Ricardo Quevedo: los amargados somos más

EN ORIGINAL COMEDY-SPECIAL FRA NETFLIX

En stor applaus for

Ricardo Quevedo!

Hei, alle sammen!

Tusen takk. Dere er så snille.

Tusen takk. Dere er så snille.

Så naturlige, så vennlige.

Jeg er så glad dere er her.

Jeg er alltid glad når jeg opptrer og salen er full.

Jeg er både glad og bekymret.

For vi er for mange og vi går tomme for ressurser...

Det er ikke plass til oss i verden,

så jeg er enig med Thanos fra Avengers.

Et knips og faen ta halvparten av oss.

Vi begynner på nytt.

Ja, vi begynner på nytt.

Mange sier: "Hva om det skjer min familie?"

For det er tilfeldig.

Skjer det med min familie...

Black Panther døde.

Spiderman døde.

Prioriteringer, ikke sant?

Ja, altså...

La oss si at familien din er vekk, en annen familie har mistet et medlem.

Slå dere sammen!

Og gå videre.

Så blir det færre folk og vi får mer ut av oppholdet her.

Mange sier at det er en radikal løsning og alt det.

Men du tenker ikke sånn lenger...

...når overbefolkning påvirker deg, ikke sant?

Når du står i en trafikkork, for eksempel.

Problemet er ikke trafikken, men de irriterende folkene i trafikkorker.

De som er litt dumme.

De som får fram morderen i deg.

De fleste av oss er bitre,

og det er da du tenker: "Ja, det finnes folk som fortjener å dø,

så resten av oss kan være lykkelige."

Noen tuter når de står fast i en trafikkork.

Det finnes de som tuter ved rødt lys.

Hvorfor eksisterer de?

Nei.

Tenk på personen fremst i køen.

Du sitter i bilen din og respekterer reglene.

Du står fremst i bilkøen.

Det er rødt lys. Du står stille, følger reglene.

Du lytter til musikken du liker.

Du dro tidlig for første gang i livet. Du fikk lønn den dagen.

Du er glad.

Og en drittsekk bak deg tuter, og du kan ikke flytte deg. Hva tenker du?

"Han har det travelt, og jeg kan ikke flytte meg.

Jeg kødder det alltid til. Herregud. Hele tiden.

Jeg unngår øyekontakt så han ikke blir sintere.

Vær så snill, Gud, gi kjærlighet og tålmodighet til ham bak meg

så han ikke går ut av bilen og prøver å banke meg.

Å, han gikk ut av bilen!

Jeg kjører opp på fortauet!

Du sier ikke noe av det. Du blir forbanna, ikke sant?

For du reagerer dårlig på negativt press.

Når noen presser deg, samarbeider du ikke.

Du prøver ikke å hjelpe.

Dere opplever det vel på jobben?

Spør de på en sint måte, vil du ikke gjøre det.

Se for dere at noen på jobben

plutselig sier:

"Gå og fiks den dritten!"

Sjefen din.

Ja, sir. Ikke noe problem.

Den jævelen.

Du blir fornærmet.

Du går tilbake og sier: "Klarte det ikke. Beklager.

Jeg prøvde, men nei."

Du vil ikke hjelpe den personen, ikke sant?

De spør med dårlig holdning. Når de behandler deg sånn, vil du ikke.

Men når de spør pent, vil du hjelpe.

Men ikke når de er frekke, så du er illsint i trafikkorken.

Fyren fortsetter å tute og du kan ikke flytte deg.

Så du er illsint der inne.

"Ja, Thanos hadde rett!

Ja!"

Du er så sint at du ikke kjører på grønt lys. Du blir bare stående.

Sjekker klokka: "Jeg er tidlig ute, faen ta ham."

Vi blir alle sene, samme faen.

Du er i dårlig humør. Du reagerer dårlig på negativt press.

Når noen presser deg, reagerer du ikke på samme måte.

Her er et eksempel for å bekrefte det.

Be moren deres ta et bilde med mobilen.

Det ender aldri godt.

Du er en god sønn, du gir moren din en smarttelefon

så hun kan følge med i tiden, laste ned apper,

ha en forbindelse til verden.

Det første bildet hun sender til familiens WhatsApp-gruppe

er av seg selv med diger dobbelthake.

"Jeg har lært å ta selfie."

Hun lager en gruppe med tantene dine, og de begynner å dele tante-innhold.

Bildene med lav oppløsning,

pikselert, av Pip og Sylvester.

Ja.

Kjedemeldingene du får:

"Videresend denne meldingen fra paven til 15 andre, så vil Gud velsigne uka di.

Takk for samarbeidet."

Du ser bare på én video.

De videoene fra moren din, du ser den første og ikke resten.

Ja, du ser den første,

men ikke resten fordi de får deg til å ville dø.

Med trist musikk og fortellerstemme som sier:

"Han dro hjemmefra en dag uten å si adjø til moren."

Videoen er som en trussel.

Derfor er du stresset, bekymret og nervøs den dagen,

du ringer henne hvert kvarter. "Mamma, har du ringt legen?

Få deg en time."

Ja.

Så du reagerer dårlig på negativt press, ikke sant?

Be moren din ta et bilde. Hun kommer ikke til å ta det.

For eksempel:

Du går inn på et bakeri og møter James Rodríguez.

Noe som aldri ville hende deg.

Aldri. La oss si at James

ble lei av å bo i Tyskland og kjøpte leilighet midt imot din.

Du er på bakeriet på en søndag og James er der

i shorts og flippflopper, med datteren sin for å kjøpe arepas til frokost.

Du går inn med moren din og sier: "Det er James Rodríguez! Nå!

Ta mobilen min, ta et bilde!

James, beklager forstyrrelsen. Bare et raskt bilde.

Mamma, fort, ta bildet før det kommer flere,

før politiet tar ham,

før James drar. Mamma, ta bildet!"

Og hun står sånn.

Hun tar på seg brillene.

Du prøver å instruere henne mens du smiler. "Mamma,

ikke vær nervøs. Følg med.

Det er lett. Kameraet er klart.

Bare ta på skjermen. Ta på skjermen, ta bildet,

James drar og jeg blir lykkelig. Ikke gjør dette mot meg, mamma.

- Bare ta på skjermen." - "Jeg ser ikke knappen."

Hør på meg, mamma, følg med.

Én ting av gangen. Se på meg.

Her er jeg. Ja, frue. Sønnen din, du fødte meg.

Ta på skjermen.

Bare ta på skjermen. Ta bildet. Det er alt. Alle blir glade.

James har nok planer, mamma,

for Guds skyld.

Ja, James, det er moren min.

Så vakker. Ja, man må være tålmodig.

Ja, så vakker.

Ta på den jævla skjermen, mamma!

James må gå.

Bare ta på den.

- "Nå ser jeg meg selv." - Ta på midten av skjermen, sier jeg.

Du byttet til selfie-modus. Hvorfor gjør du det mot meg?

Ta på skjermen.

- "Jeg tok en selfie." - Mamma!

Du får lyst til å få et raserianfall som da du var barn, ikke sant?

Jeg har en teori om at mødre liker å ta bilder av gulvet.

Det er noe ved gulvet som lokker dem, vekker nysgjerrigheten.

De vil undersøke det, så de tar mange bilder.

De tar et bilde og du vet med en gang at det ikke er bra.

Blitsen er på og hun peker telefonen nedover.

Og hun tar et bilde av gulvet.

Jeg viste bildet til venner. "Denne gulvflisen

er fra da jeg møtte James Rodríguez. Tenk dere..."

Vi har alle en video på telefonen.

En video av deg selv og en venn som står stille, sånn.

Ferdig?

Nei, jeg er ikke homo.

Ta på skjermen.

De siste to sekundene går du mot kameraet:

"Kanskje det film..." og så slutter videoen.

Det er ikke plass til oss alle.

Og folk blir gale når de kjører.

Du reagerer dårlig på negativt press.

Du vil følge reglene, men det er vanskelig å bruke blinklys,

for det blir som å advare fienden.

Så fort de ser at du vil svinge, kjører de nærmere neste bil

istedenfor å vike.

Det finnes de som nyter det.

Og de sier det til de i bilen. "Jeg viker ikke for den dusten.

Se på idioten i bilen til venstre.

Han har villet svinge i seks kvartaler, ingen lar ham. Så synd!

Han er rasende. Banner for seg selv.

Se på ansiktet hans nå. Lurte deg."

Hvorfor er vi sånn?

Vi må vike for andre.

Vi er veldig frekke i trafikkorker.

Vi forbanner alle, vi er slemme.

Ikke sant?

Du fornærmer alle, ustraffet fra bilen din.

Ikke sant?

Men du har vinduet lukket,

for du er ikke dum.

Du vil fornærme alle, men du vet aldri hvem du har med å gjøre.

Så du sitter i bilen og banner, og en taxi krysser veien

og får deg til å bråbremse, og taxisjåføren kikker

i bakspeilet, og ser deg sånn.

Men hvis sjåføren går ut av bilen

og banker på vinduet ditt...

Ruller du det ned og sier: "Nære på, kompis.

Jeg er en elendig sjåfør. Det er min feil. Beklager.

Denne byen er full av Uber-sjåfører."

Du tenker deg om to ganger i dette tilfellet, ikke sant?

Men det er ikke plass til oss alle. Og jeg tror vi vet det innerst inne,