On Wings of Eagles

Basert på en sann historie

Siste nytt fra hele verden:

OL i Paris 1924 er nå over.

Eric Liddell, briten som tok gull på 400 meter,

ble lovet den amerikanske drømmen.

Men den berømte atleten som ble tilbudt flere sponsorkontrakter

har takket nei til dem alle. Han har blitt med i London Missionary Society

og flyttet til Kina og gift seg med sitt livs kjærlighet, Florence MacKenzie.

Der skal de danne familie. Han skal undervise og leve et givende liv.

Å tilby en hjelpende hånd og litt håp

er den eneste rikdommen han trenger.

Med litt flaks finner man noen i livet

som kan hjelpe deg å bli en verdig person.

Jeg var så heldig for mange år siden, da jeg møtte Den flygende skotten.

Han het Eric Liddell.

NI ÅR TIDLIGERE

Han ble kjent da han nektet å løpe en 400-meter på en søndag

da han pleide å vie seg til familien

og vise takknemlighet for alle velsignelser de hadde fått.

I seierens glans ble han berømt som mannen som sto for sine prinsipper.

Men for ham var det ikke en så storslått gest.

Etter utdannelsen vendte han tilbake til Kina

der han underviste i kjemi, engelsk og kroppsøving.

TIANJIN, JULI 1937

De mangeårige kampene mellom Japan og Kina

hadde uthulet vår lykke og forårsaket vårt folk stor lidelse.

Hent soldatene!

Snu.

Snu. Japanerne kommer.

Dette er professor Liddell.

Tusen takk.

Født fattig har man sine knep.

Jeg fikk det til å fungere når og hvor det var nødvendig.

Professor Liddell kalte meg Xi Niu.

Jeg fikk betalt for å kjøre til skolen der han underviste fattige barn.

Inn med dere!

Sitt ned og vær stille, takk. Sett dere.

P for Peter. C for Cat.

Lærer Liddell, Song Tianjia er ikke her ennå.

Ha sa at pærene er modne nå. Han ville ta med noen til deg.

Lærer Liddell!

Jeg kommer!

Lærer Liddell!

Nei, Song!

Song!

- Song! - Det er over.

Da jeg var yngre løp jeg bare fra vepsebol

eller noen som prøvde å fengsle meg.

Men jeg løp med herr Li.

Løpingen hjalp ham å finne fred.

Men den dagen ble jeg slått av hans mot

da han løp for å finne fred i den eskalerende krigen.

DET BRITISKE KONSULAT

Florence vil drepe deg for dette. Og meg også, sannsynligvis.

Hun ville gjort det samme i mitt sted.

Vi kom for å hjelpe folk. Vi kan ikke dra hjem ved første bekymring.

Barna dine er også folk, Eric.

De er unge. Florence vil være der for dem.

La meg avslutte det jeg har begynt.

Vær så snill og gi dette til noen i nød.

- Pappa, jeg er redd! - Det er ingen fare.

Hvordan går den der sangen som mamma liker så godt?

Kan dere hjelpe meg?

Still min sjel

Gud står ved min side

- Spill du. - Bær med tålmodighet

ditt kors av smerte og sorg

Florence.

Takk Herren at de sover godt.

Jeg lovte å hjelpe sykehuset i Xiaozhang. De trenger utstyr.

- Nå er Roberts sønn... - Syk. Jeg vet det.

Han måtte dra hjem til England for å pleie ham.

Men du er ikke lege som broren din.

Vi har dannet familie.

Ikke bare Guds familie,

men vår egen.

Jeg elsker deg, Florence, av hele mitt hjerte.

Jeg vet hva slags mann jeg giftet meg med.

Hjelp meg å pakke nå.

Kom an, Heather. Er ikke Xu flott?

Sånn ja.

Xu...

Pass godt på ham mens vi er borte.

Stol på meg, fru Li. Jeg lover å beskytte Eric.

Før okkupasjonen hadde herr Li søkt om om permisjon

fra London Missionary Society for å reise til Canada med familien.

Men tillatelsen hadde ennå ikke kommet.

Han følte seg forpliktet til å hjelpe folk i nød,

i både gode og dårlige tider.

Jeg kommer så fort jeg kan. Fortell bestemor at vi alle har det bra.

Dere må vise deres fine håndskrift,

så skal jeg vise barna her hvordan man skriver like fint.

- Ikke tro at det er en gullmedalje. - Å, Florence...

- En siste klem, jenter. - Vi skal snart være sammen igjen.

Alle som ikke er passasjerer, må forlate skipet!

Jeg er snart hjemme igjen.

Ha det.

Jeg elsker dere.

- Jeg kommer til å savne deg. - Jeg også. Jeg er snart hjemme.

Pass på den nye babyen. Lov meg det.

Jeg lover.

Tross at den japanske hæren hadde plyndret og tatt hjemmet hans,

trodde herr Li på å be for sine fiender.

Jeg hadde andre tanker, men jeg holdt dem for meg selv

siden jeg prøvde å lære å respektere herr Li.

Det tok lang tid før jeg forsto nytten i hans tenkesett.

Herr Li ble tvunget til å forlate hjemmet sitt

og søke ly med andre flyktninger ved skolen der han underviste.

Er de til meg?

Takk.

Vi går ut og løper. Kom an!

Nå løper vi. Vi blir varme om vi løper.

Han løp hver dag uten unntak.

Det tok meg en stund å innse

at han ikke bare løp for seg selv, men også for oss.

Hvor er din pappa og mamma?

Vil du bli med?

Kom.

Takk.

Samling her.

Jernsulfid.

Syre.

Kjenner dere lukten?

Det smaker ganske godt.

La meg prøve.

Ikke gjør det. Han dyppet pekefingeren, men puttet lillefingeren i munnen.

Onkel Li, det kom et brev til deg!

Hva har du der?

Maureen.

Er det datteren din?

Når kommer får du se henne?

Snart.

Veldig snart, tror jeg.

Jeg savner også familien min.

Kom her.

- Onkel Liddell, er dette deg? - Ja, det er det.

Før hårfestet krøp bakover.

- Hvor i all verden fant du det? - Jeg har mine metoder.

Jeg fant det for lenge siden. Det er til deg.

Kan du hjelpe meg å finne et barnehjem til ham?

Xiao Shitou. Kan du arbeide?

Ålreit. Heretter får du bo her.

Du får hjelpe meg å vaske bilen og annet.

Vi er ikke i slekt. Jeg vil bo hos onkel Liddell.

Han er ikke kineser. Vi er kinesere.

Han sier at han også er kineser.

Nonsens! Onkel Liddell er utlending. Dere ligner ikke engang hverandre.

Jeg er født her, så jeg er sannelig kineser.

Ikke sant?

Heretter får du sitte med oss. Vi er en familie.

Nå spiser vi.

Uten herr Liddell ville vi ikke sittet her og spist.

Uansett opprinnelse så er vi likevel en familie.

Jeg har bodd her halve livet mitt,

så jeg hever en kopp for dere, mine venner,

med en drikk som kommer fra mitt første hjem.

- La oss drikke te sammen. - For Kina.

Skål!

Den var het.

Du vet min bror Robert. Han drev sykehuset i Xiaozhang.

Før han dro ba han meg om å skaffe utstyr til legene der.

Nei, du fikk den av faren din.

Dessverre er det alt jeg har nå. Det ville gledet ham om den hjalp.

- Ikke denne. - Vær så snill, jeg ber deg.

Håper den er verd nok. Listen er ganske lang.

Vis passerseddelen.

Gå ut nå!

La meg ta meg av dette.

Vis oss den!

Stopp ham! Stopp ham!

Jeg er lei for det.

Eric Liddell.

Den olympiske sprinteren.

- Hva gjør du i Kina? - Underviser.

Du kan gå.

Takk.

Kjør.

Kjør.

Rømlingen er ivaretatt.

Månedene gikk og det var ofte nære på med de japanske soldatene.

Livet var fullt av farer og vi havnet ofte i kryssilden mellom de stridende.

Med Erics iver etter å hjelpe de i nød og mine kontakter i underverdenen

klarte vi å fullføre våre oppdrag.

De medisinske forsyningene er her.

Det var ikke så ille.

Eric, kan du be for en døende pasient?

Selvsagt.

- Den olympiske sprinteren. Skal vi tevle? - Hva da? I min alder?

Løp! Kom an!

Kom an!

Du har vel to hender?

7. DESEMBER 1941

KRIG! PEARL HARBOR ANGREPET

Si etter meg: Jeg, Hugh...

Jeg, Hugh...

- ...tar deg, Catherine, til min make... - ...tar deg, Catherine, til min make...

og lover å elske og ære...

og lover å elske og ære...

i gode og onde dager...

- Dette er Guds hus. Legg ned våpnene. - Vær stille.