The Last Scout

I 2065 vår verden ødelagt av krig.

Vi søkte desperat etter et nytt hjem blant stjernene.

Og da vi trodde at vi hadde funnet et, innså vi at vi ikke var alene.

Vi har det viktigste av oppdrag. Vi må ikke mislykkes.

Vi er de siste.

"Hvorfor?" hører jeg deg spørre.

Livet. Viljen til å overleve fins i hver levende skapnings arvemasse.

Å holde ut, å utvikle seg, til enhver pris.

I milliarder av år var Jorden mange vakre og fantastiske skapningers hjem.

De levde alle i harmoni med omgivelsene.

Deriblant, selvsagt, mennesket -som skal styre sin egen skjebne.

Den dominante arten som over millioner år med evolusjon-

-omformet omgivelsen sine etter sine behov.

Helt til for sju år siden, i 2065.

Det var året da vår vakre planet ble ødelagt i en atomkrig-

som bare varte 67 minutter.

Bombene falt så fort at ingen rakk å ta farvel, be, eller ringe dem de holdt av.

Verdens befolkning visste knapt at en krig hadde begynt.

Men på et kort øyeblikk var vårt hjem forsvunnet.

De få mennesker som overlevde flyktet i speiderskip-

-til alle hjørner av galaksen, i jakt på en ny planet å bo på.

Jeg er om bord på en av disse farkostene. Vi kan godt være det siste.

Da vi fikk signalet fra Pegasus endret vi kurs-

-og dro mot det som skulle bli vårt nye hjem.

Pegasus ofret seg for at menneskeheten kunne begynne på nytt-

og skape en framtid.

Og samtidig vite at vi ikke er de siste.

-Jeg løsner den siste skruen nå. -Holde fast i den.

-Slapp av, jeg har stødige hender. -Jeg vil ikke miste noen unødvendig.

Det er nok løse skruer her.

Sier du at visse besetningsmedlemmer er mentalt ustabile?

Eller insinuerer du at mitt skipikke er stabilt?

Ditt skip? Hold kjeft, hun er min.

Rolig. Hvem som helt kan rette henne rett veie og trykke på startknappen.

Men det kreves et geni, og jeg er et geni-

-for å holde henne sammen og i gang. Altså er hun min.

Unnskyld, mine damer, men dette skipet er mitt.

-Kaptein... -Hvem sitt skip er det?

-Jons skip. -Flinke jenter. Hvor lang tid igjen?

-Jeg installerer ventilen nå. -Bra. Jeg vil starte innen en time.

Et partikkelsky er på vei, og treffer den oss må vi bytte mer enn en ventil.

Oppfattet, sir. Jeg jobber så fort det går.

-Hvor var vi? -Skal bare se om han hører.-Kaptein?

Nettopp. Det er mitt skip, siden jeg sørger for at det holder sammen-

-hver gang en viss Mike flyr for nær en stjerne, gjennom et asteroidebelte-

-eller inn i et svart hull, eller hva du nå gjør når du får kommandoen.

Det er jo ikke du som reparerer henne akkurat nå.

Å delegere inngår i jobben min, og det er ingen god ide å risikere livet mitt-

med en oppgave som en sjuåring klarer.

-Send Lila neste gang. -Hun er for liten for drakten.

Dessuten skal vi bare sende ut de vi kan avse.

Og uten meg kan vi ikke fly i det hele tatt.

Jeg hadde for meg at kapteinen og styrmannen også klarer det.

Ingen flyr som jeg. Jeg gjør det til en kunst.

Nå er jeg klar til å installere ventilen og komme inn og banke deg.

Det motiverer meg. Pass på at hjørnet og sporene matcher-

-så du vet at du ikke installerer den bak-fram.

Leser du fra manualen? Du var jo et geni.

Skru inn skruen, lukk panelet og kom inn.

-Så kan jeg gjøre en trykktest. -Vent til jeg har kommet unna.

Slapp, ikke noe vil eksplodere og skyte deg ut i rommet.

Så lenge du har gjort det rett, mener jeg.

Advarsel: trykket må senkes i helium-tankene.

-Skitt. -Mike?

-Jeg mistet en skrue. -Bruk en av reservene.

-Har du mange igjen? -Etter sju år? Ikke spør engang.

Ok. Jeg beklager.

-Hva er det til middag? -Livretten din.

Biff, potetsalat og løkringer? Så heldig jeg er.

Edward satser alt. Vi er alle takknemlige etter gårsdagens festmåltid.

Luken er stengt. Vender tilbake til luftslusen.

Mike kaller broen. Jane, jeg har gjort Petes jobb for ham.

-Jeg er på vei inn igjen. -Oppfattet. Kurset alt plottet.

Mike er om bord og luftslusen er stengt.

Motorstart. Godt jobbet, gutter.

Mens Pegasus flyr gjennom rommet så flyr en ubåt gjennom vann.

-Har du en ubåt? -Jeg? Nei.

Men jeg har reparert et par stykker.

Hva fins det mer i havet?

I havet? Det fins masse ting i havet.

Har jeg fortalt om korallrev? Ikke det? Oi.

Et korallrev er som en enorm, vakker undervannshage.

Millioner av farger, og det strekker seg kilometervis ut.

Og man kan utforske det med alle fiskene.

Da vi så "Haisommer" sa du at den handlet om havet.

Jo, det stemmer faktisk. Men jeg har...

Men jeg har en følelse av at Hayley ikke liker at jeg lar deg se "Haisommer".

Kan vi ha det som en hemmelighet?

Ja, det kan vi, men bare fordi du er min yndlingsperson om bord.

Forstått? Skal ikke du være på skolen? Er du sikker?

Hayley, det er tid for Lilas timer. Hun er med Pete i maskinrommet.

Si fra om du vil at jeg minner henne på det.

Jeg syntes at din siste leksjon om menneskets historie var interessant.

Medisinskap låst opp for sykepleier Hayley Matthews.

Motor nummer 4 lugger litt og reagerer to sekunder sent.

Jeg gjør en signalsjekk. Sender testsignaler til enheter 1-8.

-Hvordan var det ute? Fint vær? -Ja, deilig med litt vind.

-Bare en vanlig dag på jobben. -Hver dag er en vanlig dag.

-Ikke i dag. -Jaså? Hvordan det?

-Det er en spesiell dag for noen. -Hvordan da?

Gratulerer med dagen.

-Hvordan pokker husket du det? -Det er pappas bursdag.

Hans hadde vært i morgen, så derfor husker jeg det.

Men jeg skal ikke sladre. Vi må jo ikke feire noe.

At årene går er ikke akkurat noe jeg vil feire.

-Da tar jeg tilbake gaven. -Jeg sa ikke at jeg ikke ville ha den.

-Hva er det? -Halve moroa er overraskelsen.

Ok. Det er best det ikke er noe som hopper ut og biter meg i ansiktet.

Nå ødela du overraskelsen.

-Har du bakt en kake? Du? Bake kake? -Jeg fikk Hayley til å bake den.

Jeg ville ikke kaste bort mer mat etter tolv mislykkede forsøk.

Det var del av et matlagingskurs for Lila.

-Så den er fra Lila og Hayley. -Det var jeg som bestilte den.

Uten meg ville den kaken ikke engang eksistert.

Er det hav dit vi drar?

Trolig ikke. Jeg tror ikke engang at planeten vi skal til er beboelig.

De sier at vår planet vil være den som all vil dra til.

Vel... de vil bare at du ikke bekymrer deg.

-Hva har jeg alltid sagt? -Sannheten.

Nettopp. Pete forteller deg alltid sannheten.

Jeg skal aldri lyve for deg. Burde ikke du studere litt nå?

Ok. Hvis Hayley spør hvor jeg er, kan du si at du ikke sett meg?

Du er min yndlingsbesetningsmedlem. så jeg kan lyve for alle andre.

-Av sted nå. -Er jeg blant dem, herr Burton?

Nei. En ingeniør lyver aldri for kapteinen sin.

Han overdriver kanskje litt for å få litt anerkjennelse.

-Fin redning. -Fiks oksygenmaterne på C-dekk.

De andre enhetene jobber overtid, og brenner de ut-

-så blir det straks problemer med å puste.

Særlig når du sløser oksygen ved å bruke sveiseutstyr.

De brenner ikke ut. Jeg kan erstatte den ødelagte med den fra nødkapselen.

-Så det er ingen fare. -Du kan ikke ta den fra nødkapselen.

Den er ikke stor nok for et helt dekk-

-og den må finnes i nødkapselen om noen skal kunne overleve i den!

-Er du sugen på å dra av sted i den? -Hold opp.

Hold opp.-Pete, jeg vet at du har mye å gjøre.

Men Edward har rett. Sett enheten tilbake i kapselen.

Og reparer den på C-dekk innen 24 timer.

Ellers kan du dra med kapselen og gi oss andre mer oksygen.

Ja, sjef.

-Var det noe mer? -Nei.

Vi er nok alle sultne snart.

Det er vel din tur til å lage mat?

For en fantastisk dag.

Vel?

Plasmaoverbelastningen slo ikke bare ut ventilen.

Takk. Du er overveldende sjenerøs.

Kan jeg få tilbake esken? Jeg kan trenge den siden.

-Den er min, du ga meg den. -Det er smuler igjen. Jeg vil ha.

-Ja da. Vær så god. -Takk.

-Det var godt. -Ja, ikke sant?

Du har litt der... Akkurat der.

Akkurat... Jeg prøver bare..

Du prøver å sjekke meg! Jeg vet det.

-Nei, du hadde noe på... -Det er en flørt.

Tror du ikke jeg vet når noen flørter etter sju år om bord?

Ok, hør her... Det er bursdagen min.

-Det er bursdagen min. -Jeg tillater det.

Kom her.

-Hold opp. -Er analysen alt klar?

-Nei. Vi har fått en melding. -Så langt unna?

-Fra hvem da? -Fra "Utah".

-Hva sier de? -Det er kodet.

-Bare kapteinen får se det. -Skitt. Hvor lang tid har det tatt?

Om de holdt seg til kursen sin så ble den sendt for 4 måneder siden.

Har det blitt sendt så langt og tatt sånn tid så må det være viktig.

Jeg tror du vet at det vært vanskelig for meg siden vi reiste, kaptein.

Jeg må holde alt i gang og spare reservene.

-Jeg har fått litt ekstra ut av... -Pete, jeg vet det.

Motoren jobber dobbelt så hardt som den burde.

Den brenner antimaterie fort og derfor...

Pete!

Vi har ikke nok antimaterie til å dra tilbake.

Vi kommer dit, men vi kan ikke rekke hjem.

-Er du sikker? -Helt og holdent.

-Pegasus, bekrefte slutningen min. -Slutning bekreftet, Pete.

Vi har ikke nok antimaterie til å vende tilbake til Jorden.

-Du burde meddele mannskapet. -Nei.

Det er håpet som holder skipet i gang. Det vil jeg ikke ta fra dem.

Håpet mitt begynner å ta slutt fortere enn skruene mine gjør.

Kaptein, vi har fått en melding fra "Utah".

Bare for kapteinen.

-Det løser seg. Det gjør alltid det. -Jo.

-Du må tie om det til da, ok? -Ja.

Hør etter, Edward meddeler at middagen er klar.

Om dere begir dere til messa, så håper jeg at middagen smaker.

Du skal alltid vite, alltid huske...

...at jeg elsker deg mer enn noe annet som fins.

Jeg vet at det er gjensidig.

Jeg vil alltid være med deg.

Fullfør oppdraget ditt.

Det er det viktigste for begge.

Menneskehetens framtid avhenger av det.

-Adjø, elskede. -Slutt på meldingen.

-Hva er det du tegner? -Vær så god.

-Ser ikke det godt ut? -Ja, det gjør det.

-Det er masse mat her. -Ikke alle har tatt ennå.

-Gi meg litt mer mat. -Gå videre!

-Ikke be meg gå videre! -Mike, kom an.

Han eksperimenterer sikkert på oss.