene dine? -Ja. Jeg ble presset til å tie.

Kan du identifisere disse personene?

Helst ikke. Det er uviktig nå.

Det tok tid å innse at det jeg var anklaget for kunne være sant,-

-og at det jeg hadde deltatt i, var folkemord.

-Så du har akseptert din skyld? -Ja, jeg forsto at jeg var skyldig.

Men det tok deg to år å erkjenne skylden?

Ja, det stemmer.

Vi avbryter her og fortsetter kl 09.30 på mandag.

Saksøkte har taushetsplikt. Ikke diskuter vitnemålet.

Før vi fortsetter vil jeg...

Kigali! Er dere med meg?

Kom igjen, jeg vil høre dere!

Nå er vår stjerne her.

Mr Honoré Butera skal gi oss enda en populærhistorisk gjennomgang-

-kun for Radio Milles Collines. Først skal dere huske dette:

En kakerlakk kan ikke føde en sommerfugl.

Kakerlakker føder bare kakerlakker.

Vær våken. De er blant oss, disse "inyenzi". De jævlene.

Han snakker sant, som alltid.

Nå setter vi i gang, kjære lyttere.

I går snakket vi om hvordan tyske og belgiske kolonister-

-valgte tutsier for å utføre deres drittjobber.

Tvangsarbeid, høyere skatter for de stakkars bøndene... Og piskingen.

Kommer vi hutuer noensinne til å glemme piskingen?

Jeg tror ikke det. Disse arrene leges aldri.

Men dagene da en tutsi-konge styrer over hutuer er forbi.

Vi har sverget å aldri bli styrt av dem igjen.

Hold dere her. Det blir mer musikk fra Radio Sympa, Power 106 FM,-

RTLM, Kigali.

Kom igjen! Kom igjen! Kom igjen!

Høyere! Høyere!

Hei. Ikke sånn.

Siviltropper, du liksom.

Kommer RPF, dreper de disse guttene. Hallo!

Jeg fatter ikke at vi trener dem til å bekjempe rebeller.

Kjør på! Kjør på!

Jeg har hørt ryktene.

Det begås små massakrer her og der i provinsene.

-Det går fortere og fortere. -Det er alt de er: Rykter.

Tror du at dette er en øvelse?

Tjenestemennene er her for å se forestillingen.

Kjør på! Kjør på!

Hallo! Ikke med macheten!

Gi meg den.

Det var alt for i dag, kaptein.

Gi meg våpnene. Soldat!

Kaptein Muganza. Gi dette til sjefen.

-Hvilken sjef? -Oberst Bagosora.

-Hva er det? -Lister.

Det er avrettingslister.

-Det er navn og adresser. -"Forrædere." Det kalte han dem.

Det kommer lister fra alle distrikter.

Det er tutsier, men også hutuer.

Det er leger på listen, forskere på listen.

Alle som kanskje ikke bøyer seg for hutu-makten er på listen.

Lærere registrerer elevene etter etnisitet.

Vi ses i morgen. Demp musikken.

-Hva planlegger dere to? -Ingenting. Xavier skulle til å gå.

-Ta en øl. Kampen har begynt. -Jeg kan ikke. Jeg har et møte.

-Vær forsiktig. -Ha det, Jeanne.

Be Félicie om å komme og hilse på oss.

-Hva er det som foregår, Augustin? -Mamma!

-Hei, mamma. -Mamma, Yves-André sa stygge ord.

Jeg fortalte bare en vits.

-Han sa "faen". -Marcus, jeg hører det hele dagen.

Det er i ferd med å skje.

Jeg skulle ikke ha hørt på deg. Vi burde ha dratt for lenge siden.

Jeg er i militæret.

Dette er vårt hjem.

Hvordan kan jeg kalle dette "hjem" når jeg lever i konstant redsel?

Jeg mistet det meste av familien min i 92. Det er bare oss nå.

Jeg kan ikke bare flykte, forlate alt.

Hva? Anne-Marie er tryggere på landet enn her i Kigali.

Våkn opp! Ingen er trygg i dette landet.

Har du sett BaHutus ti bud?

Noen la det på skrivebordet mitt på sykehuset i dag.

De strøk t.o.m. under nummer sju.

"Rwandas væpnede styrker burde bare bestå av hutuer."

"Ingen medlemmer av militæret skal gifte seg med en tutsier."

Jeanne...

Jeanne...

Nå snakker jeg om våre barns liv.

Om noe skjer vil alle vi dø.

Ok, Jeanne. La meg bare tenke ut noe.

Ring Anne-Marie. Be henne om å gjøre seg klar.

Det er broren din. Jeg er ikke i humør til ham i dag.

Det er et lite land og folk prater.

-Tror du at jeg er en rebell? -Nei, men du har gjort noe.

-Jeg gjør som vanlig. -Du må være på rett side.

Og hvilken side er det?

Hutu-makt over alle? Ditt folk vil forderve hele landet.

Tror du at Arusha-avtalen løser alt?

Om den trer i kraft får en tutsier min jobb, så løpet er kjørt.

Vi er imot avtalen så hutuer som du skal slippe å vike unna.

Nei, dere vil bare ha mer makt.

Augustin, avtalene er døde.

Presidenten har gitt for mye etter under utenlandsk press.

Om du virkelig vil vite det, er dette et fatalt feilgrep.

Honoré, prater du om et kupp?

-Dette er krig, Augustin. -Hør her, lillebror.

Også krig har regler. Du kan ikke rettferdiggjøre at uskyldige drepes.