The Rite of Passage (Mała matura 1947)

Lengst mot nord-

er tre mørke vintermåneder omme.

En hel verden venter...

...på startskuddet.

Vårens solskinn.

Sjøstjernene er de første som reagerer.

De skynder seg opp til det høyeste punktet.

De føler forandringene I vannet med fotspissene...

...og legger eggene sine.

Hos sjøpølsene har kun munnen vært synlig hittil, -

men nå kommer de frem.

De samler opp så mange sjøstjerneegg som de får tak I.

Man får tak I ganske mange egg med ti armer.

Sjøpenner stiger opp fra bunnen for å sikre seg sin del.

Organismene her må ta for seg av dette årlige festmåltidet.

Lyset har nemlig også igangsatt verdens største forvandling.

Tare, som er en havalge, stiger mot overflaten-

ved hjelp av sine gassfylte blærer.

På kort tid vokser en undersjøisk skog frem.

Den bugner av alle slags livsformer.

De grønne havene er svært rike på liv.

Men konkurransen er også tøffere enn I havets andre farvann.

DET GRØNNE HAVET

Afrikas sørspiss.

Her møtes to store hav.

På grunt vann gir havstrømmene næring til frodige tareskoger.

Den er knapt nok synlig, sett bort fra sifonen den puster med.

Blekkspruten venter på at et bytte skal nærme seg.

En krabbe gjør susen.

Blekkspruten gir seg I vei etter den.

Så legger den seg på lur.

Tålmodighet må til når man ligger I bakhold.

Men blekkspruten deler havet utenfor Sør-Afrika med mange andre rovdyr.

Blant annet pelsseler.

Og haier.

Alle spiser blekksprut...

...hvis de får tak I en.

Rødhaien Poroderma africanum er ekspert...

...på å jakte blant bunnvegetasjonen.

Det er på tide å fordufte.

Men disse hardhudete haiene er små nok til å nå inn I sprekkene.

Blekkspruten gir ikke opp.

Hun stapper en tentakel inn I haiens gjeller.

Da får ikke haien puste.

Dermed må den slippe taket.

Når den er ubeskyttet,

- gjør blekkspruten noe helt utenom det vanlige.

Noe som aldri før er fanget på film.

Den kamuflerer seg...

...med et skjold som består av skjell.

Den gjemmer seg rett fremfor nesene deres.

Haien kjenner lukten.

Men skjellene forvirrer den.

I en skog full av sultne munner-

- reddes denne blekkspruten av kløkten sin.

Tareskoger vokser I alle jordklodens hav.

Særlig utenfor Nord-Amerikas Stillehavskyst.

Her vokser verdens største tare I vidstrakte skoger-

- som strekker seg hundrevis av kilometer.

Enkelte steder kan den enorme bladjungelen vokse seg 60 meter høy.

Krattene yrer av liv.

Konkurransen om plass og mat er knallhard.

Det byr på utfordringer for garibaldifisken.

Den skjøtter en sjøgressplett som er full av organismer den kan spise.

Som for de fleste jordbrukere er det ingen ende på arbeidet.

Den fjerner snegler og andre dyr som spiser av algene.

Uavhengig av størrelse.

Den må ta seg av alskens utøy.

Disse er nok de verste. Sjøpinnsvin kan skrape enhver alge av steinene.

Piggene er sylkvasse.

Garibaldifisken må få fjernet det på et vis.

Men problemet med sjøpinnsvin...

...er at det alltid dukker opp flere.

Når det blir kveld, og mørket faller på, må den stanse.

Nå må den hvile, men den må også gjemme seg.

Om natten streifer nemlig rovdyr rundt I tareskogen.

En elektrisk skate kan gi byttet støt på opptil 45 volt.

Mens garibaldifisken gjemmer seg-

- kan sjøpinnsvinene spise uforstyrret.

Det blir lyst igjen...

...og sjøgresspletten kryr av inntrengere igjen.

Sjøpinnsvin kan, I likhet med gresshopper, angripe I svermer.

Det kan bli katastrofalt for både garibaldifisken og tareskogen.

All vegetasjonen er under angrep.

Sjøpinnsvinene spiser seg gjennom tareskogen-

- og etterlater seg ufruktbare områder.

Sjøpinnsvinhærene har radert mange tareskoger utenfor Nord-Amerika.

Men hjelpen er underveis.

Havotere.

Alle andre oterarter tilbringer det meste av livet på land.

Men havotere forlater sjelden vannet.

Nyfødte unger er I utgangspunktet ikke gode svømmere, -

- så moren steller pelsen I timevis for at den skal flyte bedre.

Men for å gi ungen melk og holde seg varm-

- må hun spise tilsvarende 30 prosent av egen kroppsvekt hver dag.

Det løser hun ved å spise skalldyr.

Og sjøpinnsvin er blant havoternes favorittdelikatesser.

Tidligere ble havotere jaktet på for pelsen, -

og de ble nærmest utryddet.

Uten dem ble tareskoger erstattet av ufruktbare sjøpinnsvinlandskap.

I dag er havotere vernet.

Den økende bestanden gjør at tareskogene også friskner til.

På noen avsidesliggende steder finnes det så mange havotere-

at de samles I enorme klynger.

Slike klynger har ikke blitt observert på over hundre år.

I Australias solrike grunner-

- er taren erstattet av havets eneste blomstrende vekst:

Nemlig sjøgress.

De største undervannsslettene-

- strekker seg over 8000 kvadratkilometer.

Overalt I tropene patruljeres sjøgresslettene av tigerhaier.

De kan bli opptil fem meter lange.

Og de har kraftige kjever som knuser det meste.

Byttet deres er suppeskilpadder.

Skilpaddene livnærer seg så å si kun av sjøgress.

En skilpadde kan spise to kilo sjøgress hver dag.

Men de kan aldri slappe av.

Friske skilpadder vet å holde seg borte fra haier.

Ved å tvinge skilpaddene til å røre på seg-

- forhindrer haiene at sjøgresset overbeites.

Det gagner oss alle.

En sjøgressplett kan absorbere og lagre 35 ganger mer karbondioksid-

- enn et tilsvarende stort regnskogsområde.

Sjøgresset og haiene samarbeider på uventet vis-

for å motvirke global oppvarming.

Kampen om å overleve I havene kan få omfattende konsekvenser.

Én gang I året endres et bestemt område utenfor Australia.

Under vinterens første fullmåne-

kommer en hær til syne.

Trekantkrabber.

Det siste året har de livnært seg på dypere vann.

Nå marsjerer de over sjøgresslettene.

I hundretusenvis.

De kravler over hverandre.

De skaper store hauger.

Haugene er bortimot hundre meter lange.

De leter ikke etter en make, og de legger heller ikke egg.

De kommer hit for å vokse seg større.

Som hos alle krabber beskyttes kroppen av et skall som ikke vokser.

De må altså bryte seg ut av skallet for å kunne vokse.

Da kan det myke indre skallet vokse seg større.

Det tar flere dager før det nye skallet hardner.

Beina er så myke at de ikke fungerer ordentlig.

Krabbene er ubeskyttede og lever farlig.

En pilskate.

Den er enorm, cirka fire meter lang.

Den er ute etter en myk krabbe uten skall. De er lettere å fortære.

Krabbene prøver å holde seg samlet.

Men skaten splitter dem.

Denne krabben har nylig skiftet skallet og klarer ikke å holde følge.

Det tryggeste stedet er midt I haugen.

Derfor har de samlet seg her.

Det er trygt å være mange.

Men de fleste krabbene kommer fra det med livet I behold.

Over de nærmeste dagene kan de vende tilbake til dypet, -

- hvor de gjenopptar sin ensomme jakt på mat.

Dette er ingen gravplass.

Det er et tegn på at hundretusenvis av krabber lyktes I å skifte skall.

I Sør-Australias grønne hav-

- finnes en overflod av disse spektakulære dyreansamlingene.

Men de fleste skapningene samles her av en annen grunn:

Forplantning.

Den australske kjempeblekkspruten er den største I sepia-slekten.

Den har en levetid på bare et år eller to.

Nå som den australske sommeren går mot slutten, -

har de én siste ting å gjøre.