Foyle's War

HAILSHAM OKTOBER 1940

Her, Matthew.

- Hvor mange til? - Vi har nok!

- Det er plass til mer. - Vi har mer enn nok!

- Er du redd? - Vi kan heller komme tilbake.

- Et lass til! - Holdt! Hvem der?

Stopp! Vi er bevæpnet!

- Kom! - Bli der!

Dan!

- Matthew! - Pass deg!

- Han er truffet! - Hold kjeft!

Jeg tror du traff ham!

LONDON - SENERE SAMME NATT

Det er galskap!

Galskap!

Ingen bryr seg om oss.

400 ble drept i går natt. 400 døde i flammehavet.

Men hørte dere antiluftskytsen? De skjøt ikke. De gir blaffen.

Churchill og de andre er ikke her nede. Det er deres krig, -

- men det er vi som må holde ut, natt etter natt.

Gi deg, da. Det er da ikke så ille!

Vi vinner ikke denne krigen! De tok Norge og Frankrike.

Nå er de i Romania. Ingen kan stoppe dem!

Vi må få forhandlingsfred, ellers blir vi knust!

Hold munn! Hva vet vel du om det?

En hel del! Jeg er i politiet. Jeg vet hva som skjer.

- Du kan få bråk for å si sånt. - Det er oppvigleri!

Tyskerne har vunnet, vi kan like godt pakke sammen.

De vil ikke at dere skal vite det, men vi har allerede tapt!

KRIMINALSJEF FOYLE ''The Funk Hole''

- Har du funnet det? - Nei. Men det må være her et sted.

Leter du etter dette? Det lå i en kokeboks på kjøkkenet.

- Vært her lenge? - Et par minutter, sir.

- Bilen var ikke kjørbar. - Og det var din skyld?

Ja. Jeg følger regelverket.

Men jeg hadde glemt hvor jeg la fordelerlokket.

Du rakk det jo.

Uflaks med togene.

Når de bomber jernbanen, blir husene spart.

Hvordan var det i London?

250 000 hjemløse, men verken folk eller materialer til å bygge opp igjen.

Overfylte varmestuer, for få mobile feltkjøkken.

I tilfluktsrommene må 300 dele to latriner.

- Hva med de frivillige? - De står på.

Men det blir sluppet 500 tonn bomber hver natt.

- Det er for mange døde. - Tror De det blir så ille her også?

Gud forby!

- Det går bra, Matthew. - Hvor er Len?

- Han sa at han skulle komme. - Jeg må ha en lege.

Han kommer med en. Hvordan går det?

- Jeg kjenner ingenting. - Det er jo bra at det ikke gjør vondt.

Vil du ha noe å spise? Vi har hermetisk laks, fersken, sjokolade.

Vi har alt mulig!

Sukker for 50 pund. Det kan vi få 200 for. Dette er rene Ali Babas hule.

- Jeg vil ha en lege. - Han kommer med en. Se på meg.

Dette kommer til å gå fint.

Hallo, sir. Godt å ha Dem tilbake.

- Mye å gjøre? - Ikke stort.

Kirkegården i Upperton ble bombet. Ingen døde bortsett fra de gravlagte.

Innbrudd i et matdepot ved Hailsham i går.

Hjemmevernet skjøt mot tre menn i en varebil. Én kan være truffet.

- Hvem var det? - Fuglekikkere fra Bristol.

- Hvorfor er de pågrepet? - De solgte fuglekjøtt.

Én ting til. En Kate Farley vil melde sønnen sin savnet.

Det likner ikke ham å være ute hele natten.

Han ville sagt fra. Da han ikke kom hjem i morges...

- Når gikk han ut? - Jeg vet ikke. Jeg var på fabrikken.

Det er mindre enn 24 timer siden han forsvant. Hvorfor er du så bekymret?

Han har dårlige venner. Kameraten og han henger sammen støtt.

Daniel er ikke noe å samle på. Jeg sa det til Matthew, men...

- Daniel...? - Parker.

De tar strøjobber på Brookfield Court. Har dere hørt om det?

Alle i landsbyen vet om det. Et stort hus som tar imot pensjonatgjester.

- Gjester, du liksom... - Hva annet kalles de?

Jeg skulle bare ønske at sønnen min aldri hadde satt sine bein der.

- Sjekker du dette? - Ja. Jeg drar til Brookfield Court.

- Jeg er for gammel til dette! - Tøv. Du hadde bare uflaks.

- Hva er stillingen? - 30-40.

Din serve.

Charlie, kom hit! Kom, da!

Gå vekk! Jeg har jo sagt at jeg avskyr hunder.

- Ja, gjentatte ganger. - Et fullstendig ubrukelig dyr!

Hadde jeg visst det var hunder her, ville jeg nok tenkt meg om.

Synd du ikke gjorde det, miss Reece.

Jeg må vel ikke holde meg ved bilen? Med Mr. Foyle må jeg det.

For et sted!

Det er sånn de rike har det. En skulle ikke tro det var krig.

- Unnskyld meg... - Hysj! Hvem er du?

Kriminalbetjent Milner fra Hastings-politiet.

- Hva vil du? - Jeg ser etter eieren.

- Mrs. Powell, inn der. - Takk.

Hei. Skriver du?

Ja, hva ser det ut som? Jeg prøver i hvert fall.

- Unnskyld. Er du forfatter? - Journalist. Skriver ukebladartikler.

- Her er det vel ikke noe å skrive om? - Der tar du feil.

Jeg har verken sett Matthew eller Daniel på et par dager.

Finner du én av dem, er ikke den andre langt unna.

- Jobber begge to her? - Av og til.

Parker jobber på kjøkkenet, Matthew hjelper til i hagen.

- Har du to gartnere? - Hagen er stor.

Matthew bor hos sin mor i Hastings.

Vil De snakke med Parker, så prøv i landsbyen. Han bor over butikken.

Unnskyld meg, det er min mann.

- Hvem var det? - En politimann. Han er her nå.

- Kriminalbetjent Milner. - Hva vil du?

- Vi ser etter Matthew Farley. - Dan Parkers kamerat.

Parker er en døgenikt! Og kameraten er en latsabb!

Vi har ikke noe valg. Ikke lett å få tak i hjelp for tiden.

- Hvor mange gjester har dere? - Seks.

Mr. og Mrs. Joseph og Mr. og Mrs. Hardiman.

Amanda Reece, hun er skribent. Og Mr. Vaudrey.

- Blir de lenge? - Alle blir så lenge krigen varer.

Gi beskjed hvis du ser Matthew eller kameraten.

De er slyngler! Og det var dem vi kriget for. Helt bortkastet!

Min mann mistet synet i krigen. Sennepsgassangrep ved Ypres.

Den krigen skulle stanse all krig, og nå er vi i gang igjen.

Hei. Er du ansatt her?

- Ja. - Luker du?

Hva ser det ut som?

- Hvem er du? - Sam Stewart. Jeg jobber i politiet.

- Hva gjør du her? - Vi ser etter en savnet person.

- Hvor er han savnet? - Hjemme, antar jeg.

- Matthew Farley, kjenner du ham? - Aldri hørt om ham.

- Så rart. Han jobber også her. - Jeg holder meg for meg selv.

Penstemon. Du gravde opp en Penstemon.

Det er en blomst. Faren min driver med hagestell. Han er prest.

Så fint for ham, da.

- Jeg hørte at du er politimann? - Hvem sa det?

Her blir absolutt alt lagt merke til.

- Så du har spilt tennis? - Ja. Med Max Joseph.

Han er jøde, men ikke så verst. Gjelder det noe spesielt?

- Ja. Jeg ser etter Matthew Farley. - Altmuligmannen?

Jeg har ikke sett ham i det siste.

Men hvis du har litt tid til overs, bør du sjekke Frank Vaudrey.

- Han er nettopp kommet fra London. - Hva er det med ham?

Ikke be meg gjøre jobben din. Jeg prøver bare å hjelpe dem.

Hyggelige typer...

- Få meg vekk herfra! - Med glede!

- Hvordan gikk tennisen? - Jeg vant i tre sett.

- Du bør la ham vinne av og til. - Det strider mot min natur.

Jeg har snakket med politiet. Jeg bad dem sjekke Vaudrey.

- Vi får se hva det fører til. - Det var nok ikke så lurt.

Fem pund fra pungen din. Og mansjettknappene var Cartier.

Han passer ikke inn her. Og det begynte da han kom.

- Du er en snobb! - Og det er liksom ikke du?

- Hva tror du? - Det er et dekningsrom.

Hva er det?

Et gjemmested for folk med nok penger til å kjøpe seg vekk fra krigen.

Det er slike hoteller over hele landet.

Enkelte tok imot bestillinger samme dag som Polen ble invadert.

Brookfield Court averterer i lokalavisen.

"En havn for følsomme sjeler som vil ha komfort i skjermede omgivelser."

- Utenfor fare. - Feiginger.

- De kan da ikke gjøre sånt? - Hvem kan stoppe dem?

- Fant du noe? - Ikke Farley eller Parker.

Men en av gjestene sa jeg burde sjekke en Frank Vaudrey.

- Sa han hvorfor? - Nei.

Jeg sendte en forespørsel til Scotland Yard.

Ta en sjekk på gartneren også. Han hadde ikke peiling på hagearbeid.

Kanskje Matthew Farley er kommet hjem nå? Ring moren hans.

Hvor er han? Jeg kommer med en gang.

- Alvorlig? - Det sa de ikke.

- Han er i hvert fall like hel! - Det sa de heller ikke.

- Andrew! - Hei, far.

- Går det bra? - Ikke så verst.

- Burde du ikke ligge til sengs? - Jeg orket ikke å være der inne.

- Har du snakket med legen? - Nei, en av sykepleierne.

Hvor ille er det?

Jeg har skadet armen og fått noen skrammer, men jeg lever.

Hva skjedde?

Det var tåke. Tjukk som grøt. Jeg så ikke bakken.

- Jeg trodde du var skutt ned. - Nei.

Jeg så ikke landingsstripa, så jeg prøvde å finne et jorde.

Men det var staurer og grøfter overalt.

Til slutt gikk jeg tom for drivstoff, så jeg måtte nødlande i Kanalen.

Flyet gikk rundt, og da skjedde dette.

Men jeg var jo heldig. Jeg trodde det var slutten.

Hva skjer nå?

Jeg har en ukes perm. Jeg får visst dra hjem.

- Takk for at jeg fikk komme. - De mener altså Christopher Foyle?!

- Dette må da være feil? - Slik tenkte jeg også.

- Så jeg dobbeltsjekket alt. - Har du snakket med noen andre?

Nei.

Foyle er en ypperlig etterforsker. Er dette sant, er det en katastrofe.

Vil du at jeg skal henlegge saken?

Det kan vi ikke. Men var han i London da?

Han deltok på et seminar. I regi av Direktoratet for nødtiltak.

- Ja, jeg var der. Men jeg så ikke ham. - Han bodde i nærheten av St. Paul's.

Like ved der episoden fant sted. Vi har vitneutsagn.

Alle kunne beskrive ham. En bekreftet til og med navnet.

Dette er vanvittig. Jeg tror ikke på det!

Hvis du tillater...

Jeg tror ikke dette er så alvorlig.

Folk reagerer ulikt på krig. Man kan aldri forutsi hvordan.

Kriminalsjef Foyle er en dyktig mann.

Men han var ukjent med hvordan tyskerne har holdt på her.

Da er det helt forståelig å få panikk første gang han opplever et flyangrep.

Panikk? Det er ikke det vi snakker om!

Vi snakker om oppvigleri! Det å spre engstelse og mismot.

I forrige uke ble en sentralborddame bøtelagt, 25£-