Rise of Empires: Ottoman

DEN BYEN, GRUNNLAGT DER TO HAV OG TO KONTINENTER MØTES,

LIGNET EN DIAMANT OMGITT AV TO SAFIRER OG TO SMARAGDER,

DEN EDLESTE STENEN I EN RING AV RIKER. -OSMANS DRØM OM KONSTANTINOPEL, 1280

Byen er vår!

Konstantinopel!

Enten erobrer jeg deg...

...eller så vil du erobre meg.

Kom.

Min sønn.

Far?

Konstantinopel.

Hvorfor hadde du ingen tro på meg?

De forrådte deg.

Min sønn...

...ha tro på meg.

Dette er vanvidd.

-Min sønn. -Konstantinopel.

-Mehmet. -Konstantinopel.

Skal jeg innta Konstantinopel?

Nei!

Konstantinopel.

Ethvert rike er tuftet på blod, jern, fremgang og erobring.

I 1453 utkjempet den romerske keiseren Konstantin XI

og den osmanske sultanen Mehmet II en voldsom krig om Konstantinopel.

Tjuetre hærer har forsøkt å innta den legendariske byen. Alle mislyktes de.

Én hersker vil stå seirende igjen

og endre historiens gang de kommende 300 årene.

For at ett rike skal stige frem, må et annet bukke under.

Konstantinopel er som skapt for å være verdens midtpunkt.

Det er selve kjernen: Asia, Europa, Svartehavet og Middelhavet,

Balkan, de italienske bystatene.

Omtrent som en sommerfugl, der Konstantinopel utgjør kroppen.

Konstantinopel er et konsept.

Den er mer enn en strategisk beliggenhet.

Den symboliserer lag på lag av imperium.

Lag på lag av innlemmede kulturer.

Den største middelhavsbyen har alltid vært Konstantinopel.

Dette har alltid vært omtalt som Løftets Land.

Konstantinopels hersker er også verdens hersker.

I 1451 er Konstantinopels hersker og beskytter keiser Konstantin XI.

Få har vært mer eneveldige enn de østromerske keiserne.

De plasserte seg mellom Gud og mennesket.

De var Guds sverdarm på Jorden.

Konstantin XI var svært modig og villig til å ofre nær sagt alt

for å bevare Konstantinopel.

Tjuetre fiendehærer har forsøkt å innta den legendariske byen, uten hell.

Hovedtrusselen mot romernes 1100-årige styre, er deres gamle fiender osmanene,

tidligere anatolske feltherrer og nomader

hvis veldige rike nå strekker seg helt til Øst-Europa.

Den osmanske sultanen Murad IIs død i 1451 utløser en rekke hendelser

som snart skal føre osmanene og romerne til randen av krig.

Tretti mil unna tjenestegjør sultan Murads sønn Mehmet II,

som guvernør for Manisa i den egeiske provinsen.

DEN EGEISKE PROVINS 2 1/2 ÅR FØR BELEIRINGEN

Kronprinsen har levd i delvis eksil i årevis,

etter en uoverensstemmelse ved farens hoff.

Prins.

Jeg råtner på rot her ute i provinsen.

Min prins.

Da Aleksander den store var på min alder, hadde han erobret hele området.

Min prins.

Ja, pasja Zaganos. Hva gjelder det?

Din far.

Det ryktes at storvesiren og andre ved sultanens hoff rådslår om etterfølger.

Selvfølgelig gjør de det.

Svikefulle avskum. Han ser helst at jeg fordufter.

Gjør klar hestene. Vi må reise mot hovedstaden.

Mehmet drar mot Adrianopel for å gjøre krav på tronen,

uviss om han blir utnevnt til sultan eller må ta tronen med makt.

Ethvert medlem av det osmanske dynastiet hadde likt krav på tronen.

Det fantes ingen etablert tronfølge.

De måtte enten kjempe, eller vise seg som en verdig leder.

Det var den sterkestes rett.

DEN OSMANSKE HOVEDSTAD

Mehmet møtes av farens storvesir, pasja Çandarlı Halil,

sultanens høyre hånd.

Storvesiren er rikets statsminister.

Når en ny sultan arver farens storvesir,

blir det alltid tumulter, og storvesiren må tøyles.

Ellers blir du en marionettsultan.

Pasja Halil.

Noen år har gått siden sist jeg så deg.

Gid det var under lykkeligere omstendigheter.

Storvesir.

Min sultan.

Etter årevis i farens skygge

er forventningene til den 19 år gamle regenten overveldende.

Du har vokst siden sist jeg så deg.

Far?

Jeg har forlangt for mye av deg.

Tronen blir din når du er rede, sønn.

Ikke utfordre meg, gutt!

Han var jo så ung. Folk visste ikke om han var oppgaven voksen.

Faren var en stor kriger. Kunne han følge i hans fotspor?

Jeg lovet deg at din tid ville komme.

Moder Mara.

Mehmets stemor, Mara Branković, var blant hans nærmeste allierte i byen,

og er spent på den unge sultanens styresett.

Vet du hva Aleksander den store sa da han overtok tronen?

"Til syvende og sist, når alt er over, er ens dåder alt som betyr noe."

Den er din.

Idet han inntar tronen, går det opp for ham at han må vise

at han er alt det faren ønsket at han skulle bli.

Hva ville så denne guttungen finne på?

"Jeg må vise meg verdig", sier han.

Men hva skulle til?

Han måtte erobre Konstantinopel. Det var alles drøm.

De vil prøve å ydmyke deg som den guttungen de husker, sultan.

Ja, de vil prøve.

Mehmets hoff er delt mellom unge rådgivere han tok med, anført av pasja Zaganos,

og farens gamle vesirer, som nærer tvil om hans lederskap.

Denne tvilen strekker seg også til osmanenes mange fiender.

En rivaliserende tyrkisk krigsherre utfordrer den unge sultanen,

ved å plyndre osmanske områder i Anatolia.

Mehmet og hans hær knuste opprørerne.

Den største trusselen mot Mehmet dukker opp sent i 1451,

fra osmanenes gamle fiende - romerne.

Pasja Hasan, noe nytt fra Konstantinopel? Hva melder våre spioner?

Romerne... har...

- sent oss en forespørsel. -Hva slags forespørsel?

De truer med å slippe din onkel Orhan fri

med mindre vi tredobler det vi betaler for hans trygghet og forsørgelse.

Prins Orhan representerer en gammel bysantinsk diplomatitradisjon.

Prins Orhan har krav på Mehmets trone,

men romerne holder ham trygt forvart i Konstantinopel.

Til gjengjeld mottar de en årlig utbetaling fra osmanene.

Prins Orhan er et artig tilfelle.

Han ble holdt som fange. Romerne ville bruke ham mot osmanene.

Mehmet overtok tronen bare 19 år gammel.

Ingen kunne spå hva slags regent han ville bli,

så Konstantin prøvde å true ham.

Eventuell aggresjon kunne når som helst besvares

ved å sende Orhan tilbake med en slant penger og litt støtte og styrte sultanen.

Romerne veide opp sin underlegenhet i hærmakt, territorium og innflytelse

med muligheten til å utløse borgerkrig i det osmanske riket.

Hva gjør man i en slik situasjon?

Dette er et av de få tilfellene der Konstantin feilberegner grovt.

Og det var litt av en tabbe.

Jeg bygger en festning her.

Sultan, dette er ikke diplomati, det er en krigshandling.

Vi vil kontrollere Bosporos og alle skip som ferdes der.

Stilt overfor trusselen, røper Mehmet sin plan om Rumelihisarı,

ordrett oversatt: "Festning i romernes land."

Festningen skulle stå strategisk plassert på europeisk side av Bosporos

for å hindre all støtte fra romerske allierte rundt Svartehavet.

Festningen fikk tilnavnet "Strupekutteren".

Det fraråder jeg på det sterkeste. En festning på romersk side vil provosere.

Alt innenfor Konstantinopels murer tilhører romerne,

og alt utenfor tilhører meg.

Çandarlı mislikte planen, for han sa: "Deres Majestet, hør.

Europeerne kan samle seg mot oss. Hvis paven sender en hær,

kan forsøket på å innta Konstantinopel koste oss alt."

Og Mehmet svarte: "Drit og dra."

"Strupekutteren" ferdigstilles på utrolige 4 1/2 måneder.

Osmanene og romerne er dermed ett skritt nærmere krig.

Keiser Konstantin sender budbringere til Mehmets hoff som reaksjon på festningen.

Budbringerne sa: "Dette er romersk land. Din far ba i det minste om tillatelse

før han gjorde noe slikt." Men han hev dem bare på dør.

Konstantin sender flere budbringere, denne gangen med mange gaver, og sier:

"Kan vi i det minste være trygge på at dette ikke bebuder et angrep?"

KONSTANTINOPEL DET ØSTROMERSKE RIKETS HOVEDSTAD

Mehmet halshogger budbringerne, og lar Konstantin tolke det som han vil.

Vi er trygge!

-Vi er trygge. -Dette vil ikke gå upåaktet hen.

Vi må slå tilbake!

Vi må gi ungen en lærepenge.

Han skal få en romersk kilevink.

Og hvem skal så avgi denne kilevinken, om jeg tør be? Du?

Mehmet er farlig, men vi bør ikke sette hardt mot hardt.

Vi må holde fred til vi får katolsk støtte fra Europa.

Hvis katolikkene er vårt eneste håp, er vi i sannhet fortapt.

Konstantins høyre hånd het Loukas Notaras.

Hans tittel var storhertug,

hvilket tilsvarte en osmansk vesir, eller en statsminister.

Heller en sultans turban enn en kardinals hatt innenfor disse murer.

Konstantinopel var den ortodokse kirkens hovedsete.

I likhet med brorparten av byen og hoffet er Notaras gresk-ortodoks kristen,

og mistror den europeiske katolske kirke. Splittelsen begynte 400 år tidligere.

Stilt overfor den osmanske fare, trenger byen sårt soldater og skip fra paven.

Vi er alle brødre i Herrens åsyn.

I denne stund har vi sendt budbringere til Vatikanet og alle Europas hoff

for å sikre oss støtte.

Alt nå er genuesiske tropper på vei mot byen, som de første av mange.

Hvis Herren er nådig, vil paven sende tropper om få uker.

Lenge leve keiseren!

Notaras er Konstantinopels rikeste mann,

med forretningsinteresser fra Anatolia til Italia.

Ingen har mer å tape på en krig mot osmanene.

Send dette til vår tyrkiske venn.

SYV MIL UTENFOR KONSTANTINOPEL

Din åleglatte geiteskjender...

Pasja Halil.

Çandarlı Halil var storvesir og nestor, også kjent som "Halil Grekeren".

Han ville nemlig ikke at Mehmet skulle erobre Konstantinopel.

Han syntes ikke det virket særlig gunstig, eller ble muligens bestukket av grekerne.

Godt du kom, pasja.

Men ditt ansikt bærer ikke preg av gode nyheter.

Sultanen lar seg ikke rikke.

En krig vil ramme oss alle.

Også dine interesser her i byen.