Emma

Emma Woodhouse ble født i solskinn.

Med en far som alltid

forventet det verste...

Og en bekymringsløs mor,-

hvis smil Emma ikke skulle huske.

En dag skjedde

det verste som kunne skje.

Da han så sin hustru

forlate hjemmet for siste gang,-

bestemte mr Woodhouse seg for

aldri å slippe døtrene av syne.

Bortsett fra under et vaktsomt

blikk av guvernanten, Anne Taylor.

Så solen fortsatte

å skinne klart over Emma.

Vi må skynde oss, dr Perry!

Hun er blitt verre.

Men andre barn i Highbury

var ikke like heldige.

Unge Frank Westons verden

ble snudd på hodet.

Jeg tar hånd om barnet, mr Weston,

for min toskete søsters skyld.

Men han skal alltid bo hos meg,

og han skal hete Frank Churchill.

Lille Jane Fairfax'liv ble aldri

som før da tanten ble ruinert.

Vi må gi fra oss Jane.

Kaptein Campbell kan gi henne

den utdannelsen vi ikke kan.

Vi kan ikke gi henne fra oss.

Den lille jenta vår...

Vi må snart flytte herfra

til et mindre hus.

Vi lovet å gjøre vårt beste for Jane.

Nå må du huske å skrive til oss

så ofte du kan, Jane.

Du kommer til å bli så flink i alt.

Kaptein Campbell er ikke farlig.

Jane og Frank

måtte forlate Highbury,-

og legge livet i fremmedes hender.

Mens Emma fikk

bo behagelig hjemme,-

med lite å bekymre

eller uroe seg over-

i mange år fremover.

Miss Campbell var redd de var

for unge, men Jane er så ivrig.

Hun har alltid utmerket seg.

Så skriver Jane at de skal

til kysten. Er det ikke fantastisk?

Emma vet ingenting om kysten.

Det er best at barn ikke gjør det.

Janes håndskrift er så elegant.

Det er ingenting hun ikke behersker.

Det var selvklart at oberst Campbell

skulle ta hånd om henne.

Å få komme dit

var det beste som kunne skjedd henne.

Ikke sant, mor?

Så skriver Jane at hun og

miss Campbell spiller fortepiano...

SJU ÅR SENERE

Jane spiller så godt.

Og hun snakker fransk som en innfødt.

Om det nå er fornuftig...

Jeg vil be mr Knightley

lære meg kinesisk.

Tror dere Jane kan lese kinesisk?

Det kan hun sikkert. Er ikke

det baklengs? Jane kan sikkert alt.

Sa jeg at hun har kommet halvveis

på listen sin over hundre boktitler?

Hundre!

Skal du kjefte for det med kinesisk?

Jeg hørte om det.

Miss Bates

ble neppe lei seg, men du bør...

Være snill mot henne, ja.

Det sier miss Taylor alltid.

Jane er foreldreløs, og

miss Bates er fattig, og jeg prøver.

Men Jane skriver

til sin tante hver uke,-

og har alltid

lært seg minst åtte nye ting,-

og miss Bates forteller om dem

hver eneste uke!

Hva skriver du?

En liste over bøker jeg skal lese.

101 titler. Så jeg ikke skal

være mer uvitende enn Jane Fairfax.

Jeg har begynt.

Milton. Imponerende.

Milton er den første på listen.

Der er John og Isabella igjen.

De er håpløse.

Jane Fairfax er sikkert ikke

god til ting jeg kan.

Hun briljerer innen ord og musikk,

men mennesker...

Deres håp, drømmer

og ambisjoner, der er jeg eksperten.

Du vet nok ikke engang

om vi har håp og drømmer.

Ikke deg, din dumming.

Du er ikke den romantiske typen.

Men min søster og din bror...

John og Isabella? Ikke tale om.

Jo. Jeg har villet det og

hatt det til hensikt i et halvår nå.

De har jo

kjent hverandre hele livet.

Ja.

Så jeg måtte hjelpe dem litt på vei.

Om de liker hverandre nok

til å gifte seg,-

så er det fordi de selv vil det,

ikke fordi du vil det.

Men jeg tror ikke det er noe i det.

Du tar feil. Som alltid.

Jeg, Isabella Woodhouse,

tar deg, John Knightley-

til min ektemake.

London... Helt til London!

Det kunne like gjerne vært månen.

Jeg skal ta meg av deg.

Alt vil bli som før.

Du hadde flaks.

Det handler ikke om flaks.

Det er talent og intuisjon.

Skal vi se...

Hvem blir den neste?

Det lurer jeg på...

Årene går,

og årstidene veksler.

Vi takker Herren for hans godhet.

I Herrens skrift finner vi ordene

som uttrykker vår takknemlighet-

over disse naturens undere.

God morgen, mr Elton.

Miss Woodhouse. Står det bra til?

Svært bra, takk.

God dag, mr Weston.

I dag er kjøpet av Randalls

eiendom endelig sluttført.

Gratulerer! Det er et veldig fint

hus, og det ligger så nær Hartfield.

Vi blir naboer. Hva synes

mr Frank Churchill om det?

Nå må han vel komme hjem?

For å besøke oss og se ditt nye hus.

Jeg har skrevet til ham allerede.

Frykt ikke. Jeg har med en ekstra

paraply til spaserturer om våren.

Vi er så takknemlige. Men en mann

med to paraplyer kan ikke bli våt.

Dere to får sikkert plass

under den store paraplyen.

Miss Taylor, det ville være en ære

om du besøkte Randalls en dag.

Det gjør jeg gjerne, mr Weston.

Utmerket.

Uff da...

Stakkars miss Taylor.

Du må slutte

med gifteknivvirksomheten.

Det er skrekkelig

for stakkars miss Taylor.

Hun har vært hos oss i 17 år.

Hun kunne ha blitt her til hun døde.

Skrekkelig? Hun har

jo strålende framtidsutsikter!

En mann hun elsker, et hus,

kanskje til og med familie.

Det kan du vel ikke nekte henne?

Hun har tatt så godt hånd om oss.

Mødre dør, det er et faktum.

Miss Taylor er ikke ung. Uff da...

Du burde ikke være giftekniv eller

spå om fremtiden. Du får jo rett.

Alle sa at mr Weston aldri ville

gifte seg på nytt. Men jeg visste-

at han ville gifte seg med miss

Taylor. Det er min største suksess.

Suksess? Hva mener du?

Suksess forutsetter arbeidsinnsats.

Å tenke: "Det ville vært fint om miss

Taylor og mr Weston giftet seg",-

og så gjenta det iblant,

er ikke å få det i stand.

Da mr Weston lurte på

hvordan han skulle fylle Randalls,-

la jeg forholdene til rette.

Akkurat i tide.

Emma sammenlignet deg

med nye gardiner eller en sofa.

Jeg får visst gratulere.

Vi har så mye å planlegge! Siden