The Edge of Seventeen

Jeg vil ikke oppta mye av tiden din,

men jeg skal begå selvmord.

Jeg tenkte at noen bør vite det.

Jeg vet ikke hvordan dette virker.

Jeg hopper sikkert av en veiovergang foran en lastebil.

Kanskje en flyttebil. Bare ikke en buss.

Skal ikke være fæl og få noen til å se på.

Men den må være stor.

Så stor at den bare...

Gjør det. Dreper meg. Slukker lyset.

For om den lemlester meg, og jeg blir...

Hva godt vil det gjøre?

Da må jeg få sykepleier til å kvele meg.

Hvordan skal jeg få bedt om det om jeg er...

Vi må ikke diskutere detaljene nå.

Men som voksen burde du få høre det.

Jøss. Dette er

mye å ta innover seg, Nadine.

Skulle ønske jeg visste hva jeg skal si.

Jeg skriblet akkurat på selvmordsbrevet mitt.

"Kjære alle sammen.

"Som noen av dere vet,

"har jeg 32 flyktige minutter med lykke hver skoledag i lunsjen,

"som må spises opp, om og om igjen,

"av den samme veldig dårlig kledde eleven.

"Endelig tenkte jeg: 'Vet du hva?'

"Jeg foretrekker det mørke, tomme intet.

"Jeg mener det. Det virker

"avslappende.

"Ha et fint liv uten meg, idioter."

Du kommer til å få sparken når jeg faktisk gjør det.

Det er ikke sikkert, men jeg kan jo drømme.

Jeg skal starte med begynnelsen.

I andreklasse fikk jeg en åpenbaring.

Det finnes to typer mennesker i verden.

De som utstråler selvtillit og briljerer i livet...

Ja!

...og de som håper på at alle de menneskene dør i en eksplosjon.

Nadine, syv år

Ta rotta på dem, småen.

Broren min, Darian, var en vinner fra første dag og hadde mange fans.

Ha det.

Hvem var hans største fan?

Moren min.

Ha det, vennen.

Se her. Jeg vant.

Greit, sjefen. Ser deg i kveld.

Vi skal ikke gjøre dette igjen.

Du lovet. Kom deg ut av bilen nå.

Nok er nok.

Moren min og jeg var ikke akkurat like.

Den eneste som kunne håndtere noen av oss var pappa.

Jeg hater deg.

Du.

Pappa hadde en nesten umulig oppgave

med å håndtere oss begge.

Greit.

Jeg vet at barn kan være slemme.

Men om du får en mulighet

må du fise i sekken deres.

Skulle ønske du var liten.

Da hadde jeg iallfall hatt noen å spise lunsj med.

I stedet fikk jeg bare oppmerksomhet fra disse tre på skolen.

Ingen liker deg.

Du suger og du kommer til å få aids.

Barndommen min var en fullstendig katastrofe,

og jeg holdt ikke ut et sekund mer av dette uutholdelige, ulevelige marerittlivet.

Unnskyld meg.

Så, helt ut av det blå, dukket det opp en engel.

Kan du flytte deg?

Hun var kledd som en liten, eldre mann.

Ånden hennes luktet godteri.

Vil du holde ham?

Men ikke klem han hardt.

Hei.

Om du vil, kan du bli hans andre mor med meg.

Virkelig?

Jeg skal være din andre mamma og ta godt vare på deg.

Jeg kvalte ham ved uhell i pennalet mitt to timer senere.

Men jeg hadde endelig fått min første venn.

Vi fortalte hverandre ting som vi aldri trodde vi ville si høyt.

En gang åpnet pysjamasen til bestefar seg

og jeg så tissen hans og ble veldig trist.

Moren min må ta medisin,

ellers blir hun opprørt og kjøper for mye på kjøpesenteret.

Det er sant.

Det viste seg at Kristas liv heller ikke var perfekt.

- Puddingen er nydelig! - Jeg stikker.

Hva er jeg? Moren din? Skal jeg passe deg som et lite barn?

Men vi fikk hverandre gjennom det.

Vi kan leke med denne.

Vi kan leke med Herr Pingvin.

I de neste årene var alt magisk.

Og så

skjedde det noe helt fryktelig.

Herregud.

Jeg visste det.

Det er bare på grunn av håret.

Det er ikke så ille. Du kan bare la det vokse ut.

Er du der oppe?

Flytt dere. Jeg må tisse.

Darian ble bare kjekkere.

Og den drittsekken visste det.

Den kvelden kjøpte jeg osteburgere med faren min.

Hva har jeg i livet som er bra? Hva har jeg noensinne hatt?

Du har mye.

Du har hengivenhet. Min hengivenhet.

Veldig snart har du osteburgere.

Se!

Sa jeg ikke det? Osteburgere.

- Vil du ha pommes frites? - Ja.

Det var Billy Joel.

Du bytter ikke bort Billy Joel.

Pappa?

Går det bra?

Pappa!

Pappa!

Pappa?

Pappa.

Jeg skal ikke deprimere deg med detaljene,

så vi kan bare si at de neste årene var helt fryktelige.

Herregud.

Bortsett fra én ting.

Jeg hadde Krista.

Dette var forrige fredag. Se på meg. Jeg var i godt humør.

- Jeg elsker å få filmer avslørt. - Nei.

Jo. Da trenger jeg ikke se den.

Så kan jeg komme meg videre i livet.

Du skal få et hint.

Jeg visste det! De gifter seg!

Oi.

Ungdomsfengselet gjorde ham så kjekk.

Herregud, jeg glemte å fortelle deg noe.

Han jobber hos Dyreland nå.

Jeg burde dra dit og si:

"Hvor er kampfiskene?

"Og kan du stikke penisen din i meg?"

Ikke du.

Hva om du faktisk gjorde det?

Hva om du faktisk mistet jomfrudommen i Dyreland?

Det hadde vært fint.

Tropiske fisk hadde sett på. Det hadde vært spirituelt.

Herregud. Se på den teite skjorta til broren min.

Man kan se brystvortene hans.

Hvorfor innser han ikke at det bare roper:

"Kroppskompleksene mine er verre enn jenters"?

Hvor mye trener han nå?

Han er besatt. Du skulle sett ham.

Han ble illsint fordi mor ikke ville kjøpe kreatin til ham lenger.

Siden det ødelegger nyrene.

Jeg sa: "Jeg skjønner, Darian.

"Forventer mamma virkelig at du skal få venner med din personlighet?"

Jeg må bare nevne

at i går, da du hadde forelesning, sa du:

"Bla-bla, så løsrev Norden seg fra unionen."

Du mente sør. Du sa det motsatte ved uhell.

Jeg ville ikke si:

"Unnskyld meg. Barna blir lett forvirret."

Tenkte du ville vite det.

- Du. - Ja?

- Godt sett. - Ja.

Jeg vet forelesningen var lang og du husker det sikkert ikke,

men tenkte du på noe tidspunkt:

"Jeg lurer på hvordan det føles å faktisk ha et liv."

Nei. Jeg var for fokusert på hvordan du ødela alt.

Det forstår jeg, men bare vit at jeg ikke har gitt opp håpet ennå.

Ok.

Hei.

Hei.

Jeg liker hettegenseren din i dag. Den er fin.

Takk.

Hvor kjøpte du den?

Genseren. Hettegenseren.

Jeg...

Jeg husker ikke.

Dødskult.

- Jepp. - Ja.

Aner ikke hvorfor jeg sa det.

- Hva heter han? - Erwin Kim.

Jeg kjenner ham ikke.

Du hadde elsket ham. Han er skjønn.

Så du vil ligge med ham?

Nei. Han er skjønn på en patetisk måte.

Jeg vil bære ham i en bæresele.

Bra! Jeg fikk tak i deg. Jeg er så glad.

Liker du denne kjolen?

Ser den ille ut? Jeg tror det.

Den er litt fjollete. Jeg vet ikke.

Ser armene mine ille ut?

Nei.

Du er ikke troverdig og du gjør meg nervøs.

Overarmene dine er flotte.

Hvor skal du?

Det er i siste liten, men Brent ringte. Tannlegen.

Han ba meg med til Manzanita i helga,

og jeg tenkte hvorfor ikke?

Jeg fortjener å være egoistisk i blant.

Du bør bli så lenge du vil.

Morsomt. Jeg kommer hjem på søndag.

Akkurat tidsnok til å overraske deg.